Føler den angsten er så grusom på morgenen! Før jeg skal levere minsten i bhg .. Da er jeg redd,små kvalm ,også sånn nervøs i magen at jeg nesten brekker meg..en sånn sommerfugl som ikke er god på en måte i magen.. Bare ekkel,uro innvending! Liker ikke at jeg har blitt litt for hjemmekjær ..

Hvordan er det hos dere? Sliter selv med
Gad, helseangst og agorafobi ...hva føler dere osv?

Dytter opp.. Flere ?

Jeg kan lese hele 16 poster fra deg bare på første side, skjønner at du har det ubehagelig, men jeg synes du blir litt vel selvfokusert, alle disse tankene du har, er som du selv sier angst, hvorfor kan du ikke bare akseptere at du har angst? hvorfor skal du bruke så mye energi med å tenke deg syk når du heller kan bruke energien på å leve, dette var noen sannhetens ord.

Skjønner at oppleveslsene kan virke skremmede, men du må bryte det mønsteret du er i, utfordre katastrofetankene dine og ikke være så opptatt av diagnoser, skal du bli frisk fra denne irajonelle tankegangen må du utfordre deg selv og gjøre ting du frykter mest, tren når du tror du har ett hjerteinnfarkt, avled deg med å gjøre noe du liker når tankene overtar.

Detter er barenoen få forslag, oppsøk hjelp, oppsøk brukerstyrte senter, delta i psykisk helseteam i kommunen

Ok:( unnskyld .. Skal ikke skrive mer her ..

Hadde hun kunne akseptert det og trodd på at det var psykisk og ikke fysisk så hadde hun vel ikke trengt være her i utgangspunktet, og sikkert ikke hatt halvparten av angsten hun har i dag.. Er enig i at denne letingen etter bekreftelser ikke gjør noe bra men jeg synes du er i overkant krass mot Jente_33. Folk må få bruke forumet slik de vil og hvis det går for langt antar jeg at noen modererer uten at brukerne selv skal lange ut mot folk som bruker det "feil"

Jeg skjønner logikken din og sier ikke jeg er uenig. Jeg er av dem som har måttet få en reality check og sannheten trykket opp i ansiktet - poenget mitt er bare at du vet jo ikke hva hun får av behandling eller ei og du vet ikke noe om henne utenom innleggene her - jeg tror at sånne ting ( i mange tilfeller ) må komme av fagfolk under kontrollerte former.

Men når det er sagt så tror jeg ikke du hadde vonde baktanker :)

Enig med "generation" over her, syns du er i tøffeste laget mot jente_33. Alle er forskjellig, og kanskje dine tips, råd og veiledninger funker for noen, men det gjør de jo så i aller høyeste grad ikke for alle. Er ikke så enkelt å bare "akseptere at en har angst"! For min del hjelper det, slik jente_33 her gjør, å lufte tankene sine og høre om andre opplever det samme. Da kan en på en måte si til seg selv at, "OK, det er mange andre som opplever angsten på samme måte, og ikke bare jeg". Funker veldig godt på min angst å vite at jeg ikke er alene om "styggen på ryggen" og alle dens plager. Om hun ikke skal få lufte tankene sine her, hva er da poenget med ett slikt tilbud?

Jente_33, fortsett å skriv, sett ord på det du syns er vanskelig, det du opplever og det du gjennomgår! For min del (og sikkert en del andre) som ikke er så flink å skrive og ordlegge seg, er det faktisk beroligende å lese også, da ser en liksom at andre har det på samme måte. Send meg en melding om du vil snakke=) Go klem til deg :)

Det er ikke på noen måte noe vondt ment fra min side og jeg har full forstålse for at denne angsten er ubehagelig og kan virke ulevelig, men jeg snakker bare av sannhet, skal man bli frisk må man handle, ja det er en tøff realitet, men slik er det, man er nødt til å innse at man må endre måten man tenker på og endre tilnærmingen til sitt problem, innse for seg selv at dette er tanker, ikke minst oppsøke hjelp, oppsøke grupper, brukerstyrte senter for psykisk helse og angstringer. Det finnes hopevis av tilbud.
Tror ikke det nytter å sammenligne diagnoser her eller om noen har det smme som seg selv, det er å grave seg ned i ytterligere problemer som underbygger den bekreftelse man søker, tror heller man bør bruke denne siden til å konstruktivt søke råd som kan ha hjulpet andre, knytte gode kontakter, men dette er kun min mening.

Jeg har hjulpet 10-talls med menneskeri min jobb, ut fra en mørk tilværelse i angst, og har selv PTSD, så jeg vet hva angst er.

