Ny på dette forumet, lest en del her nå, men ønsker å høre om det er flere som har det som jeg og/eller har tips og råd å komme med.

Problemet startet (tror jeg) i julen. Min datter på 4 år ble lei seg og jeg snakket med henne om hva hun var lei seg for. Det var at hun ikke ville bli gammel og dø (vet ikke hvor hun har det fra, ingen dødsfall i familien så lenge hun har levd og ikke vært noe tema hos oss). Beroliget henne og hun roet seg. Etter dette startet jeg å kverne rundt på disse tankene, for jeg vil jo heller ikke dø.

Startet med litt uro de første dagene, på nyåret var det ganske ille og endte opp med et panikkanfall på jobb (jobber på sykehus) og de tok meg til akuttmotaket fordi det var så mange symptomer på sykdom. Kaldsvette, svimmelhet, høy puls etc. Tok masse tester uten at det var utslag på noen av dem. Da jeg kom hjem var jeg så sliten at jeg mer eller mindre lå i senga i 2 dager før jeg kom meg til fastlegen. Der fikk jeg resept på Sobril og telefonnummer til kommunens psykiatriske lavterskeltilbud.

De tablettene hjalp en del, men følte meg "full", så tok de bare en uke. Tok kontakt med kommunen og fikk vite at det var 4 måneder med ventetid på samtale og fikk tilgang til nettbasert selvhjelpskurs som midlertidig hjelp. Det har hjulpet noe. Fikk også oppfølgingssamtaler med psykolog over telefon.

Har lest masse literatur om emnet og prøvd og eksponere meg mest mulig for dette. Samtidig så kjenner jeg i perioder en lammende følelse i hele kroppen når tankene dras mot døden og hva som skjer etterpå. Hva skjer da? Ingenting? Hva er isåfall ingenting? etc etc.... Kjenner dette ligger å vaker i bakhodet og med en gang jeg prøver å slappe av så dras det frem i bevisstheten.

I kjølvannet av dette har jeg fått sterkere helseangst (perfekt når man jobber på sykehus :p) og tenker alltid worst case scenario når jeg kjenner noe vondt et sted. Bruker også tid på å kjenne rundt på kroppen etter kuler og ømme punkter. Så fort jeg finner noe så googler jeg det og det kommer jo alltid opp kreft på toppsøket.

Kunne sikkert skrevet mer, men kan utdype mer om noen kjenner seg igjen.
Tar veldig gjerne imot alt av tips og råd.

Jeg tenkte på hvor slitsomt det må være med helseangst at du hele tida er redd noe er galt.Panikkangst kjenner jeg alt til.den er jævlig og den er brutal og kaster seg over en og det knyter seg og man tror man er i ferd å få hjerteinfarkt.Jeg tenker at siden du selv jobber på sykehus også har du helseangst så blir det enda verre for der kan du se døden og bli enda mer stressa så det må være vanskelig.Det er en grunn at vi er på jorda tenker jeg da.jeg tror på høyere makter det som er ment å skje skjer jo uansett.mennesker får ikke gjort noe med det.har du tenkt noen ganger at vi har levd før?at vi har hatt tidligere liv og har uoppgjorte ting i dette livet.Tror du på universet.

jeg husker ikke navn osv direkte men noe i den dur: DØDEN ER INTET Å FRYKTE. FOR NÅR JEG ER, ER IKKE DEN. OG NÅR DEN ER, ER IKKE JEG. så håper du roer litt ned. hadde selv mye dødsangst for mange år tilbake. nå sliter jeg med det motsatte: dødslengsel. det er heller ikke bra. tro meg ;)

Jeg har vel i utgangspunktet en veldig ateistisk tilnærming til livet. Selv om jeg heller litt mot å ønske å tro på noe mer enn at det blir svart i det vi dør. Sett og lest veldig mye om temaer om livet, religion etc i det siste for å se hva andre tenker om det. Det er godt å se at noen har så sterk tro på at det finnes noe mer etter livet på jorden. Det får det til å tenne et lite håp om at "jo, kanskje det er noe mer"....

Har du lest om tidligere liv?for eks om skjebne også?Menneskeheten har alltid lurt på og tenkt på hva skjer videre og hva er der oppe.Det er ihvertfall noe stort som ikke er mulig for oss å forstå.

det er noe der oppe

ville du prøvd å forklare en kakkerlakk fjernkontrollen til tv din?

selvfølgelig ikke

i forhold til de høyere makter er det gjennomsnittlige mennesket en kakkerlakk

forstår?

det er noe der oppe

ville du prøvd å forklare en kakkerlakk fjernkontrollen til tv din?

selvfølgelig ikke

i forhold til de høyere makter er det gjennomsnittlige mennesket en kakkerlakk

forstår?

det er noe der oppe

ville du prøvd å forklare en kakkerlakk fjernkontrollen til tv din?

selvfølgelig ikke

i forhold til de høyere makter er det gjennomsnittlige mennesket en kakkerlakk

forstår?

Jeg sliter ikke selv med dødsangst, er mer redd for å miste de nærmeste. Dette er noe jeg tenker på ofte. spesielt når det gjelder datteren min. jeg har angst for at det skal skje helt freak accidents. jeg tenker på det når hun går ned trappen, når hun sitter i badekaret når hun spiser. hun kan jo sette noe i halsen? hun kan falle i trappen? hun kan plustlig skli i badekaret of få vann i lungene? utrolig slitsomt. når det gjelder selve døden og hva den er for min egen del så bryr jeg meg ikke så veldig. jeg tenker at vi har vært der før, hvor en man ender etter døden. hva var vi før vi ble unnfanget? vi husker ikke. vi har ikke noen vonde minner fra da. jeg tenker hva enn som var før vi ble født, er det samme som skjer når vi dør.

Skjønner hva du mener.jeg er også bekymret for de rundt for ikke å bli forlatt.bekymrer meg hele tida noe skal skje de rundt og får fæle tanker at noe skjer.også tenker jeg fordi jeg tenker noe skjer da kan det ihvertfall skje og da blir jeg enda mer redd.Selv har jeg aldri hatt helseangst for jeg er helt motsetning enn det.Selv med ting andre hadde løpt til lege med gjør ikke jeg.men når det gjelder andre rundt er jeg livredd noe skjer og de forlater meg.Jeg merker på forumet her er veldig mange redde for helseangst noe som er fremmed for meg.Da jeg for eks går rundt og håper å bli påkjørt ute på gata.mens med andre rundt blir jeg hysterisk noe skal skje dem.

Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du skriver, og vet at dette ikke er uvanlig. Jeg har slitt med angst i flere år, men denne angsten for døden har kommet de siste månedene. Vanskelig å si hva som utløser det, men kan ha noe å gjøre med at dette aldri er et tema isåfall veldig sjeldent. Når det da først blir et tema kan man da kjenne på en utrolig sterk frykt og redsel. Jeg har jobbet på sykehjem en god stund nå, og det å være så tett på syke/kanskje dødende mennesker kan være med på å forsterke denne frykten.