Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst etter Incest

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst etter Incest

juni 24 2013 - 15:20
Hei! Har gjennom hele barndommen vært utsatt for overgrep av en i familien. Den dag i dag er jeg kommet meg unna, men sliter mye mentalt. Får ikke sove, tørr ikke være aleine, men samtidig ikke å være sammen med masse folk. Tilliten til folk er blitt betraktelig mindre og jeg stoler så og si ikke på noen. Den største angsten e vel å møte vedkommende igjen med en tilfeldighet. Er det noen som har erfaringer de vil dele eller noe som ønsker å snakke om dette?
Avatar

Hei jeanette :)

juni 24 2013 - 15:29
Det gjør meg vondt å høre... blir fly for B, når jeg hører om noe sånt... det er så lavmål å gjøre sånt mot noen.
kjempe bra å høre at du har kommet deg unna dette!
skjønner godt at du har problemer med ting etter noe sånt.
og møte vedkommende igjen ville nok alle fryktet.
beste for deg hadde nok hvert og kommet deg litt vekk, fra plassen/byen du har minnene i fra. og starte sakte men sikkert på nytt.

Jeg har ikke opplevd noe sånt selv, men vil du ha en å snakke med, så er jeg her:)


Ha en fin dag:)
Avatar

Man kan overleve traumer :)

juni 26 2013 - 07:23
Hei Jeanette

Jeg er en mann på 35 år som ble utsatt for overgrep av et familiemedlem i oppveksten. Som deg sliter jeg med angst og har store problemer med å stole på andre mennesker. For ca. 6 måneder ble angsten så dominerende i livet mitt at jeg tok kontakt med en psykiater som jeg valgte å stole på. Jeg fikk diagnosen PTSD, og for første gang i livet turte jeg å forholde meg til overgrepene ved å snakke og skrive om dem. Det var veldig tøft fordi man gjenopplever traumene. I denne prosessen klarte jeg å akseptere at dette er en del av meg som jeg ikke kan rømme unna. Nå har jeg flere bedre dager enn dårlige, og har stor tro på at det skal blir bedre med tiden. Jeg vet ikke om du har vært til utredning eller snakket med noen om dette, men det er svært vanlig at overgrep fører til PTSD som kan behandles. Du har alle de ressurser du trenger i deg for å overleve dette. Lykke til :) Jeg ønsker deg alt godt!
Avatar

Hei

juni 27 2013 - 11:13
Jeg er en mann på 40 år som ble utsatt for incsest av "mine" to brødre. Jeg føler meg tryggest når jeg er alene og det har jeg rikelig anledning til som ung ufør,uten familie eller noe annet som holder en gående i samfunnet.

Det har vært en lang veg å gå fra jeg brøt incesten som 16 åring,etter det ble det tankekaos i mange år og jeg hadde ikke rett til å tenke noe bra om meg selv. Mine føelser var meget avflatede jeg kjente bare på tristhet og litt irritasjon av og til og sinne var jeg livredd for både hos meg selv og andre,en ytters sjelden gang sprakk jeg.

Jeg ligger oppbevart i min kokong kan jeg si og spares derfor for angst. Men jeg tør ingenting,det å ha kontakt med noen privat er veldig vanskelig,da må jeg ha full tilitt til personen.
Jeg blir sinna når andre ler,allsalgs latter føles truende,men min ene overgriper lo alltid i overgreps situasjonene.

Jeg er egentlig ikke noe redd for overiperne mine men jeg kommer til å stivne hvis jeg ser dem noen gang igjen. Det værste bortsett fra ensomheten er at fasaden er viktigere for mor enn meg. Det var hun som bestemte at jeg skulle være pliktoppfyllende og bare snill for hun ønsket seg en pike som tredjemann. Derfor la hun forholdene til rette for incsest.