Mitt prinsipp er å presse seg til å tenke nytt, jobbe aktivt med å endre tankene som gjør at du opplever så sterk angst.

Ofte inntar vi en offerrolle med sterkt selvfokus som surrer seg til å bli enda mer angst, man tåler ikke høre eller tror ikke på hva fagfolk mener man bør gjøre, man ser kun innover i seg selv og klarer ikke se det store bilde av omgivelser rundt seg, man klarer ikke glede seg over ting, i tillegg gjør angsten for noen at de slår tvil om andres anbefalinger fordi det ikke passer inn i deres tankemønster av angst, f.eks jeg tror jeg har hjerteinfarkt, men er full utredet av lege som sier jeg er frisk, likevel velger man å tro på sine egne tanker enn enn legen som sier du er frisk, hvem skal man ta sjansen å tro på, legen som har fagkompetansen eller deg selv uten denne kompetansen.

Folk får skrive hva de vil her for meg, men jeg vil også kunne bruke min mulighet til å ytre metoder jeg vet hjelper.

Det er heller ikke slik at jeg er en hard stein uten empati for andre, men jeg tror og vet at det å legge litt press på seg selv er måten å bli bedre på.

Min angst er bekreftelse .. De dårlige dagene er da jeg skriver her ,hjelper å
Høre om andre som har det som
Meg.. De gode dagene greier jeg å innse at jeg "bare" har angst .. Jeg blir på en måte desperat og skriver her for jeg er redd jeg er alene om det.. Heldigvis har jeg en fin lege som jeg kan ringe om jeg trenger det,er også i behandling om dagen som gjør at angsten blir værre .. Ja det kan hjelpe at du er tøff mot meg men dagene jeg ikke har det bra er det bare vondt og jeg blir enda mer usikker ...

Kjenner jeg ikke har det bra akuratt nå .. Men nå tør jeg heller ikke spørre noen:( blir ordentlig lei meg..

Spør uansett, det er bedre enn å rive seg selv helt ned :) Du har lov til å "ta plass" (ikke misforstå meg her!) og skrive når du vil, det er vel derfor smo er her :) Håper du får det bedre snart. jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg skjønner veldig godt at denne angsten er fæl. Ikke vær redd for å skrive, om noen ikke liker det- så er det deres problem. De kan la være å gå inn på trådene dine :) Heier på deg!

Jeg er enig med både PTSD1971 og dragetemmer i at det kanskje opprettholder den negative sirkelen når man må holde styr på så mange tråder, men det er absolutt ikke ment som kritikk, Jente_33!:) Kanskje du kan holde deg til en tråd og spørre om det du lurer på i den? Da vil du jo få en liste med svar som du kan trykke inn på når du kjenner angsten komme. Kanskje er det lettere å ha alle svar på en plass istedenfor å måtte lete etter de forskjellige trådene. Jeg tror alle ønsker å hjelpe deg og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det du skriver, men kanskje føler folk det er mer oversiktlig med en tråd om samme tema og ikke så mange. Det er uansett ditt valg, og du har veldig lov å skrive :) Håper du fortsetter med det, og at du en dag klarer å se at det er angsten som får deg til å bekymre deg :) Still spørsmål når du lurer på noe, ikke bygg dem opp til kjempesvære problemstillinger som du egentlig kunne fått en betryggelse på med et lite spørsmål :)

Kjenner jeg blir kvalm og dårlig .. Er så usikker på meg selv og at jeg faktisk er frisk.. Men når en ting dukker opp i kroppen blir jeg enda mer usikker ,derfor spør jeg om noen andre har det sånn ..:) mener ikke mase eller no,men hadde blitt glad om noen faktisk var som meg..:) men dere kjenner dere kanskje igjen i masse av det jeg skriver også .. Angsten er ganske ny for meg,etter jeg fikk barn har angsten kommet for fullt! Aldri hatt sånn angst som dette,er liv redd for å dø!! Jeg vet at jeg skal dø og jeg vet ikke når.. Jeg vet jeg må godta denne døden men er ikke så lett for meg.. Er så sta at jeg heller ikke vil begynne på tabletter ,dette vil jeg greie selv.. Mener ikke plage noen med mine innlegg.. Jeg er bare så utrolig usikker .. Beklager det..:) derfor er det godt med noen som kan si at sånn har jeg det også ,ikke vær redd.. Gleder meg til den dagen jeg kan stole på mg selv og ikke trenger bekreftelse fra andre.. Beklager igjen ..

