Hei!

Jeg er mor til to voksne jenter. Barna har utviklet seg helt vanlig og er selvstendige, oppegående og harmoniske unge voksne. Men så lenge jeg kan huske har jeg strevd med følelser knyttet til morsrollen. Jeg har vært plaget av angst/depresjon siden ungdomstiden. Da jeg fikk barn, ble det mange følelser knyttet til det å være mor - og jeg har vært mye urolig hvis jeg har vært alene sammen med barna. Det høres jo rart ut for de fleste, ettersom barn for mange representerer trygghet og nærhet. Jeg har et nært forhold til barna og er både stolt av og uendelig glad i dem. Likevel så er det en eller annen slags uro der for meg. Jeg har snakket med søsken om dette, som antar at det handler om usikkerhet i forhold til om jeg er bra nok generelt, som har trengt seg inn i morsrollen spesielt. En medisin mot denne uroen har vært å være sammen med flere. Derfor så har alle ferier vært sammen med storfamilien f.eks. eller med venner. Men det er ikke noen varig "behandling" for jeg må jo av og til forholde meg til barna alene. Og i perioder har uroen tiltatt. Er det andre som kjenner seg igjen i dette, og som har noen tanker og refleksjoner - så er jeg veldig takknemlig for det.

Høres ut som at dette handler om selvtillitt/selvfølelse, ja. Har du prøvd å observere dine egne tanker om deg selv i disse situasjonene, ubevisste tanker. Få tankene opp i bevisstheten og ta stilling til om de er gode tanker eller om du sier noe til deg selv i tenkene som er negativt og uheldig og som får deg til å kjenne den uroen du beskriver. Får du tak i at det er negative tanker om deg selv som plager deg, finn alternative tanker du kan tenke i stedet.

Gjerne noter tankene dine, og hvor ofte du har dem, hvordan du har det. Da vil de komme skikkelig fram i lyset. Over tid vil du da også se om du får til noen endring, eller om det trengs hjelp av f eks en psykolog eller en annen slik prate-med-person.

Ting du kan ha i mente er at dine barn faktisk er blitt slik du her beskriver dem, så en dyktig mor må de ha vokst opp med. Og det er ingen fornuftig grunn til at du skal ha strengere tanker om deg selv enn du har om f eks dine barn, "reglene" er like alle vet du :)

Takk for svaret fra deg. Er dette noe du kjenner igjen fra eget liv, eller fra andres kanskje? Ja, det har nok med selvfølelsen å gjøre - som er temmelig av og på.

Å observere tanker er nok lurt. Jeg skriver mye i dagbok, og kan benytte dagboken enda mer til tanker rundt morsrollen.

Og ja, jeg har nok gjort en del bra, men når man er plaget av angst/depresjon, så er det vanskelig å holde fokus på det. Men takk! Det er godt å bli minnet på det:-)

vil bare si til akershus`kommentar
"finn alternative tanker du kan tenke i stedet"
det er ikke nødvendigvis så lett
hva vi tenker - eller ikke - er en gåte
og det kan for enkelte dreie seg om
gener - arv - miljø - oppvekst
you name it
jeg synes dine barns vellykkethet
er et bevis på at du har gjort mye riktig
det er i alle fall ting jeg sier til meg selv
for jeg også kjenner på usikkerheten
har selv voksne barn
klem fra en tobarnsfar ;)

Takk for din kommentar her. Ja, det er vanskelig med tanker. Jeg har jo strevd med dette lenge, så lenge jeg har hatt barn - samtidig som jeg har vært i kontakt med terapeuter. Noe av det som har hjulpet meg mest har vel vært å være i kontakt med andre med lignende utfordringer (i alle fall utfordringer med angst) i f.eks. i selvhjelpsgruppe. Så det var en grunn til at jeg tenkte at jeg skulle skrive noe om dette her! Og uroen på dette området har vel blitt mindre fremtredende når jeg har vært i noenlunde balanse generelt. Hva er dine utfordringer i forhold til å være forelder? Hva har vært dine metoder?

jeg har på mange måter
gjort motsatt av mine foreldre
på en del områder
og så det aller viktigste
KJÆRLIGHET
jeg har alltid latt det skinne igjennom
hvor sykt høyt jeg elsker dem
og da er det utrolig
hvor feks mye psykisk sykdom
barna liksom aksepterer ;)

Ja, det er godt å høre at du har erfaring med at det er slik.