Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst og selvmordstanker

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst og selvmordstanker

aug 25 2011 - 02:13
Hei..
jente på snart 21 år her.
Jeg tror jeg har hatt angst siden barneskolen, siden noen kalte meg feit.
Etter det har jeg alltid tenkt at jeg er det og har siden det egentlig ikke hatt noe lyst til å gå ut eller se min egen kropp.. Som egentlig når jeg tenker tilbake var helt normal..
Men på ungdomsskolen fikk jeg tidlig kjæreste fra en annen by og jeg begynte på p-piller. Jeg fikk fort pupper og former.. Dette betydde da at som 10. klassing var jeg feit for mange.
Jeg endret stil, fra vanlig vestkant jente til sort hår, sorte klær og byttet mer eller mindre musikk stil. Jeg begynte å like alt som var mørkt, fordi det var sånn det var i hodet mitt.

Da jeg gikk ut av ungdomsskolen hadde jeg ca. 50% fravær, jeg turte aldri å gå tilbake dit, orket ikke å få blikk og negative kommentarer pga fraværet mitt..

Jeg gikk til psykolog for første gang da jeg var 14 eller 15 . Litt for sent spør du meg.. Men ingen kunne se hvordan jeg faktisk hadde det før det skjedde noe fysisk med meg, et angstanfall som varte av og på en uke.
Jeg var på ferie og det var tydeligvis nok for kroppen min, jeg taklet ikke mer.. Det var ikke noe galt med fysikken min.. etter dette forsto mamma at det var noe galt, tok meg med til legen og etter en stund fikk jeg et akryssnings skjema i posten.. Det var mye å krysse av husker jeg. Jeg gikk dit to ganger etter det. Jeg orket ikke den lange veien.. De ga meg diagnoser som tilsa at jeg hadde angst og depresjon.

Tror ting gikk bedre.. da jeg var 16 fikk jeg ny kjæreste, han var snill helt til han fikk kontrollen over meg.. Og spilte spill med hodet mitt sånn at jeg til slutt med avhengig av han. Kanskje han gjorde det bevisst, kanskje ikke.. 17/18 år gammel forteller han meg at det ikke er så farlig med prevansjonen fordi han tror uansett at han er steril, og om han ikke skulle være det så brydde det han ikke.. fordi han ville ha barn med meg.. Han så meg ofte dypt inn i øynene og fortalte meg hvor pen jeg var og hvor mye han ville være med meg for alltid..
Jeg trodde jo på det..
En dag kjente jeg noe i magen min.. Det var noe annerledes der..
Mensen uteble og jeg klarte ikke vente, jeg var hjemme på rommet mitt, mamma sov.. Jeg tok testen, og skalv i hele kroppen og tittet på resultatet. Den var positiv.
Jeg ringte typen min, han sa han skulle komme med en gang dagen etter, men han sa også med en gang at jeg skulle ta abort..
Det ble sånn.. Jeg ville ikke bli alenemor, jeg ville ikke miste han.
Aborten er det verste jeg noen har opplevd eller kommer til å oppleve, blir fortsatt dårlig av å tenke på det. Og jeg føler meg som en morder.
Jeg tenker på det daglig. Tenk om det var det eneste barnet jeg kunne få? Min nåværende kjæreste er nemlig 99% sikker steril..