Jeg har skrevet dagbok siden jeg lærte og skrive og har skrevet 150 sanger om incsest og senvirkninger,jeg har tatt opp sangene selv også,og har gått i mye terapi men ingenting har monnet. Jeg er veldig reflektert om dette og kan snakke om incsesten på samme måte som jeg snakker om hva jeg skal ha til middag,så det er lite føelser i meg. Jeg står brakk,jeg kommer ikke inn i føelsene det er lite bevegelse,det er som å stå og se på et hun utenifra som brenne jeg vet hva jeg skal gjøre for å redde det men jeg tør ikke.

Jeg stopper meg selv konstant hele tiden,før av og til føler jeg meg som et lite barn og det er da jeg er trigget,da er det ikke lenger 2013 men for eksempel 1983. Jeg har vært veldig naiv veldig lenge,samtidig som jeg har følte meg så gammel da jeg var ungdom.

Jeg har aldri tatt medisiner,for kroppen min doper seg ned på egen hånd,jeg er mye sløv og dissosiativ.

Ting blir mye svart hvitt for meg,jeg greier ikke bestemme selv for hva jeg mener og synes om noe. Tør ikke ta sjansen på det. Jeg har bare hengt i skjørtene på andre. Jeg er en pleaser en som lever for å tilfredstille andres behov,det er tryggest da kan jeg glemme meg selv.

Det er mye som kan skrives om incsest (og omsorgsvikt).

Jeg ønsker dere og meg selv lykke til,
jeg kan gjerne diskutere dette med noen.
Avatar

Til onlyhuman

juni 27 2013 - 14:44
Jeg var som deg, godt beskyttet inni min kokong, inntil jeg fant en psykiater som jeg stolte på. Jeg skrev detaljert om mine opplevelser og gjenopplevde traumene. Det var et par måneder med helvete, men det var virkelig verdt det. Nå tør jeg å føle igjen, og forsvinner bare inn i meg selv når jeg er psykisk sliten og stresset. Jeg gikk så langt som å konfrontere overgriperen og deretter tilgi ham og de som var ansvarlig for omsorgssvikten.

Jeg er ingen ekspert, men siden du klarer å snakke om overgrepene uten å bli følelsesmessig engasjert, så har du sannsynligvis ikke prosessert opplevelsene dine ennå. Jeg ønsker deg alt godt og håper du kommer deg ut av kokongen din :)
Avatar

Hei Michael!

juni 27 2013 - 19:46
Det er godt å høre,men det er nok forskjeldig fra person til person hvordan og om man kan integrere opplevelsene. Jeg har også skrevet det ned detaljert og nå går jeg i monodrama så jeg får med meg kroppen og. Jeg har anmeldt saken og fått kriminaloffererstatning,kansje jeg en gang i en fremtid kan konfrontere dem. Jeg har en så spesiell oppvekstsituasjon også så det er ganske komplekst. Jeg skal prøve å tilgi meg selv for at jeg ikke kunne gjort noe andeledes med det utganspunktet jeg hadde og den tiden jeg levde i.

Jeg fikk ikke bli med på senter mot incsest sommerleir i år heller,på terrorleieren som det kalles for der jobbes det mye.

Ikke kom jeg med på det glemte barnet kurset heller,men jeg går i psykodrama.

Avatar

Til onlyhuman

juni 28 2013 - 07:10
Ja, jeg er helt enig med deg om at traumer oppleves og integreres forskjellig fra person til person. Det finnes dessverre ingen vitenskapelig metod for å "reparere" traumepasienter :)
Avatar

Hei!

juni 28 2013 - 12:11
Nei,det er den enkelte skadelidte som må føle seg fram forhåpentligvis med hjelp av andre som ser de hvite flekkene.
Jeg har også stått på venteliste i et og et halvt år på å være i en samtalegruppe for menn på senteret for se-ksuelt missbrukte menn,men det er ingen som tør melde seg på!!
Hvis hver 6 mann i Norge er se-ksuelt missbrukt så er det i overkant av en halv million i Norge,da kan man jo si at det ikke er så forferdelig mange som er interesert i å få det bedere med seg selv!
Til forsiden