Jeg slet med panikkangst for ca. 25 år siden. Den fikk jeg kontroll på, og har kun hatt et par små "tilbakefall".

Jeg er helt avhengig av bil for å kunne jobbe. Det er ingen kollektivtransport mellom der jeg bor og der jeg jobber.

For et par uker siden, fikk jeg problemer mens jeg kjørte bil. Klarte ikke å holde meg i riktig kjørebane, ble liksom "dratt" over den gule midtstripen og ble livredd for å havne utfor veien (på venstre side). Jeg kjører en liten bil, og hjernen min vet utmerket godt både at det er god plass til både min bil og biler i motgående kjørefelt. Hjernen min vet også utmerket godt at jeg har ca. 1 meter å gå på før jeg "ramler" utfor veien på venstre siden. Hjernen min vet også at det er mye verre å frontkollidere med motgående trafikk enn å havne utfor veien. Men jeg bare ble livredd.

Jeg klarer meg stort sett greit hvis jeg kjører sakte. Men får problemer når farten øker.

Det er 10 mil å kjøre. Jeg har prøvd flere ganger, men rister og skjelver og dras over den gule linjen. De siste 2 dagene har jeg googlet meg frem til alternative småveier der det er lite trafikk og jeg kan kjøre sakte. Men likevel klarer jeg ikke å finne alternativer på hele strekningen.

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke bare sykemelde meg. Jeg er selvstendig næringsdrivende og helt avhengig av den lille inntekten.

Og det rare er at jeg elsker egentlig å kjøre bil. Har kost meg mye på langturene mellom hjem og jobb i flere år.

Noen som har noen triks/metoder for å få ned angsten i dette tilfelle?

Håper på svar, jeg er veldig fortvilet og gruer meg allerede til neste tur. Har googlet meg frem til enda en alternativ rute. Den vil ta nærmere 3 timer, altså dobbel så lang tid som den vanlige veien. Og jeg er redd for at jeg vil støte på vanskelige strekninger der også.

Har du prøvd noe så simpelt som å synge, gjerne av full hals?

Jeg hadde samme problem som deg, elsket å kjøre bil men så begynte angsten å utvikle seg hos meg og jeg taklet ikke kjøre lenger. Etterhvert så begynte jeg bare å synge ut, fordi om jeg kunne tekst eller ei. Så sikkert uhyre dum ut for andre, enten i motgående kjørefelt eller foran/bak i kø. Men, dæven hjalp det for meg! :)

Du mener vell at du er redd for å kjøre ut av veien på høyere side og det er derfor du drar deg innover mot midten av veien. Prøv å lære deg hvor du har hjulene. På mange veier er det en ruglete sperrelinje som sier ifra hvis du holder på å kjøre ut av veien. Hvis du subber litt borti denne streken så kan du kjenne hvor du har hjulene og se hvor god plass du egentlig har å gå på. Jeg tror du bare trenger å bli mer selvsikker og lære å vite hvor du har hjulene. Jeg subber med vilje hele tiden dekkene mot midten av rundkjøringer og lave fortauskanter hele tiden så jeg vet nøyaktig hvor jeg har bilen til enhver tid. Jeg har kjørt taxi i mange så jeg er nok over middels interesser i bilkjøring. Jeg var også usikker i starten og som oftest så er det ikke krise å få to av hjulene på utsiden av veien så ikke tenk og stresse så mye med det.

Takk for svar.

Jeg skal prøve å synge :-)

Til Satanbuse: Ja, jeg er redd for å kjøre av veien på høyre side. Og jeg (hjernen min) vet hvor bilen ligger i veibanen. Jeg har kjørt bil i mange, mange år. Også mye større biler enn den lille jeg kjører nå. Men jeg får en slag ekstrem "høydeskrekk" mot høyre side. Jeg har høydeskrekk, så kjenner igjen følelsen.
Jeg vet jeg har god plass. Og de gangene jeg sjekker høyrespeilet, ser jeg at jeg ofte har minst 1 meter ledig plass før den hvite linja på høyre side. Jeg merker også at jeg sitter krampaktig lent inn mot venstre side inne i bilen, så hele kroppen min stritter i mot å "falle ned" på høyre siden.
Dette er jo helt sykt. Jeg vet at jeg har plass. Jeg vet hvor jeg ligger/skal ligge. Men det bare låser seg.

En liten oppdatering:
Jeg kjørte 13 mil forleden. Og hadde tenkt ut hvilke veier jeg skulle ta. Jeg tok feil i en rundkjøring, og havnet i worst scenario ever: Tunnel med 100 i fartsgrense. Så jeg sang "Tut-tut sier onkels bil", og prøvde å overleve. Det gikk - med et nødskrik. Deretter var det noen km på motorvei, fremdeles med fartsgrense 100. Jeg holdt meg i venstre felt, og klarte ikke mer enn 75-80.

Da jeg kom meg ut av denne feilkjøringen, havnet jeg på en supermørk, svingete vei. Og akkurat da valgte fjernlys-funksjonen i bilen min å ta kvelden. Slik at jeg måtte holde inne fjernlys med en hånd, og andre hånden på rattet. Stoppet veldig ofte - så ofte som mulig for å slippe andre bilder forbi.

Men jeg er så stolt over at jeg klarte det! Alle mareritt på én gang. Og jeg fikset det. Jeg er her. Og jeg lever. Og har ikke drept noen.

Så i dag har jeg hatt masse energi og føler meg helt på topp. Jeg klarte det :-)

Ref vegtrafikklovens paragraf 3