Jeg har vært sammen med min kjæreste/samboer i syv år. I de siste par årene har jeg slitt med en angst for at han skal dø mens han sover. Aller først, kort og enkelt: vi har det veldig fint sammen, på tross av personlige problemer. Han er ufør og har en ustabil døgnrytme som gjør at vi ikke alltid er våkne samtidig. Det er ikke problematisk i seg selv; jeg trives godt alene, men i det siste har jeg opplevd en økende angst for at han skal få et illebefinnende eller dø i søvne og at jeg ikke griper inn. Det fører til at jeg sitter med overveldende angst, og står utenfor soveromsdøren og lytter etter pust eller andre livstegn (tør ikke gå inn i tilfelle jeg vekker han. Han har søvnproblemer og trenger søvnen sårt når han først sovner). Det er en logisk side av meg som blir etterpåklok og skjønner at det er både usannsynlig at dette skjer i en så ung alder, og at det heller ikke nytter på noen måte å gå rundt og tenke slik, men i øyeblikket er følelsen/tanken overveldende. Jeg greier ikke tanken på at noe fatalt skjer og at jeg kunne grepet inn, men ikke gjorde det. Jeg prøver å argumentere mot frykten, men det funker ikke helt. Jeg har også snakket med han om det ved et par anledninger og han anerkjenner frykten min og ønsker å hjelpe, men har ikke annet å komme med enn logiske argumenter. Er det noen som har erfaring/tips med lignende?

Jeg har lenge trodd at jeg er den eneste som har hatt problemer med det du beskriver. Tydeligvis er vi ikke alene om å føle det slik!
Har selv vært med kjæresten i 6 år ca. Kan heller ikke huske akkurat når det startet men plutselig en dag følte jeg at jeg måtte passe på han mens han sov. Det er sjeldent vi sovner samtidig, og jeg kan også fint våkne til etter jeg har sovnet for å sjekke eller få panikk. Har siden jeg var liten hatt problemer rundt søvn og død. Noen ganger tvang jeg meg selv til å være våken til solen sto opp fordi da var det liksom trygt. Jeg pleide også noen ganger å spionere på faren min som sov i stua utenfor rommet for å sjekke om han levde. Samme som deg, igjennom nøkkelhullet og være tålmodig til jeg så han puste eller hørte han røre på seg.

Jeg tenker jo at jeg har med meg angsten min og putter den litt på kjæresten min fordi jeg er så glad i han og det skulle være forferdelig om det skjedde noe med personen som står meg nærmest i livet. Vi har også snakket om det og han er blitt så vant til at jeg vekker han om natta at han husker det ikke så ofte dagen etterpå. Jeg kan finne på å riste han til han er våken fordi jeg får panikk, og ofte da våkner selv altså at jeg ikke er helt klar over at jeg gjør det. Kan dessverre ikke gi deg så mye tips utover at kanskje du burde finne en profesjonell å snakke med. Jeg vet ikke selv når og om jeg kommer til å bli ferdig med det her. På en måte har det hjulpet litt å jobbe med å akseptere konseptet død. På andre måter hjelper det også for meg å kunne snakke om det eller distansere meg litt og tenke at da er det i hvert fall ikke min skyld. Det er jo egentlig en naturlig frykt, og har jo hørt om mange som også har en slik frykt rundt barna deres. Fordi de rett og slett er det beste vi har i livet vårt.

Takk for svar! Det var litt godt å høre at det er flere i lignende situasjon over tid, samtidig som jeg forstår at dette er strevsomt for deg også.

Du har et godt poeng i det du nevner med å akseptere døden. Det er rett og slett noe vi må leve med. Samtidig skal jeg prøve å distansere meg litt fra det hele, for å ikke bruke så mye tid og krefter på noe jeg ikke kan gjøre noe med.

Jeg føler meg også heldig som har noen som er så viktig for meg, det er et viktig perspektiv oppi det hele.