Hei, jeg er en jente som over lang tid har slitt med angst og depresjon. Jeg er nå veldig sliten både psykisk og fysisk. Jeg har tanker om selvmord fordi jeg snart ikke orker mer. Har kontakter i hjelpeapparatet, men føler det ikke hjelper. Jeg har snart ikke krefter igjen. Har ikke hatt effekt av å bruke anti depressiva og orker ikke prøve ut flere medikamenter. Jeg var før godt fysisk trent, men orker nå knapt å trene. Det gjør at selvfølelse og selvtillit blir veldig dårlig.
Jeg er midlertidig ufør, så dagene blir lange. Jeg har heller ikke krefter til å være sosial og blir veldig mye alene da jeg er singel. Hva skal en gjøre? Gi opp? Det vil bli bedre sier andre, men de forstår ikke. Ta deg sammen, gå ut, gjør det og det. Jeg orker snart ikke mer. Sitter faktisk og gråter. Jeg sliter med angst i tillegg. Føler at alle kan se at det er noe galt med meg. Det er en usynlig sykdom dette her. Jeg har tidligere jobbet og hatt det kjempefint, men så rammet sykdom meg. Julen nærmer seg. Andre gleder seg til jul og feire jul med barn og familie. Jeg skulle gjerne hatt barn selv så det blir ekstra sårt. Jeg er tante, så må prøve å glede meg over det. Men jeg klarer ikke å glede meg over noen ting for tiden. Ingen verdens ting. Jeg føler meg ond som er slik. Jeg vet at mange andre også sliter men det hjelper ikke.Dette ble veldig negativt, men det er slik livet mitt er for tiden. Svart. Hvordan opplever andre det å være deprimert?

Kjære Balder11.
Jeg vil påstå at jeg vet (nesten) akkurat hvordan du har det.
Jeg er ei ung jente som sliter mye med angst. Angsten hindrer meg i så mye, og det gjør meg deprimert. I dag gikk jeg på nok et nederlag, og ble så lei meg at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Det er viktig at du forteller noen i hjelpeapparatet at du har tanker om selvmord. Og bruk foreldre og søsken for alt de er verdt!
Lykke til!

Hei.
Har vært i gjennom mye av det du nevner. Kjenner meg så absolutt igjen i det du skriver. Nå er jeg så heldig at jeg er på vei ut av det igjen. Har vært sykemeldt i ett år pga hele greia. Det tar veldig på å ha det slik og man føler seg egentlig ganske hjelpeløs. Jeg er ikke helt sikker på hva som har gjort min situasjon bedre. Det kjennes nesten ut som en naturlig prosess. Jeg tror at en ting som har hjulpet meg er at jeg har vært veldig interressert i hva som egentlig foregår. Det har blitt ekstremt mange timer med lesing av teknisk stoff og en god del tenking. Jeg har sett at mange av tipsene som folk kommer med ikke funker i det hele tatt. Som å gjøre ting man ikke tør og så videre. Når man får prossessert en mengde info om sin egen situasjon sammen med faglige fakta innser man at det ikke er så ille egentlig. Dette gjør på et vis at an merkelig nok føler seg bedre.

Har også hatt en god erfaring med å skrive dagbok. Dette har hjulpet meg å få en god del ting litt ut av hodet. Det letter liksom litt på trykket man til tider kjenner inni hodet.

Jeg har ikke testet antidepressiva men jeg har brukt antipsykotika som bremser ned tankekjøret. Har funnet ut at jeg i grunn ikke trenger det. Har brukt det ved panikkanfall, noe som har vært veldig nyttig.
Ellers er jeg i gang med samtaler hos psykolog. Holder vel i grunn på med en kartlegging så har ikke startet med målrettet behandling enda. Likevel har man altså greid å bli bedre på et eller annet vis. Jeg trodde ikke på det da dem sa til meg at det hele vil gå over men jeg tror nå. Man må nesten se det selv for å tro det.

En annen ting som jeg tror er nyttig er å finne positive ting som kan hjelpe til med å bringe positivitet inn i livet. Når man er nede er det veldig vanskelig å se men jeg velger å tro at det er mulig. Jeg tror absulutt at humor har hjulpet meg en del på veien. Selv om man har dager der man omtrent bare sitter og griner er det mulig å snu munnen til et smil. Ikke alltid det skal mye til. Det gjelder å ta små skritt og gå rolig og stødig slik at man ikke faller og må streve med å reise seg igjen.

Videre vil jeg ønske deg lykke til videre. Husk at du er et verdifullt menneske selv om du ikke ser det selv. Verden virker annerledes når man har bind for øynene.

mvh
Johnny

Takk for oppmuntrende svar, Johnny ;-)

Skulle bare mangle. Det trengs en masse slikt så folk ser at det er håp. Er gjerne lett å glemme bort hele problemet når man har blitt bedre.
Jeg tror personlig at folk som har vært igjennom slikt sitter på gode erfaringer det kan lønne seg å dele med andre.
Man må jo få litt positiv input også. Ikke bare se at det er andre som sliter.
Det er godt å ikke være alene men det er enda bedre å få en utstrakt hånd til å hjelpe seg på veien.

Du har helt rett. Det er for sjelden man hører om "happy endings". Noen ganger kan man få inntrykk av at man vil slite resten av livet.
Flott at du delte dette med oss, selv om det går bedre med deg. For, som du sier, det er lett å glemme problemet når man har det bedre.
Jeg har også trua på dette med å skrive!
Hilsen Smørblomst.