Hei. Jeg har en lang historie med angst. Begynte først når jeg var 12 år og var ekstremt sterkt til jeg ble rundt 18. etter dette klarte jeg å lære meg teknikken med p leve med dette slik at angsten på en måte ble glemt av. MEN! Nå for 5 mnd siden ble mannen min alvorlig syk og etter mye sykehus besøk og reddsel for mannen min kom angsten tilbake så sterkt som aldri før. Jeg sliter enormt med helseangst og denne gangen har jeg så mange forskjellige grusomme angst symptomer at jeg føler jeg blir gal å gir opp snart. Symptomene mine er tung pust som kommer veldig plutselig sol gjør at jeg får angstanfall, en ekstrem uvirkelighetsfølelse følelse, tåkesyn, prikking og nummenheten i armen, ben og hode. Kalde strømninger bak i hode og på siden, ekstrem svimmelhet, besvimelse der jeg bare kortslutter av redsel, press i brystet, kjempe plaget med vond og stiv nakke/rygg, følelse av å bli gal, føler meg helt alene i verden og at absolutt ingen kan hjelpe meg uten om meg selv og det skremmer meg voldsomt, KONSTANT ekstrem frykt for å bare dø på sekundet. Å dette tror jeg absolutt er verst. Jeg går hver dag 24/7 men angst for å bare plutselig få hjerteinfarkt eller både dø der og da. Dette går veldig opp og ned. Noen dager har jeg det kjempe fint, men plutselig kommer angsten om jeg har hvert skikkelig plaget med press i brystet pga rygg og nakke plager, nå di siste dagene våkner jeg mitt på natta å får angst anfall og da er jeg gjerne plaget i flere dager etterpå. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre for at jeg skal gå livet tilbake…. Føler meg bare helt ferdig å klar for å bli lagt inn …

Som jeg skulle skrevet selv!!!! Jeg har ikke historie med angst, men mer depresjon. Begynte på medisiner for 2 1/2 mnd siden og nå har angsten "tatt" meg. Når jeg leste "strømninger bak i hodet" så reiste hårene seg her - AKKURAT det sliter jeg med også. Og sitter her og vet ikke om jeg skal kaste opp eller besvime.

Til nå har natten vært "min venn", men nå kryper angsten innpå der også. Jeg har en pakke Sobril liggende, men våger ikke - våger ikke for jeg er redd det skal kjennes så utrolig godt å få litt fri. Jeg ønsker å løpe og gjemme meg, men har ikke noe sted som føles som "fristed". Jeg vil kaste opp/besvime 20 timer i døgnet er det slik. Vet ikke min arme råd om dagen - annet enn at jeg må gi det tid - dette MÅ gå over!!!!!!!!!!!!!!!!!

Du har kommet over det før - det klarer du denne gangen også!!! Jeg heier på deg - og på meg - og på alle oss som velger en ny dag.

Herremin, missforstå meg rett men det er veldig godt å høre at andre opplever det samme! Det skaper på en måte en trygghet at dette «bare» er angst og ikke noe annet farlig. Jeg har selv en pakke sobril som seg bruker av og til når jeg kjenner angsten er alt for sterk til å takle selv uten hjelp. Skal ikke oppfordre noen til å ta slike medikamenter, men dette er en hjelpende hånd for meg når det virkelig står om.
Vi begge skal komme skal komme oss igjennom dette!
Synes dette forumet er veldig bra da det roer ned mine vanskelig dager av og til når jeg leser om hva andre opplever av symptomer og dermed gir meg en trygget i at vi er flere som opplever akkurat samme symptomer og da gir hypokonder tankene fred!

At det er en slags trøst i at andre kjenner på det samme som meg - som du skriver så kan hypokonderen ta litt fri da.

Vurderer å tillate meg hjelp av beroligende når neste runde sikkert er enda verre enn dagen idag. Gruer for legetime nå - bare sitte og gråte helt hemningsløst.

Syns det er helt ufattelig at så mange sliter så stort. Tenker på det på jobb: "sliter du?" - "er du en som er på SDMO?" osv. osv.

