Hei,

Har mye på hjertet mitt akkurat nå som jeg ønsker å få ut, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det startet når jeg var rundt 13-14, da var jeg mye deprimert og suicidal. Når jeg var rundt 17, ble det bedre. Jeg fant livsgleden og var ganske mye glad. De siste månedene har jeg slitt forferdelig mye med angst. Jeg er redd for å dø, redd for at noen jeg er glad i skal dø, redd for å bli syk, redd for å havne i helvette, redd for hva som skjer når jeg dør, altså jeg er redd for alt. I tillegg til at jeg har konstant tankekjør i hodet mitt. Tankene bare braser igjennom. Alt fra grusomme scenarier, der enten jeg dør eller noen andre dør, skumle tanker osv. Det er helt forferdelig. Får aldri sove lengre. Er ikke akkurat religiøs, men jeg var det før jeg begynte å bli psykisk syk. Jeg tror på at det finnes noe, men angsten tar over og tankene tar over. Har bestilt legetime flere ganger, men lar vær å gå i siste liten. Er redd for å be om hjelp. Kan heller ikke snakke med vennene mine, og moren min vill ikke ta meg seriøst. Jeg vet at hun bryr seg men hun er ganske sterk mentalt, og mener at man bare må ta seg sammen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare folk hva som skjer i hodet mitt. Men det ødelegger meg fullstendig akkurat nå.

-jente 19

angsten er veldig slitsom og den påvirker deg sikkert på forskjellige måte.Du har slike skremmende scenario fordi du er redd for å miste folk rundt deg og da tvinger de seg på.jeg skulle gjerne fortalt deg for du får fæle bilder for deg som trenger og trenger seg på slik jeg har skjønt.jeg ville vel ønsket for deg at du hadde støtte rundt deg av moren din og ar du kontaktet lege.Noen mennesker er veldig de ser på livet at du skal kjempe uansett hva som skjer psykisk.Det har nok mye med dems stolthet å gjøre.Tror nok moren din prøver så godt hün kan men at hun ikke skjønner slike ting og hun vil nok ikke gjøre det uansett fordi hun ser slik på livet som hun gjør men hun er nok glad i deg og bryr seg for det.Jeg syns du er kjempe tøff som skriver om alt dette og jeg skulle så gjerne ønske at du fikk hjelp men da må du altså dra til fastlegen.Du må tørre det selv om det er vanskelig Finn andre måter å fortelle alt dette på skriv brev og lever på resepsjonen vis alt det du skrev.det er slike ting som er starten om du ikke tør alt.

Takk for svar, har fått snakket med moren min og det var godt å få det ut og har også bestilt legetime. Men føler angsten bare har blitt verre, ingenting rundt meg gir mening lenger og jeg føler meg ikke virkelig. Føler jeg ligger i koma eller at alt bare er en illusjon. Sliter ekstremt nå. Får ikke til å gjøre noe heller, ligger bare i sengen og stirrer i taket mens jeg tenker hele tiden. Enten det eller så prøver jeg å være litt med familien min men så blir jeg enda mer redd og føler meg enda mer uvirkelig. Prøvde også å være med noen venner, men tankene var der fortsatt. Føler dette har gått så langt nå at jeg blir snart gal. Begynner også å jobbe igjen om noen dager, og er redd for hvordan det blir. Kan noen fortelle meg om dette går over, jeg er så fryktelig redd, forstår ingenting av det som skjer og skjønner ikke hvorfor dette skjer med meg. Har alltid følt at jeg har hatt en såpass sterk psyke, og har alltid klart meg hvis jeg har slitt psykisk. Men dette her føles ut som noe helt annet

Så bra at du snakka med mora di og har bestilt legetime.

Angst er ikke lett. Og dette at du føler deg enda mer redd og uvirkelig, kan ha med å gjøre at du nå har tatt et steg for å gjøre noe med det, iallfall føler jeg meg slik når jeg holder på å forandre på livet eller tankene mine. Det er da ikke farlig, selv om det virker veldig skummelt.

Noe som hjalp meg i forhold til angst sånn generelt, var å skjønne mer hva den er, hvordan den opprettholdes og hvordan en kan bli "kvitt" den. Jeg fant noen videoer på nettet som jeg syns forklarte det alt så godt, og jeg vil anbefale dem.
De er av Magnus Nordmo. Se på https://psykologiskveiledning.com/ om det er noe for deg. Jeg bruker dem selv i forhold til sosial angst, men det har og hjulpet meg i forhold til andre ting og, som prestasjonsangst.

Det høres ut som det vil hjelpe deg å få vite hva som skjer inni deg.

Har denne angsten som har kommet nå, noe med korona og hele den situasjonen å gjøre, ettersom det er noe du har kjent på (igjen) de siste månedene? Og husker du hva som hjalp deg sist?

Har alltid slitt med angst sånn sett, men det har aldri vært så ille som nå. Føler ingenting hjelper og det har gått såpass langt nå at jeg bare ligger i sengen og har panikkanfall av og på. Kan ikke huske sist jeg så en film eller serie, klarer ikke å få meg selv til å rydde rommet mitt eller dusje. Føler bare at jeg forsvinner mer og mer og tankene mine spiser meg opp. Har alltid vært ganske tøff og impulsiv, men nå er jeg redd for alt. Kjenner meg ikke igjen lenger. Er kanskje redd for at det er psykose. Og har flere kvelder ligget i sengen og vurdert å ringe ambulansen og legge meg selv inn. Har jo bestilt legetime nå men er fem dager til. Orker ikke å vente. Tenk hvis dette ikke går over, tenk hvis ingen kan hjelpe meg. Har aldri vært så hjelpesløs før. Er ikke typisk meg dette her.

