Dette kan være fordi det et midt på natta nå, men jeg kjenner jeg har slitt med angst i to år snart. Er 23 år nå. Har hatt en kjempefin oppvekst, alltid hatt venner som er der for meg. må de siste årene har jeg forlatt fast jobb og er nå på dagpenger pga angst og utmattelse. Skal på ME utredelse i november og ser ingen lys i enden av tunnellen. Tankene mine har startet å tenke mot muligheten for å ta mitt eget liv. Jeg er totalt avhengig av alle rundt meg å vil ikke belase dem med å stoppe sine egne liv bare for å hjelpe meg. Eneste grunnen til at jeg ikke har tatt selvmord er på grunn av foreldre, brødre og venner som tar så godt vare på meg. Føler at jeg ikke fortjener at de skal legge alt til side i sitt liv bare for at de skal ta vare på meg, fordi jeg ikke har energi til å ta vare på det selv. Jeg kommer sikkert ikke til å ta mitt eget liv, men jeg er inne på tanken og det skremmer meg veldig. For tre år siden hadde jeg et perfekt liv med jobb gode venner og var full av energi og livsglede. Har store problemer med å se hvordan det skal bli bedre. Når klarer jeg ikke en gang å gå i butikken uten å få angst nok til at jeg besvimer, så akkurat nå har jeg det forferdelig. Men nå føler jeg at jeg har skrevet nok her i dag. Alt jeg vil er å kunne komme tilbake til mitt gamle liv der alt var en dans på roser og være en ressurs i samfunnet. Tusen takk til de som leser dette. Dere har sikkert lest om mye av det samme før, så jeg setter pris på at dere tok dere tid til å høre på litt av mine problemer. :-)

Hei Choppy :) forferdelig vondt å lese om hvordan du har der. Men så bra at du har flotte venner og fam som tar vare på deg..!!:) klarer du å prate m de om dette? Og får du noen hjelp?? Da tenker jeg om du har søkt hjelp ? Vi må ikke gi opp angst kampen:)
Klem :):)