Gutt 22 år her. Har slitt med angst i en del år, men for noen måneder siden leste jeg en bok som snudde alt på hodet. Etter jeg leste denne boken "The Power Of Now" fikk jeg et nytt perspektiv på tanker, følelser, og alt sammen. Og flere ganger etter dette har jeg kjent på en enorm ro og forståelse, for jeg forstår - ikke tenker - at tanker bare er et verktøy vi har til utføre praktiske ting og skaffe oss ny forståelse og kunnskap, og at ved å ubevisst henge seg opp i disse og personliggjøre dem så skapes angsten. Alt kjentes så klart ut, og alt ble så utrolig simpelt. Jeg kjente meg virkelig til stedet her og nå.

Men... tidligere denne uken begynte jeg å overtenke som aldri før. Jeg vet ikke hvordan det startet, men jeg klarer ikke å stoppe å tenke. Jeg tenker på hva det vil si å tenke, hva tanker er, om kunnskap og viten er det samme som å tenke, og i såfall hva man skal tenke og hva man skal tro på. Og det å tro på noe, er det det samme som kunnskap, eller er det tanker, eller hva er det? Og hvis jeg sier til meg selv "bare la de være, la tankene bare flyte av gårde", så begynner jeg å tenke "Jammen, er ikke det også bare en tanke?"

Med andre ord, jeg kjenner meg plutselig så utrolig redd og forvirret, på en måte jeg aldri har kjent før, og det er skikkelig skummelt, selv om livssituasjonen min ikke egentlig har noen problemer (Snart ferdig på en jobb, skal studere til høsten, alt er egentlig veldig greit). Jeg har bare blitt fullstendig hengt opp i tanker og trangen til å forstå, men gjennom dette så tenker jeg bare mer, og blir usikker på hva tanker er, og dermed usikker på absolutt alt mulig. Jeg vet ikke hva jeg skal stole på og ikke, likevel føler jeg at jeg MÅ tenke for å finne ut av alt dette.

Noen som har vært i samme båt? Eller har noen tips? :\

Det er helt naturlig å tenke. Jeg fikk selv før alltid høre at problemet mitt var at jeg tenkte for mye, men jeg innså at det egentlig ikke var det. Jeg liker å tenke og finne ut av ting, og ofte går det bare helt av seg selv. Men det kan og være veldig slitsomt å tenke, og man trenger og å kunne greie å slappe av, og det virker som du sliter med akkurat nå. Jeg var noen år siden til en manuell terapeut (en fysioterapeut med videreutdanning), og vedkommende anbefalte meg avspenning eller yoga. Og det har hjulpet meg, selv om det tok tid å komme meg inn i det. Senere har jeg og begynt med mindfulness. Det som er så bra, er at en både i yoga og mindfulness skal prøve å fokusere på her og nå, uten at man er dømmende hvis en ikke klarer det. Og det har jeg iallfall opplevd som en god måte å få fri fra tankene på. Ellers så syns jeg du høres ut som en filosof:) Og det er det absolutt ikke noe galt i. Kanskje du kunne hatt glede av å dele og diskutere tankene dine (om tanker) med noen som og er opptatt av å finne ut ting ved hjelp av tankene, eller liker å fundere over ting? Eller at du kunne hatt glede av å lese ting filosofer har skrevet? De har og tenkt ting om alt mulig. Det en da gjerne må godta her i livet, er at vi ikke kan forstå alt mulig, uansett om hvor mye vi tenker på noe. De store tingene i livet, har man jo tenkt over siden tidenes morgen, og filosofene har hatt ulike idéer og teorier om både det ene eller det, uten at noen av dem kan bevise at det de mener eller tenker er rett.

Det er veldig sant, man kan ikke vite alt her i livet (og det er jo spennende i seg selv!). Jeg har alltid elsket å fundert over ting :) Særlig nå i det siste når jeg har kjent denne roen, så har jeg klart å tenkt mer klart og hatt det gøy med å fundere, undres, prøve å komme frem til logiske svar på ting gjennom tenking, men samtidig ikke bli revet med av dem og klare å legge dem fra meg når jeg er "ferdig å bruke dem". Det var en slik mindfulness hvor jeg forstod at jeg ikke trenger å tenke, det er ikke noe mer jeg MÅ forstå, men jeg kan bruke det og nyte det som jeg ønsker.

Problemet nå den siste uken er at jeg tror jeg har gått meg litt vill, og dermed blitt forvirret. Jeg kan tenke/si til meg selv at "det er greit å ikke skal vite alt" og prøve å bare la tankene være og prøve å forstå at tanker ikke er så viktige. Men da blir jeg engstelig igjen plutselig, fordi jeg automatisk begynner å tenke "Jammen er ikke det der også bare en tanke? Det at jeg ikke trenger å tenke? Så hvordan vet jeg om jeg kan stole på det?" og derifra begynner jeg å gruble på hvordan vi tolker ord og hvordan alt fungerer fordi jeg er så redd for at jeg skal gå fra vettet, rett og slett... Og når jeg tror så på dette/er så hengt opp i det så føles det umulig å stoppe å tenke, fordi det kjennes ut som at jeg må :(

Det jeg selv merker når jeg går meg vill i tankene, er at det egentlig er noe (annet) som plager meg, og at det hjelper meg å finne ut hva det egentlig er som plager meg og hvorfor jeg ikke greier å slappe av. For meg har det hjulpet å skrive (til meg selv) da, da får jeg og ut de tankene som det føles ut som bare kverner og kverner rundt inni hodet mitt. Det er jo veldig fin den opplevelsen du hadde tidligere, men nå føles det jo ikke godt for deg, og det er vanskelig for noen andre å si hvorfor du ikke opplever det som godt lenger eller hva du skal gjøre med det. Man kan da vel ikke uansett stole på tanker, men jeg syns iallfall det er gøy å høre om folks tanker og at disse du tankene du har egentlig er interessante og som det kunne være fint å skrive ned, og kanskje du kunne brukt det til noe en gang? Det virker da ikke som du har det så godt akkurat nå. Du skriver om tankene dine. Hvordan føler du deg? Greier du å kjenne etter på det?