Hei! jeg har hatt angst siden barndommen.. den har vært av og på i styrke, men aldri så dårlig som etter at jeg fødte sønnen min for 8 år siden.fikk nok en fødselsdepresjon også, men alt eskalerte. Tok mange år før det ga seg litt, men er der enda... vært av og på med anti depressiva. Tatt de verste toppene, men jeg vil så gjerne klare meg uten, selv om kroppen skriker i opprør.. føler meg ganske alene, selv om jeg vet det er MAAAAAANGE de ute som sliter som meg.... dødsangst har jeg også hatt i mange år, men mer merkbar etter fødsel. Selv om leger, hjertespesialister etc sier jeg er frisk, klarer jeg ikke stole på det.. Det er fryktelig slitsomt:( at jeg heller vil stole på mitt forvridde sinn, istedet for ekspertene.. jeg vil jo ikke være sjuk:( skulle bare ønske det kunne ta slutt en gang... unner ikke min verste fiende å ha det sånn... vil finne roen og lykken inni meg sjøl <3 DU skal ALDRI beklage!!! Du er IKKE sjukdommen din!!!!!! jeg skriver gjerne mer med deg:)

Hei! jeg har hatt angst siden barndommen.. den har vært av og på i styrke, men aldri så dårlig som etter at jeg fødte sønnen min for 8 år siden.fikk nok en fødselsdepresjon også, men alt eskalerte. Tok mange år før det ga seg litt, men er der enda... vært av og på med anti depressiva. Tatt de verste toppene, men jeg vil så gjerne klare meg uten, selv om kroppen skriker i opprør.. føler meg ganske alene, selv om jeg vet det er MAAAAAANGE de ute som sliter som meg.... dødsangst har jeg også hatt i mange år, men mer merkbar etter fødsel. Selv om leger, hjertespesialister etc sier jeg er frisk, klarer jeg ikke stole på det.. Det er fryktelig slitsomt:( at jeg heller vil stole på mitt forvridde sinn, istedet for ekspertene.. jeg vil jo ikke være sjuk:( skulle bare ønske det kunne ta slutt en gang... unner ikke min verste fiende å ha det sånn... vil finne roen og lykken inni meg sjøl <3 DU skal ALDRI beklage!!! Du er IKKE sjukdommen din!!!!!! jeg skriver gjerne mer med deg:)

Angsten vil kjempe om din plass, dine tanker om egen helse vil slå tvil om at du er fysisk frisk, kroppen din er i forsvar fordi tankene du har er blitt automatiske, tankene kan til og med ovesrtyre det autonome nervesystemet, altså det systemet som styrer ting som hjerte etc. DET ER IKKE FARLIG, sier dette slik at du ikke skal tro at det også er farlig for din helse.

Angst er der fordi det skal kunne redde oss fra farlige situasjoner, når denne angsten slås på da vi ikke er i noen fare, vil reaksjonene vi har være helt like som om vi skulle være i fare.

Vi har 3 kjente tilstander av angst, det er freeze, flukt og røm, det som skjer i kroppen da dette inntreffer er at blodet trekker seg til store muskelgrupper og vitale organer, kroppen øker blodtrykket, blikket blir skjerpet og hørselen blir bedre, derav vil også pulsen øke, du vil bli lyd og lysvar, man kan få prikkninger i huden fordi blodet har trukket seg til viktigere organer i en farlig situasjon, mange kjenner også pulsen i magen og blir kvalme, de fleste får en fluktfølelse i kroppen, derav sommerfugler i magen. Inntil to timer etter ett anfall vil kroppen være i ulage fordi hormonene må falle på plass etter anfallet.
Når dette inntreffer da man er utenfor noen fare, er det tankene som gir kroppen beskjed om at du nå er i fare, dette er automatiske innarbeidede tanker, det kan ha startet med at man er bekymret for noe, noen forveksler helseangst med klassiske panikkanfall, fordi panikkanfall gir de signalene som nevnt over.

Selvfølgelig kan mange som følge av bekymring for egen helse opparbeide helseangst, årsakene kan være mange til at man reagerer som man gjør, ofte er man innom mange diagnoser før man kommer frem til den riktig årsaken til problemene.

Jeg kan ikke sitte her å si at det ikke er noe galt med helsen din, men det du beskriver i de fleste innleggene dine gir meg en sterk tro at dette er bare tanker og angst.

Hva bør du gjøre når ett angstanfall kommer, eller det kan være at du føler på angsten hele tiden.

Finn rasjonelle avlednings manøvere, gjør ting du vet avleder deg.
Tren på pusteteknikk, hold pusten i 10-15 sekunder, pust deretter sakte ut, mange har også nytte av å lytte til avspenningsøvelser på youtube f.eks, dette er med å få kroppen til å gå fra fluktnivå til en ett mer normalt nivå, dette er ikke noe quick fix, du må øve lenge for å se optimale resultater.

