Hei.
Jeg har hatt angst i mange år, til og fra, med flere år innimellom hvor jeg har hatt det bra.

Ca da jeg gikk mitt første barn opplevde jeg stort svik fra pappan til barnet (økonomisk utroskap). Jeg tilgav han, fortsatte forholdet, men jeg følte meg nok aldri trygg etter dette. Vi fikk et barn til. Min daværende samboer lurte meg flere ganger, løy om småting, var rett og slett ikke til å stole på. Etter barn nr2 merket jeg at jeg sleit med psyken. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg gikk på en smell, men var på vei til å fungere tålig normalt. Så oppdager jeg nye svik fra samboeren, denne gangen relatert til andre jenter. Jeg konfronterte han med dette, og han flyttet ut dagen etterpå. Jeg var overhode ikke klar for det. Med to små på 5 og 1 år, jeg orket ikke tanken på å være alene, alt barna mister, hele livet gikk i grus og angsten har tatt seg opp.
Det går i bølger, har en dårlig periode nå og er sykemeldt fra jobben. Egentlig har det alltid vært best for meg å jobbe gjennom angstperioder, men jeg fungerte ganske dårlig i jobb nå.

Jeg sliter med å bearbeide alt, alle svikene, familien som jeg trodde var min base og trygghet er revet bort. Barna elsker jeg så høyt at det gjør vondt, og det trigger masse angst hos meg. MINE EGNE BARN!! Jeg dør av dårlig samvittighet for de, er redd for å ikke klare å være mamman deres. Hvordan skal jeg jobbe med dette? Jeg er rådvill, ikke hjelper det å tenke fremover, jeg kommer aldri til å klare å åpne meg for en mann igjen og kjernefamilien er jo bare å glemme. En stor sorg.

Noen som har noen ord som kan gi meg håp?
Stor klem fra meg

du gjennomgår uten tvil
det sanne hælvete akkurat nå
i 2006 raste min verden slik jeg trodde
den alltid skulle være på alle måter
men i løpet av måneder
mistet jeg absolutt 100% alt
men nå i ettertid går det greiere liksom
så hold ut - la tiden jobbe for deg
ting vil bli bedre - bombesikkert
bare hold ut som sagt ;)

Off så forferdelig... takk for oppmuntringen. Har vell akseptert at dette tar tiiiiiid! Bare mister alt håp innimellom. Tror det går bedre, så plutselig er det vell noe som trigger og jeg går rett i kjelleren og blir livredd igjen. Tidligere i angstperioder har jeg jo hatt en partner å prate med. Nå føler jeg meg bare helt sinnsykt alene. Jeg har foreldre jeg kan prate med, men jeg har ingen som kan holde rundt meg om natten og si det går over. Så jeg må jobbe ekstremt hardt for å finne strategier inni meg selv denne gangen. Tror dere det er mulig å få til??

Mitt familieliv er heller ikke like perfekt som det virker utad.

Tror nesten halvparten av kvinner jeg kjenner har opplevd samlivsbrudd. ( var nære på for meg i høst også)

Jeg tror at mye av angsten man får er pga tap av kontroll, at fremtiden ikke ble sånn som man hadde sett for seg.

Mange , mange kvinner opplever og mestrer dette - og det klarer du også.
For barnas skyld.

Planlegg noe kjekt i sommerferien bare dere tre.

Takk for oppmuntrende ord alle sammen.
Jeg må inn og lese det når angsten brer seg, noe som er omtrent kontinuerlig nå.

Jeg skal klare dette. Jeg har kommet meg ut av angst/panikkperioder før. Denne gangen må jeg gjøre det alene- og håper og tror at det vil gi meg styrke og tro på meg selv videre i livet. For jeg har alltid vært veldig redd for å miste partner nettopp pga min angst- kanskje jeg - når jeg har bearbeidet dette og kommet meg ovenpå igjen- vil kunne klare å velge en partner som er bra for meg og som gjør meg lykkelig - og ikke en bare for å ha noen liksom.
Tar gladelig i mot flere råd og heiarop!

Tror man gjør seg selv sårbar med å tenke " åååå jeg MÅ ha en partner som virkelig elsker meg, er perfekt , forstår osv ellers blir jeg aldri 100% lykkelig "

Jeg vil alltid ha GAD (generaliserende angstlidelse )om jeg er singel el i et forhold .
Å ha uforklarlig angst i et ok/ normalt familie forhold er også en ensom følelse.
Jeg kan ikke forlange at min mann skal forstå/ støtte meg 100% - det er det ingen som kan. Ikke én gang en psykolog
Jeg må selv kjempe mine indre kamper.

Hos meg er det sånn at jeg må være klar over at " nissen er med på lasset" alltid!
( angsten) uansett om solen skinner og alt det der ytre er i orden.

Jeg prøver å akseptere nettopp det- at jeg kan finne en ro og lykke til tross for angsten. Jeg har en sårbarhet der som nok alltid må tas hensyn til i større eller mindre grad. Jeg må begynne å ta valg som er gode for meg, ta vare på meg selv, bygge vennskap, hobbyer, og ikke gi totalt blaffen i meg selv.
De siste årene er jo bare ett bevis på at jeg ikke har godt av å leve så på kompromiss med meg selv...det tror jeg ingen har.

Nå er det en stor angst knyttet til fremtiden- vil jeg noen sinne finne en partner som takler at jeg har denne angsten? Jeg har vanskelig for å tro på det, så jeg har såvidt begynt å venne meg til tanken om å leve alene. Det er skremmende, men tror jeg må begynne der. Finne en ro i meg selv. Og være fornøyd med å være alene.

Jeg føler vi deler mye likt her. Har også et forhold som tok slutt for flere mnd siden og x’en bor her enda. Jeg er redd får å være aleine i perioder pga helseangsten.
Men jeg må klare det og stå i det aleine. Jeg dro på en ferie langt unna hjemme aleine med små barn. Det gav meg mestringsfølelse. Det gikk fint.

Alt er mulig og vi vil få det til! Jeg heier på deg og er sikker på at det vil gå bra!
Aldri gi opp!