Ja, noe jeg faktisk har veldig lyst til er å virkelig finne ut av dette, og med det spre den erfaringen. Enten om det er en bok som kan få andre til å komme seg ut av tanker og avidentifisere seg fra dem, eller om det er å hjelpe andre.

Jeg kjenner hvordan jeg har det ja, det kjennes veldig skremmende egentlig. Er så veldig i mitt eget hode akkurat nå, så det kjennes umulig å komme seg ut. Selv om jeg kanskje egentlig forstår at her og nå er det som er og at det dermed er mye mer simpelt, så har jeg blitt så revet med av å "tenke meg fram til ditt og datt" at jeg klarer liksom ikke stoppe. Det har gått til det punktet at jeg tenker "Når jeg skriver dette, er det kunnskap? Er det fakta? Er det en tanke? En ide? Hva er det?" så jeg har denne enorme trangen til å forstå og gruble og gruble og gruble... Det er en type overtenking jeg aldri har kjent på før, og når noe så grunnleggende som tanker er det jeg er usikker på, så blir plutselig absolutt alt skummelt, ukjent og forvirrende. Det jeg kjenner jeg er mest redd for er at jeg holder på å gå fra vettet/bli gal, eller at det ikke er noen vei ut, liksom..

Å fundere over slikt pleier å være veldig spennende og motiverer meg til å forstå så mye som mulig, slik at jeg både kan få mer og mer ro og kan bruke dette til å hjelpe andre. Men nå har det tatt litt for mye overhånd, så jeg kjenner meg bare usikker på absolutt alt og hvordan alt i sinnet fungerer..Det er en veldig rar følelse

jeg er virkelig overbevist
om at alt kommer i fra høyere oppe
en eller annen årsak er det
også til din massive grubling
så ikke stress deg selv
med hvorfor osv
bare ri på bølgen liksom
og pinkeltje er en vis person
begynne å skrive ned tankene ja
det har i alle fall hjulpet meg mye ;)

Takk for det, aliengang72:)

AndreasGB, for meg høres det veldig ut som du her en haug med tanker som du trenger å få ut, og at du syns de tankene har en verdi, noe som er veldig fint. Jeg heier på at du skriver dem ned, og så kan du jobbe videre med dem på papiret, og få innspill fra andre. Det høres ut som idéer som sprenger seg på:) Det er ikke alltid man kan bestemme selv hva man skal gjøre. Hva er viktig å gjøre for deg nå?

Skal prøve å skrive dem ned. Kanskje det gir mer mening da, at jeg blir mer bevisst på dem og dermed forstår hva de er. Jeg har liksom denne trangen til å måtte tenke for at jeg må forstå alt dette, og jeg vet liksom plutselig ikke hvordan jeg skal håndtere tanker, fordi når jeg prøver å la dem være og jeg i et lite øyeblikk klarer å roe meg ned, så kommer det tanker inn som prøver å forstå alt igjen. "Hvorfor kjenner jeg meg rolig nå? Er dette en tanke? Burde jeg tenke nå? Hvordan vet jeg hvilke tanker jeg skal stole på? Hva er ord? Er ord tanker?" osv osv osv, og det holder på enda og begynner å bli slitsomt.. :(

Det som er viktig for meg, tror jeg, er å lande igjen. Hadde et lite øyeblikk her før i dag, hvor jeg var ute og gikk og begynte bare å observere tankene og la dem komme, uten å gjøre dem til noe personlig, men bare kjenne på dem fullt og helt uten å gjøre motstand. Dette gjorde at jeg i en liten stund skilte meg og virkeligheten fra tankene, og jeg så liksom tankene mine tydelig og klart men de var ikke lengre viktige. De var ikke meg, på en måte. De var bare ideer som jeg hadde, som jeg kunne gruble på og kjenne på og tenke videre på uten å gjøre de til noe personlig, ergo uten å miste meg selv i dem. Det var veldig befriende. Men så begynte det å bli værre igjen utover dagen..

Så jeg skal prøve å skrive dem ned. Kanskje det hjelper med å få dem på avstand og se dem for hva de virkelig er, slik at jeg kan bruke dem i stedet for at de bruker meg, på en måte

Det høres ut som du hadde et fint øyeblikk da du var ute og gikk:)

Jeg håper det hjelper deg å skrive dem ned. Det høres da ut som du kan ha utviklet en slags angst for det å tenke, at det gir deg panikk og at du da blir kverende rundt i tankene dine. Slik at tenknikker som hjelper mot angst, kan hjelpe deg.

Jeg vet da hvordan det er, at det går opp ned, at man føler seg bedre, og så er det vanskeligere igjen. Jeg håper da at du finner teknikker/ting som hjelper deg, og at du sakte, men sikkert, føler at det går fremover, selv om det vil fortsette å gå opp og ned.

De sier at noe som kan hjelpe, er å ha faste rutiner i dagen, holdepunkter. Noe man holder på over tid, slik at man og kan sjå over tid at det hjelper. For det tar tid.

Hei.
Ser at det er en tid tilbake dette ble tatt opp, men lurer veldig på hvordan det går med AndreasGB nå?
Har havnet oppi det samme tankemønsteret(omtrent) og søker svar.

Om andre ønsker å utale seg er dette også noe som settes pris på.