Jeg er 17 år og har fått diagnosert depresjon. Til tross for det er jeg i utgangspunktet en veldig sosial jente som er glad i å være med mange samtidig. De siste månedene har jeg vært redd for å møte opp på fester og sammenkomster -selv hos venner. Jeg vet ikke konkret hva jeg blir redd for, men jeg opplever det i forskjellige sosiale settinger. Kjæresten min tvinger meg ofte med fordi han tror det er best for meg, men av og til blir jeg veldig dårlig av det. Jeg vil aller helst være hjemme alene eller med ham. Jeg er veldig engstelig for at det utvikles en sosial angst.. noen som har noe erfaring med startfasen?

Hei, så trist at du har det vanskelig. Det er rart hvor mye depresjon kan være med å gjøre livet vanskelig. Det du sier at du utgangspunket er en veldig sosial jente som er glad i å være mange samtidig er jo en bra ting å huske på. En annen ting det er viktig å huske på er at depresjon ofte suger ut energien av en. Det at du vet hvem du er uten depresjonen tror jeg er veldig bra. I begynnelsen opplever mange at det å være med på sosiale sammenkomster kan være veldig, veldig vanskelig. De rundt vil gjerne støtte og pushe en til å gå tilbake til det som var normalt før. Det er vel ment, men det er viktig å kjenne etter selv også og ikke strekke strikken for langt. For kanskje trenger du litt ekstra tid til å ta inn over deg at du har en sårbarhet og så trenger du å få bekreftelse på at det er greit å ikke gå også. Du må ikke slite deg helt ut på å eksponere deg for situasjoner som du akkurat nå kanskje ikke har krefter til å være med på. Noen ganger må du bare sette foten ned si at du ikke orker, uten at det trenger å være et stort nederlag.

Det at sosiale situasjoner er vanskelig nå, trenger ikke å bety at det alltid kommer til å være sånn. Det å sette grenser og prøve deg fram på hvor mye du klarer. Av og til går det an å pushe litt, andre ganger er dette helt feil. Det som har hjulpet meg er det at jeg går men sier til meg selv at jeg har lav terskel for å gå hjem igjen om jeg ikke klarer å være der. Kanskje kan du fortelle de aller nærmeste hva du sliter med i korte trekk og fortelle dem at du ikke prøver å unngå dem men at du er veldig sliten for tiden og at du er veldig takknemlig for at de vil ha deg med men at du er i en periode der du ikke har så mye å gå på men at du veldig gjerne vil være med en annen gang :)

Du trenger ikke nødvendigvis å utvikle sosial angst selv om du trekker deg litt unna. Det tar på å være nedstemt, så vær litt ekstra raus med deg selv. Det er veldig mange uten depresjon som trenger tid til å være for seg selv. Mange vil mye heller sette på en god serie eller film på nettflix og slappe av hjemme framfor å være ekstremt sosiale til en hver tid. Kanskje du bare trenger litt tid til å hente deg inn igjen og finne ut av hvor mye eksponering du takler her og nå. I framtiden kan det hende at behovene dine er annerledes og at du klarer å bygge opp større og større toleranse for stress og sosial eksponering.

Ta små skritt. Kanskje det er lurest nå å bare møte de du vet bryr seg om deg og som er glade i deg uansett. Prøv å ikke få dårlig samvittighet og minn kjæresten din på at du trenger tid til å bli bedre og at du vet at han mener det godt, men at det er slitsomt nok for deg å innrømme for seg selv at du trenger ro. Det er noe jeg tror kan være med på å gjøre angsten og depresjonen mindre intens og vanskelig.

Personlig var jeg også veldig sosial og trivdes best med mange folk rundt meg. Plutselig en dag fikk jeg panikk anfall og etter det fulgte panikk angsten meg sammen med depresjon. (ikke sosial angst)
I senere tid innså jeg det at jeg kanskje gjemte meg en del bak mengden mennesker. En måte å flykte fra meg selv på og slippe å deale med hva jeg egentlig slet med på innsiden. Det tok litt tid for meg å finne ut hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde osv.
Kan selvfølgelig være totalt annerledes for deg. Men i tillfelle det hjelper skriver jeg nå det uansett.

Også er det sånn at har man depresjon så kan man også få litt angst symptomer og den slags. For disse går veldig hånd i hånd.
Kan bare være kroppen din sin måte å si ifra på. At den er sliten eller utbrent. Og at det er på tide å tenkte på deg og ta vare på deg selv mest mulig. Rett og slett gjør ting som er bra for deg. Men ikke isoler deg heller. Prøv heller å gjøre litt mer lavterskel ting. Fester er ganske kaotisk uansett og virker som kroppen din ikke er helt med på det akkuratt nå.
Hvis du ellers trenger å snakke, så gjerne legg meg til som venn :)