Det er superviktig at du har en fastlege som er god å prat med og tar seg tid og forstår problemet ditt når du drar dit å skal få hjelp til angsten. Jeg er heldig hvis heldig med at min fastlege forsto meg godt og tok seg veldig god tid til å prate med meg når jeg var der nettopp for å be om hjelp. Det som var mitt problem var at min fastlege ville la meg prøve ut zoloft (angs og dep medisin) mot å bekjempe angsten. Men fikk så kraftige bivirkninger av denne at jeg fikk mitt livs største angstanfall og havnet på legevakten. Etter dette fikk jeg sobril for å ha i nødstilfeller og jeg forsto etter dette at angsten må jeg klare å bekjempe med selv hjelp og eventuelt psykolog timer. Tørr aldri noen sinne å prøve slik medisin igjen og derfor kan jeg bli ganske krakilsk og redd mår jeg tenker på at dette blir en lang vei å gå for å vinne over angsten! Men jeg skal klare det! Jeg tenker også hver eneste dag på jobb når jeg ser folk som virker så glad og fornøyd eller deprimert og lei seg om de og de har noen problemer med angst. Som mine venner sier, det kan nesten ikke synes på meg at jeg er så plaget med angst som jeg er, men det er fordi jeg klarer å skjule det så godt fordi jeg er så vant med å gå med dette helvette innvendig…. Synes derfor det er så godt å kan snakke med likesinnede her inne som faktisk forstår hvordan angsten opererer og viser/ikke viser seg på utsiden. Det er en daglig kamp om å ikke føle seg alene og fortapt ute i samfunnet

Før tenkte jeg ALDRI over at folk var mer enn bare det jeg så - nå tenker jeg også mye slik: hva sliter de med? Er de så glade og ubekymret som de ser ut?

Hvor mye koster det oss av krefter å "late som" hele tiden tro..................?

Og hva er grunnen til at jeg fikk den forfremmelsen? :)

Det å "late som" hele tiden er generelt noe jeg gjør, det er utrolig slitsomt, og som dere skriver er det ikke bare vi selv som gjør dette. Jo mer jeg snakker ORDENTLIG med folk og ikke bare om ubetydelige ting som været, skjønner jeg at de aller fleste har sine greier å kjempe med eller mot. Og hver gang jeg åpner meg og forteller en liten brøkdel av mine ting, blir jeg møtt av forståelse og gjerne litt av deres historie som ikke nødvendigvis er så ulik alle andre.

Vi lever i en verden der "insta-stories" skal vise et perfekt liv - men det er også opp til oss å kjempe imot og ikke la det påvirke oss. Jeg har selv sluttet å følge de som til stadighet skal vise hvor perfekte de er og heller vie tiden min til det som er virkelig.

Heldigvis er det en trend å være ærlig, der er så mange som faktisk åpner opp og forteller hvordan livet egentlig er med opp- og nedturer og alt innimellom.

Midlivskrise - du har veldig rett spør du meg!

Jeg opplever alkurat det samme - jo flere man åpner seg fot - jo flere innser man at sliter med ulike ting.

Selv sitter jeg nå - pakket og klar for tur - og vet ikke om jeg overlever neste 5 minutter. GRUSOMT slitsomt å ha det slik; svetten hagler, nakke og hode fryktelig vondt og ubehagelig, skjelven, kvalm og jævli.

Jeg skal være sjåfør så må bare ta meg kraftig sammen - og bruke gleden til leggetid som motor for meg idag. SMILE - og håpe jeg lurer alle selv om jeg kan ikke bli mere frakoblet enn jeg er.

Ha en fin dag alle slitere der ute :)

altså når man "deler" med andre og hva de deler tilbake. Det er nok ganske vanlig å "late som".

Hei .
Fint å se jeg ikke er alene ????
Jeg får avogtil noe veldig rart , er som om en iling /strømmning farer fra hodet/ nakke og nedover kroppen .
Avogtil går det kun til hjerte å jeg får ekstrem hjertebank, mens andre ganger gjennom hele kroppen som en slags frysning blandet av kulde å varme ... Andre som har det slik