Hei alle sammen,

Nå sitter jeg her og kjenner på at jeg gruer meg til å starte opp igjen med lagidrett. Angsten min har generelt vært mye konsentrert rundt helse, og særlig da hjerteproblemer. De fleste her kjenner seg nok igjen. Jeg hadde en stund problemer med all trening, men har klart (nesten) å komme over skrekken for egentrening. Når det gjelder gruppetime og lagidrett, er det ikke så lett. Her kan jeg ikke bare stoppe, eller gå hvis jeg kjenner at angsten kommer. I tillegg blir jeg veldig redd nå pulsen blir høy; dette minner meg selvfølgelig om angstanfall, også tenker jeg at jeg får alle mulige hjerteproblemer. Blir fort veldig opptatt av pulsen min.

Jeg er bestemt på å starte opp igjen med lagidrett, selv om det skremmer meg. Er det noen som har noen gode råd til hvordan man skal klare å komme seg gjennom dette?

Pust rolig og la det stå til. Det er ikke stort annet å gjøre. Jeg skulle ønske det fantes en vidunderkur, for jeg trenger en selv..., men det gjør det altså ikke. Kanskje kan du ha en unnskyldning på lur når du kommer på trening? "Jeg må kanskje dra tidlig i kveld, pga bla bla bla"? Gi deg selv en mulighet til å dra? Og kanskje burde du holde deg til trening en stund? Ingen konkurranser/kamper?

Ellers vil jeg bare si at ikke dra før du er klar for det. Og ha en plan klar. Og skulle du feile, ikke gi opp. Si til deg selv at det er greit å feile. Rom ble ikke bygd på en dag.

Lykke til! :)

Nå driver ikke jeg med lagidrett, men går mye på gruppetrening på treningssenter. For meg er i allefall trening ekstremt viktig for å holde angsten i sjakk, få sove bedre og å få medteingsfølelse. Lagidrett blir jo noe litt annet fordi man har det sosiale å forholde deg til i tillegg til det med å tenke på plus osv.

Når det gjelder hjertebank og puls er jeg helt enig med kommentaren over, det er bare å la det stå til. For meg var det en tilvenningssak å kjenne på høy plus igjen uten å automatisk tenke at det var angst og panikk(siden jeg alltid får så høy puls ved angst). Er bare å hoppe i det.. Men jeg syns det var verre foran andre, fikk katasteofetanker, hva om jeg besvimer foran alle osv. Men man må bare prøve å snu tankene.. Hvis du selv hadde vært å spilt fotball og en av lagkameratene dine hadde besvimt hva hadde du tenkt da? Du hadde jo bare prøvd å hjelpe.

Når det gjelder lagidrett og at man må forholde seg til andre mennesker skjønner jeg også at man kan bli bekymret.. Jeg hadde veldig problemer på grupperinger i starten fordi jeg følte meg så låst i situasjonen. Særlig på boksetimer hvor man er to og to. Man kan jo ikke bare gå, da står jo en igjen uten noen å bokse med. Syns det var utrolig vanskelig, men det gikk seg til etterhvert.. Hadde kanskje anbefalt deg å begynne med gruppetimer på treningssenter, for da er du jo på en måte låst i situasjonen, men ingen er avhengig av deg for å gjennomføre. Bare sett deg bakerst på en spinnigsykkel eller lignende. Ingen kommer til å reagere om du går ut, de er for opptatt med seg selv.

:)

Jeg er også litt der. Jeg sluttet med spinning etter nyttår i år. Det var noe jeg elsket å drive med, men nå tviler jeg på at jeg kommer til å gjøre det igjen. Tankene og informasjonen jeg har lest har borret seg inn i hodet mitt. "Folk KAN få problemer med hard trening", "Stillesitting dreper". Nå er det litt sånn at jeg er redd for å ikke være aktiv og jeg er redd for å være aktiv. Jeg trener rolig styrke, rolig kardio og gåturer. Er i tillegg gravid, så har liksom den ekstra bekymringen over at hjertet pumper hardere nå....

Ja noen får problemer med at de trener, men hvor mange flere er det som får problemer av å være innaktiv...
Oh med å bli innaktiv sier du jo inndirekte til angsten ja du har helt rett i at det er skumelt...

Tror med angst er det alfa og omea å ta kontoll over angsten som har den hele å fulle kontroll over de fleste tidspungt

Har du prøvd å bare fortsette spinningen etter du har følelsen nå dør jeg??? i et lavere tempo får kontroll Døde du? når du fant yt du døde ikke og øk tempoet.... spinning jalp meg masse med å få kontrol på angstsymtomene.... for da fikk jeg virkelig behov for vinduspusten :)