Det har gått 3 år, 3 år siden jeg kom meg ut fra det verste forholdet jeg har opplevd. Kort fortalt så var det et voldelig forhold. Hvor jeg ble spyttet på og slått opp til flere ganger i uken. i 2 år.. Jeg er langt vekk fra det mennesket nå så alt er bra. bortsett fra minnene. Jeg har prøvd opp til flere ganger å date og finne ''den rette'' men jeg klarer ikke å stole på noen menn. Så fort jeg får noen som helst følelser for en person dytter jeg han unna, trekker meg tilbake eller blir urimelig kontrollerende og needy. Trenger en haug med bekreftelser for å roe angsten. Som da igjen dytter dem bort. Sammen med tankekjør kommer alle kroppslige reaksjoner som ødelegger hverdagen og prestasjonen min på jobb. Jeg fant ut at jeg ikke var klar for å prøve på nytt med noen. at jeg måtte fokusere på meg selv og jobben. Jeg har det bra og veldig lite angst når jeg ikke er involvert med en kar så holdt meg unna en god stund igjen, helt til nå.. For første gang en fyr som ba meg ut in real life og ikke gjennom noen dating app. Vi har datet i 2 måneder nå, jeg har klart å holde angsten under kontroll frem til nå. Han er virkelig helt fantastisk på alle måter, jeg liker han veldig godt så langt. og han sier at han liker meg veldig godt også.. så jeg vil ikke rote til dette her, jeg tror dette faktisk kan være starten på noe bra. så jeg tar sjansen. Men jeg trenger hjelp.. Jeg blir fysisk dårlig, jeg klarer ikke å slappe av. tenk om alt han sier er en løgn, tenk om han også er voldelig. jeg er livredd for å havne i fella eller å bli såret igjen. (Innerst inne vet jeg at dette er teite tanker og mest sannsynelig bare tull)

Noen som har noen tips til en fortvilet forelsket jente som ikke tørr å få følelser?
Skal jeg snakke med han om det? Er det for tidlig?
Jeg har så vidt nevnt at forrige forhold ikke var så bra. men ikke noe vi har snakket seriøst om.
Må kanskje bare bite tenna sammen så godt det går.
Andre som har følt det slik?? Hva gjorde du for å komme gjennom det?

Alle tips tas i mot med STOOOORT takk.

Du bærer på veldig mye vet ikke om du har pratet med noen om dette og det er forståelig med tanke på hva du har gått gjennom.Du skrev at du er forelsket jente og han betyr jo mye for deg men ser at etterhvert bør du kanskje prate med han om dette og fortelle han for da forstår han deg bedre også også kommer tilliten etterhvert jo tryggere du blir på han,Å møte ekte kjærlighet skal man ikke gi opp for du kan jo angre senere.Jeg sier det bare til deg at det er vanskelig å møte rette personen og denne frykten og det du har vært igjennom hvis dette føles riktig for deg at han er det bør du prate med han.Han kommer nok til å ha forståelse for dine reaksjoner hvis du prater med han.Nå vet jeg ikke om du har pratet med noen om dette som skjedde før og du fortjener så mye mer.Du fortjener ekte kjørlighet.

BRENT BARN
SKYR ILDEN
men
du må prate med mannen
kanskje er det ditt livs kjærlighet
du kan ikke la dette være uprøvd
fortelle ham - forklare ham
lykke til - og husk
DEN SOM INTET VÅGER
INTET VINNER ;)

Du kan fortelle om angsten og hvorfor du har den til venner av ham og noen i familien hans og få rede på hvordan han er.Sannsynligvis er han «normal»