Kort tid etter aborten startet selvmordstankene.
De ble bare verre og verre, men da drakk jeg det bort.. Jeg drakk så ofte som mulig.. Akkurat som faren min..
Han har vært voldelig mot meg, men bare meg,.. Ikke de to eldre søstrene mine. Han har vært full hver gang jeg har vært hjemme hos han siden jeg var 15-16.
Han lo av meg da jeg fortalte om at jeg skulle til psykolog.
Han gjør fortsatt det.
Jeg turte for første gang 22.juni å fortelle han at jeg har selvmordstanker. Han sa først at det er helt forferdelig og jeg ble så letta, fordi jeg trodde han brydde seg om meg for første gang i hele livet mitt.
Men da det gikk litt ut i samtalen og han helt tydelig hadde blitt beruset, ut av ingenting sier han at jeg lyver. At jeg bløffer, han sa det mange ganger. Jeg la på og blokkerte nummeret hans. Da klarte jeg ikke mer, da knakk jeg totalt sammen.. det var så sårt og så hjerteskjærende det han sa til meg.. det var som å skjære opp magen siden og la noen tråkke inni meg..
Og når han har spurt meg om hvorfor jeg liksom trenger psykolog så vil jeg bare rope : " !!! DEG DEG DEG !!! "

Men jeg tørr jo ikke det, tror han kunne drept meg.

uansett.. dette ble plutselig veldig mye og veldig langt..

men ingen klarer å forstå hvor jævlig jeg har det nå, ingen tar det seriøst!

Han jeg ble gravid med er det slutt med nå, jeg klarte det, å komme meg bort fra han. Det er det vanskeligste jeg har gjort. det var helt grusomt.


Pga ting som skjedde med han har gjort til at jeg ikke har noen som helst mulighet til å stole på noen, ingen. Når jeg har gått til psykologer kan de ikke hjelpe meg fordi jeg tørr ikke si det jeg skriver her. Jeg vil ikke at noen skal si det samme som pappa gjør. Jeg er så redd for å ikke bli trodd, at jeg bare vil ha oppmerksomhet og at jeg bare truer med å ta livet av meg fordi jeg vil at noen skal syns synd på meg.

Det er sånn jeg føler det med kjæresten min nå.. At han tror jeg aldri kunne ha gjort det, at jeg bare sier det for at han skal bry seg eller noe.. Det er så vondt.. og jeg vil bare dø..

men jeg kunne aldri ha kuttet meg, da har jeg aldri gjort.. Så ingen som jeg ikke sier noe til hadde visst noe før jeg virkelig avsluttet det hele..

Huff.. dette ble så langt, men bare håper at noen kan si hva skal gjøre, jeg har så lyst til å oppleve lykke igjen.. Jeg vil klare å stole på folk, jeg vil ha tilbake livet mitt.. Ikke bare gå rundt som en kropp uten sjel..
Avatar

Re: Angst og selvmordstanker

aug 25 2011 - 03:36
Det er vel ingen som kan komme inn og fortelle deg hva du skal gjøre. Det vet du best selv. Du kjenner deg best og vet hva som er bra for deg og hva som ikke er så bra for deg.

Tillit er jo noe som helt klart er viktig mellom mennesker og når den blir brutt på en slik måte som du forteller om så forplanter det seg videre ut i livet og det å stole på mennesker blir vanskelig. Her må du være våken og lære deg forskjellen på dem som er verdt å stole på og hvem som du ikke kan fortelle alt til. Det er de færreste en kan fortelle alt til men det betyr ikke at en ikke kan stole på dem. Det er forskjellige nivåer her og en må se det mer nyansert enn svart/hvitt. Det er forståelig og naturlig at du er litt enten eller nå og det er ikke noe å stresse ekstra over.

Det er jo helt klart fint om du kan fortelle om de ting som du opplever her og det er viktig å bli møtt der en er for å få godt utbytte av det. Om du ikke blir trodd vil du trekke inn i deg selv og gå i selvforsvar og det vil vedvare helt til du får åpnet opp. Du velger også selv hva du vil fortelle om da så det kan være en idé å tenke litt for seg selv hvorfor ting er som de er og ikke gå i fella med en dramatisering som mange gjør. De snakker om suicidale tanker osv men forteller lite om bakgrunn. En som ikke har vært i lignende situasjon selv eller har erfaring vil da kunne avfeie dette som skrik etter oppmerksomhet som du også selv sier.

