Heisann! Jeg er ei jente på snart 20 år!

Jeg holder på med noen studier i Australia for øyeblikket og har vært her nå 2 mnd og har 3 uker igjen..

3 uker kan høre lite ut men for meg er hver dag et ønske om at det skal gå fort og bra

Har hatt skikkelig uvirkelighetsfølelse de første ukene jeg kom hit og tenkte det bare var fordi jeg kom til et nytt sted

Men jeg var tidligere i år i Peru med en klassegjeng og koste meg ekstremt mye så trodde Australia skulle bli det samme men nei

Her har jeg vondt i hodet 24/7 noen ganger mer intensivt og tror hele hodet skal eksplodere og at jeg skal dø

Har hatt helseangst nå en stund vet ikke hvor lenge men jeg bar er så redd hver gang det skjer noe me meg f.els hodepine, eller vondt i brystet, tenker det verste

Og nå tør jeg ikke være med på ting jeg vanligvis for 2mnd siden lett kunne gjort, skremmer meg for jeg føler jeg har ødelagt meg selv og livet mitt og mistet meg selv ved denne reisen, skal liksom kose meg men klarer virkelig ikke!!

Skiter av og til me å puste og holder pusten uten at jeg tenker over det, har slltid et slags trykk i hodet og går på noen migrenetabletter jeg fikk her nede av legen, vært hos psykolog 2 ganger her og det hjelper gradvis men så kommer de tunge dagene

I tillegg kan det nevnes jeg studerer filosofi som bare rotet med hodet mitt og jeg hwr aldri vært så lenge borte fra alle hjemme og savner alt hjemme for hver dag så klarer ikke nyte tilværelsen her og redd for hvordan det blir hjemme, blir det det samme eller blir det som dette???

Klarer ikke nyte øyeblikkene, de vonde tankene kommer og er der uansett klarer ikke stoppe det, føler meg absolutt ikke som meg selv men heller en person fanget i en annen person

Dette er ikke gøy
Er det noen som har det likt eller har noen opplevelser å dele? Setter stor pris på det

Føler meg veldig i samme situasjon. Jeg og min samboer flyttet fra øst og langt til Nord (Norge). Han har hele sin familie her og er av utenlandsk opprinnelse.

Vi flyttet hit på våren, og etter 6 måneder kjenner jeg fortsatt ingen. All kommunikasjon foregår på deres morsmål, thai... Har vi besøk av hans venner til middag, så sitter jeg der som eneste norske, mens de skravler thai.

Alt går på thai, fra morgen til kveld. Thai TV står alltid på også..
Hjem fra jobb. Vi lager middag sammen, så ser han jammen på TV til han sovner på sofaen også. Så legger vi oss i sengen utpå kvelden, da snur han ryggen til meg og ser på thai TV til han sovner...

Jeg har vært sykemeldt i over 5 uker nå. Familien min på Østlandet er sterkt savnet. Dessuten har jeg det ikke bra. Likevel føles det vanskelig å bare bryte opp et forhold etter så mange år. Og vi som kjøpte oss hus til og med, og har bare bodd i dette i 4 måneder...