Tror egentlig alt dette har startet på grunn av corona. Hverdagen ble jeg ganske forandret med tanke på jobb skole og karantene. I tillegg til at en nær i familien døde nylig. Har også til tider brukt dop, men det har ikke vært på den måten at jeg har misbrukt det. Men mer på fest og med gode venner. Kanskje jeg har gått litt for langt. Kjenner hvertfall på meg nå at jeg er helt ødelagt, og vil bare at alt skal gå vekk. Føles ut som en evig bad trip

Ja, det er ikke rart om det ble verre igjen pga korona og hverdagen som ble snudd på hodet.

Jeg vet da at narkotika kan gi slik opplevelse og, men jeg har selv ingen erfaring med det. Det er noe du bør spørre legen om.

Kroppen din har trykket på alarmknappen, sier det er fare på ferden uten at det egentlig er det.

Han jeg nevnte, har og videoer om panikkangst, på samme sida. Hvis du orker å se på det.

Ellers så vil jeg anbefale deg å godta at det er slik akkurat nå, at det går lettere hvis du bare lar deg få lov til å ligge i senga. Det fungerer iallfall for meg, at jeg hvis jeg ikke føler at jeg greier å gjøre noe som helst, så bare lar jeg meg selv være slik, istedenfor å prøve å kjempe i mot det. Og hvis du kjenner litt at du er trygg og har det godt i senga, så prøv å nyte den følelsen. Hvis du er veldig sliten, så trenger du jo og å slappe av, og det kan være derfor du ikke orker å gjøre noe som helst.

Når det gjelder tankekjør, så hjelper det meg alltid å skrive dagbok, det gjør jeg og hvis jeg våkner midt på natta - bare få ut tankene i hodet mitt, og så greier jeg å slappe av etterpå.

det er vanskelig å forholde seg el akseptere men på en måte må man overleve ved å holde ut.Jeg har den uvirkelighetsfølelse i svært mange år og den er skremmende.Det er skummelt å føle uvirkelighet man ikke eksisterer er utenfor seg selv og vet ikke om man fins.det er bra du nå har bestilt legetime så håper jeg det hjelper litt.panikkanfall er skremmende og er veldig fysisk.i går var jeg sikker jeg besvimer på veien tårene mine rant jeg fikk så vondt for det gikk helt rundt meg alt gikk rundt jeg startet å få masse prikker på armene frysninger det var fælt ville bare løpe hjem og komme meg i trygghet for var sikker nå svimer jeg av foran alle.men Kim meg heldigvis fort hjem og fikk tatt stesolid så gikk bedre etterhvert.Angst er slitsomt og farlig hvis man går lenge med den man vet det med årene kan føre til fysiske sykdom hvis man går med angstlidelser over flere år.Jeg syns det er kjempe bra du fikk pratet med moren din og bestilte legetime håper det hjelper deg.Dette med corona har preget alle.Alle er blitt påvirket av corona psykisk også.har du prøvd å gå små turer bare små rundt ute.det er viktig det og.

Jeg tror på at det finnes ting det går an å gjøre i forhold til angst, hvis en er forberedt på å gjøre en innsats og jobbe for det. Uansett hvor lenge en har vært plaget med det, men jo tidligere en tar tak i det (får hjelp eller finner noe som hjelper), jo bedre er det. For en kommer gjerne i dårlige sirkler hvor ting føles bare verre og verre ut, og at det da kan være vanskeligere å tro at en skal kunne greie å snu det og få det annerledes.

Til mrsfreak1983: Du var redd for at du skulle besvime, men det gikk bra, du kom deg hjem. Ville det forresten være så ille om du besvimte?

Må bare si igjen, takk for svar dere, hjelper å kunne snakke med noen. Er noe annet å snakke med folk man ikke kjenner, i motsetning til folk man kjenner. Har alltid visst at jeg har slitt litt med angst, men har aldri visst at angst kunne være så ille. Må si til alle som slitt med angst at dere er modige, fordi angst er faktisk noe av det verste jeg har vært borti.

Har roa meg litt nå, var ganske ille tidligere på kvelden. Men det gikk over. Jeg vet at det alltid går over men tankene er der konstant, de bare ligger og hviler i bakrunnen. Håper på å få den hjelpa jeg trenger, og håper dette en dag tar helt slutt. Takk for alle gode tips og kommentarer dere har kommet med, det har vært til stor hjelp.

Pinkeltje selv om jeg ikke besvimte så var det den løpingen hjem og styret som slet meg ut og.jeg hadde ikke likt det dramaet rundt meg om jeg besvimte nei.om det hadde gjort noe jeg er sliten av angst hver dag det tar på.

Du er også modig som holder ut også.angst tar alle krefter og det at den er då fysisk noen ganger ville jeg sagt at den er også fysisk sykdom for den påvirker kroppen i så stor grad.man vet også at angst kan føre til fysiske sykdommer.

angst sucks!
så er det sagt
alle dine andre prøvelser
håper jeg lege(r) hjelper deg med
som diagonisert paranoid schizofren
vet jeg nok om det meste
når det gjelder rusmidler
hva har du brukt da?
vit at jeg heier på deg
til dovre faller ;)

Hvordan er det å være paranoid schizofren? Eller hva slags symptomer har du osv? Har testa ut det meste av rusmidler, holder meg til dels unna benzo og slikt (kun prøvd litt). Liker best sentralstimulerende