Om du er sammen med noen nå burde det være tillit nok der til å kunne snakke om det du har opplevd på en ordentlig måte. Det vil styrke relasjonen. Om det går motsatt vei er det ikke liv laga for du vil bli spist opp innvendig av å skjule dette for deg selv og de som er rundt deg. Du kan fortrenge og skape deg en identitet som du legger over din egen men før eller siden vil det komme for en dag og dersom du tar kontrollen nå og velger å gjøre noe med det hele så vil du slippe mange vonde år i fremtiden.

Om dette er første skritt på veien for å åpne deg mer opp for det som har skjedd og det som vil komme så er det veldig fint. Det er en omfattende prosess men det er sant som dem sier at desto fortere en kommer i gang desto fortere får en endring og en legger seg ikke til så mange vaner at personligheten skifter helt over før en er ferdig utviklet.

Om jeg ikke tar feil så var du i starten av 20 årene og da har du gode muligheter til å komme på rett kjøl før du sitter for fast i det til å måtte kjempe en større kamp. Det er aldri for sent men når det er snakk om resten av livet så kan en helst ikke kaste bort noe tid.
Avatar

Re: Angst og selvmordstanker

aug 25 2011 - 05:22
Jeg vett hvor jævlig den følesen er! Det at ingen tror en på selvmordtankene og tilliten til alle andre mennesker er borte. Sliter med det samme jeg.
det og ikke kunne klare og stole på noen som helst mennesker er vondt. Uansett hvor mye en vil klare og stole på en person, så er det alltid noe inni en selv som sier "Nei, dette går ikke! Vett bare hvordan det ender."

Tilliten er kjempevanskelig og bygge opp til mennesker, men pokker så lett og knekke for alltid!
Selv får jeg alltid høre av legen, helsesøster, bv, r.teamet og alle andre jeg er i behandlling hos, de vil jeg skal åpne meg og stole på de, at jeg alltid skal vite de er der og støtter og hjelper meg med alt, men det er så mye lettere og si enn og gjøre...

selvmordstankene er skumle, ivertfall om det er noe som er på vei til og bli gjort i praksis. har vært fra bare tanken til forsøk i praksis..
sist forsøk er rett over 1mnd si, og ingen trodde meg når jeg sa at det kom til og skje et eller annet snart, for jeg ikke orket mere.
Fikk bare til svar " Slutt og syntes synn på deg selv, og gjør heller noe med livet!"
Tar helt knekken på en når man hører at de man tror skal støtte og hjelpe ikke tror en.

Ender med at støttekontankten min får telefon av meg når jeg var god og neddopa der jeg sa at jeg var glad i henne. så husker jeg bare at pusteproblemene ble større og større, og jeg følte mindre å mindre. Plutslig er kroppen fri, aldri kjent en mer deilig følese enn det.
neste jeg husker er at jeg våkner på akutten med masse leger ol rundt meg.

Fikk beskjed om at førstehjelp hadde blitt mye brukt den kvelden og natta.
og enda nå som de vett jeg gjør det tror de ikke på at det kommer til og skje igjen, og da bygger tanken seg enda mer opp og vil ut i praksis igjen.
Men den følesen av og stå der og bli ledd opp i tryne og ikke trudd er helt jævlig.
er umulig for en person som ikke har stått slik selv og si de vett hvordan det er...

Avatar

Re: Angst og selvmordstanker

aug 25 2011 - 09:49
God morgen :) hadde ikke trodd at jeg skulle få så fantastiske svar. Ble rett og slett rørt og det er sånn som dette jeg kan leve på resten av dagen og slippe selvmordstanker. Og det fjerna faktisk mye av angsten for å gå ut idag, (må til legen straks).
Dere aner ikke hvor utrolig letta og glad jeg var, etter å ha våkna av verdens største edderkopp krypende i senga mi.. men det å våkne til så fine svar er ubeskrivelig :)
Skal komme inn senere og lese engang til for da har jeg våknet litt bedre :)
Til forsiden