Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst og kunst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst og kunst

juni 5 2014 - 20:19
Noen andre som har lest Rollo May's “Mot til å skape”?

Og har noen tanker om boken, eller om å være kunsterisk belastet og ha angst?

Jeg tenker dette:

Det å ha angst er noe av det som gjør at jeg har et bredt perspektiv på tilværelsen, det er verdifullt. Det gjør at jeg vet hvordan en del ting er som jeg ellers ikke ville ha visst om. Men det er ikke hele meg og når angsten blir for sterk, er den i veien for, ikke bare å skape, men å få kommunisert den kunsten jeg skaper.
Myten om det plagete kunstersinn er ikke helt usann, men den er fordreid. Å være kunster er ikke å være mest mulig plaget, eller henge seg opp i det negative, men å utforske grensene av virkeligheten, grensene av sinnet, også de aller mørkeste delene. Kanskje er det den ekstreme dualismen som enda råder i kulturen som gjør at folk gjerne tror at om jeg ser mørket, er det alt jeg ser. Kanskje jeg tror det selv.

Jeg er ikke interessert i å bruke kunst som terapi. Det kan sikkert være hjelp for mange, men det er ikke det for meg. og kunst for meg er kunst, ikke noe annet. Om noe blir jeg enda sprøere av å utforske alt jeg gjør i kunsten, både av det lyse og det mørke, å tøye fatteevnen og uttrykksevnen. Men det er den jeg er,

Jeg føler at mye av behandling er (advarsel, noe overdreven og blomstrende metaforbruk) psykisk feltskjæring, der man hakker av en bit av sjelen, lik man hakker av en arm eller et ben for å raskest mulig sende pasienten ut i krigen igjen, opp og kjemp for vitenskapen og fedrelandet, se, mine kolleger, hva jeg har fått til, liksom.

Så hvordan reparere et sinn uten å gjøre skade på sjelen? Uten å fornekte seg selv?
Til forsiden