Hei.
Jeg har slitt med angst og depresjon siden jeg var barn (er 23 år nå). De siste årene har det bare blitt verre og nå har jeg konstant uro, bekymringer og er deprimert. Klarer ikke å kjenne glede, blir ikke glad av noe. Har kun negative følelser. Jeg har i tillegg mange kroniske plager og sykdommer som forsterker depresjonen og angsten. Har ikke lyst til å leve, men er redd for døden. Men det som skremmer meg aller mest er å miste familien, spesielt mamma.
Jeg har alltid hatt et nært forhold til mamma. Hun har alltid vært der for meg og hjulpet meg og støttet meg igjennom mange sykehusopphold, sykdom, mobbing osv. Jeg har alltid kunnet snakke med henne om alt, har ikke hatt det samme forholdet til pappa, broren min eller andre. De siste par årene har jeg blitt en støtte for mamma etter at hun selv ble dårlig. 5Nå har jeg fått en sterk avhengighet til mamma og er livredd for å miste henne. Jeg kan ikke se hvordan eller hvorfor jeg skal leve om hun ikke er her. Jeg leier en leilighet, men trives ikke der. Jeg bor mesteparten av tiden hos mamma, men etter at hun flyttet i leilighet ifjor så er det egentlig ikke plass til meg lenger. Jeg trives ikke alene, jeg trives ikke i leiligheten min, men jeg klarer ikke å flytte. Jeg føler at jeg står fast, ikke bare når det gjelder bolig, ellers også, men jeg kommer ingen vei så lenge avhengigheten til mamma er så sterk. Jeg vil helst bo hos henne, mens hun bare maser om at jeg må finne meg et annet sted å bo når jeg ikke trives i leiligheten min. Men jeg klarer ikke å flytte pga blant annet angst og økonomi, og avhengigheten min blir ikke borte selv om jeg finner en annen bolig. Jeg føler at jeg må passe på henne og være mest mulig med henne. Hun forstår ikke og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det eller hva jeg kan gjøre med det. Får ingen råd av psykisk helse i kommunen heller.
Jeg vet at det ikke er bra og ikke er normalt, men det har gått så langt nå at jeg ikke ser noen løsning. Det hjelper ikke å øve på å være alene for jeg klarer å være alene, jeg bare liker det ikke.
Noen som kjenner seg igjen eller har noen gode råd? Er det noe å gjøre med denne redselen og avhengigheten?