Spis regelmessig, unngå alkohol og tren/trim hver dag, gå deg en tur, gå på deg litt puls eller jogg.

Finn deg også rom for selvpleie, premier deg selv med ting du synes gir mening og liker å gjøre.

Dette er noen råd til deg, flere råd kan jeg komme tilbake til.

Tusen takk for svar..:) setter stor pris på svar som dette .. Har vært desperat denne uka og redd.. Men blir mer beroligende nå.. Jeg ringte til slutt lege for å få time,
Men innser nå at jeg ikke bør ha lege time.. Vet egentlig ikke hva jeg skal der:) takk igjen:)

Må bare si at dette innlegget var utrolig informativt. Spennende lesing.
Håper det ordner seg litt for deg Jente_33

Heldig enig med bø (med mange øer). Etter min mening var det det innlegget du burde svart med i utgangspunktet :P
Informativt, veldig bra skrevet og mange gode råd.

Jeg har vært der du er, der du ikke klarer å stole på noe annet en frykten i hodet ditt. Det er grusomt, vondt, slitsomt og vanskelig.. Jeg brukte også forumet mye da, men jeg lagde en egen liten "lufte hode" post, der jeg skrev ut frykter, frustrasjon osv, når jeg trengte det , slik at jeg samlet det litt på en plass.
Ikke slutt å bruk forumet, for det kan gjøre godt bare å få ut frustrasjon på tastaturet..
Prøv å opprett en post du bruker til å skrive det du trenger, ha overskrift på dine egne kommentarer så ser folk her inne hva du sist har skrevet :)

Angsten vil bli bedre, det er slitsomt og vanskelig, mn det handler om å jobbe med tankene. Uansett hvor ille det er, og uansett hvor lite du tror på et der og da, må du aldri slutte å si til deg selv at "DET ER IKKE FARLIG" og videre med positive realistiske tanker... det er merkelig nok de ordene og tankene som har hjulpet meg ut av den verste gropen. Jeg har enda stunder der all fornuft er borte, men de stundene er så korte nå at jeg kommer meg opp igjen på null problem.

Til Jente_33, jeg skjønner hvordan du har det. det er ikke lett å være inne i den den fasen du er i, det jeg kan trøste deg med er at ting blir bedre for de fleste av oss, men det tar tid og man er nødt til å jobbe knallhardt selv for å oppnå resultater, det er jo bare tanker selv om angsten virker veldig fysisk, det er også kanskje grunnen til at man tviler på egen helse.
Det viktigste er kanskje å kunne akseptere at man har angst og stole på at det er det det er, målet er heller ikke å bli kvitt angsten, men å akseptere at den er en del av oss og i noen tilfeller helt nødvendig.
For meg har det vært viktig å trene, gjøre ferdig utdanning og komme meg i jobb, noe som for noen år siden var helt umulig, jeg er heller ikke helt uten angsten, men jeg mestrer den på en god måte

Hei, jeg er 20 og går på VGS, angsten min har ødelagt veldig for meg, siden den slår kraftig ut på morgnen. Jeg kan gjøre meg helt klar og stå ferdig påkledd med sekken på ryggen og hånda på dørhandtaket, men da knekker jeg sammen. Det bygger seg opp fra jeg står opp. Jeg føler kaldvette, skjelvinger, svimmelhet, pustebesvær, kvalme, uvirkelighetsfølelse, suicidale tanker, skyldfølelse og blir utrolig utslitt. Jeg har mye fravær og er redd for at jeg ikke skal klare å fulføre. Har allerede droppet ut av skole 2 ganger før pga. Angst, depresjon og selvmordsforsøk. De dagene jeg ikke kommer meg ut, går jeg ikke ut, jeg er redd for å møte på medelever eller lærere, noe som gjør at jeg blir veldig isolert. Har en kjæreste, og opplever at oppførseln min gjør forholdet anspent. Dette går i perioder der jeg noen ganger kan føle med på topp! har fått meg jobb ved siden av skolen, men jeg sluttet der nokså fort siden jeg "ble dårlig" igjen. Hvis jeg klarer å komme meg ut, men har en dålig dag, løper jeg til og fra doet fordi jeg symptomene igjen. Jeg har ingen overskudd og skjemmes over at jeg sliter så mye og vil bare leve som et normalt menneske. Som sagt er jeg 20, skulle gått siste året som lærlig nå, men jeg går nå på VG1. huff.

Føler meg deg. Jeg våkner gjerne med angst, for det første jeg tenker på er om alt er slik det skal være. Og da slår det ut. Jeg fungerer best på eftan/kvelden :)