Var hos psykologen i går og er første gang dette har treffet meg så hardt som det har gjort denne gangen. jeg vet jeg har sosial angst og generelt lav selvtillit, men som regel klarer jeg og overstyre den ekstreme angsten som kommer når jeg føler jeg har dummet meg ut eller sagt noe feil.

Men i går så pratet jeg med psykologen og svarte på et spørsmål han hadde stilt, og da fikk jeg ikke svar med en gang, han bare smilte til meg, og plutselig kokte det over og hodet gikk helt i overdrive. Like før jeg fikk panikk anfall og mistet helt tråden på hva vi snakket om å måtte virkelig streve for å holde unna panikkanfallet.

tankene jeg fikk snappet opp før det ble for mye var ,sa jeg noe feil, hvorfor smiler han bare, sa jeg noe dumt, gjorde jeg noe feil nå. og var som om det smilet og fjeset bare kom nærmere og nærmere fjeset mitt så jeg måtte bare se vekk. Jeg husker ikke engang hva jeg svarte på. Det var et eller annet om følelser men mer enn det husker jeg ikke. hjernen min har en tendens til å viske ut deler av opplevelser som jeg har som den mener jeg ikke takler.

Begynner og bli vanskeligere og vanskeligere å gå til psykologen da jeg hele livet har gått å undertrykt følelsene mine og jeg ikke har snøring hva hvordan de forskjellige følelsene egentlig føles ut. men nå begynner det skjoldet jeg har lagd meg , eller muren som jeg har bygget inni meg og glippe litt. og helt ærlig er det til tider jævlig skremmende.

Det er greit når jeg kan kjenne på gode følelser som glede og ting som er morsomme innimellom men når de vonde følelsene som jeg har nektet meg selv å føle alle disse årene først så kommer så er det så intenst at det føles ut som jeg forsvinner. det er ekstremt overveldende og hver eneste gang er jeg på vei til å få panikkanfall pga dette.

Har så angst for panikkanfall fordi er så mange ganger det svartner og innimellom tar det flere timer eller dager før jeg er tilbake til meg selv, og da uten noe anelse om hva som har skjedd. Jeg vet at det er posetivt at noe skjer og at alle disse følelsene må få kommet ut før jeg klarer å bli bedre, men er fortsatt ufattelig slitsomt og skremmende.

Er det noen andre som har slike problemer med følelsene sine ? andre som har like angst for å vise følelser til andre som meg ?

Hei:)

Jeg kjenner meg utrolig mye igjen. Jeg får litt angst for å vise andre følelser, og er generelt veldig redd for mine egne følelser også. Jeg klarer ikke helt å stole på det, fordi jeg er redd for at hvis jeg agerer på de, så vil det på en måte gi andre mennesker litt makt over meg. Derfor unngår jeg heller dette, og har litt overfladiske relasjoner i stedet.
Nå er jeg veldig lei av dette, så står på venteliste til å gå til psykolog.

Med andre ord jeg kjenner meg utrolig igjen, også må du gjerne ta kontakt om du føler for det:)

Bra jeg ikke er alene om det :) føles veldig ensomt ut innimellom når man har mye problemer med ting og føles ut som om man er den eneste i verden som har det sånn.

Jeg har jo gått psykolog nå i nesten 2 år og nå begynner det og hjelpe meg mye med og forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og hvorfor det har blitt sånn at dette er normalt for meg. får også mye hjelp til hvordan jeg skal takle dette og hjelp til å lære og bli bedre på å kunne stole på at det er greit å vise følelser innimellom.

Tror nok du vil ha godt utnytte av å gå til psykolog hvis du kommer til en du er komfortabel med :) Er du ikke helt heldig så råder jeg deg til å ikke gi opp og heller prøve en annen psykolog.

Ønsker deg lykke til ihvertfall, og håper følelsene dine blir lettere å håndtere fremover :)