Jeg har tilsynelatende vokst opp i et trygt og godt hjem med mye kjærlighet, aldri vært utsatt for noe traumatiserende...allikevel er jeg hemmet med sterk sosial angst. Jeg orker ikke skive hele livshistorien min nå da jeg har skrevet den 500 ganger før til psykologer, leger, foreldre, venner osv... Men jeg vil heller ta utgangspunkt i situasjonen min nå.

Jeg er 21 år og er for tiden under behandling på et DPS senter. Psykologen min er ofte syk så det gjør at jeg prøver å hjelpe meg selv mest mulig. Mine største problemer omhandler: livredd for krav og forventninger, kan ikke spise foran andre enn personer jeg er veldig trygg på, redd for å spy eller tisse på meg i offentlighet, redd for autoriteter og steder med mange folk.
Men nå skal dere høre, jeg er utadvent. Jupp utadvent, sosial angst og utadvent. Det høres ikke ut som dette passer sammen, men i min verden gjør det det. Jeg snakker I et sett, mye for å unngå kleine øyeblikk med andre, eller unngå uønsket oppmerksomhet. Noe det nettopp som oftest fører til... Jeg er utadvent I forsvar men hater egentlig å være sosial... Vil mure meg inne og ikke være med andre enn kjæresten min. Men når jeg murer meg inne blir jeg deprimert.. Men vil fortsatt ikke gå ut. Hvorfor ikke, hva vil jeg egentlig?

Jeg begynner å bli veldig sliten. Jeg har mistet motivasjonen for å stå opp (jeg er ikke i arbeid og går på AAP), sliter mye med kvalme og urolig kropp. De dagene der skjer noe er det enten legebesøk eller psykolog. Jeg merker at jeg mister mer og mer av lysten og interessene mine for ting. Jeg ler mindre, er mer frustrert og sint, samtidig som jeg prøver alt jeg kan å virke glad. Men det er ikke lett.... Alt jeg drømmer om i livet er å bli yrkessjåfør, en bolig og familie sammen med min kjære. Men alt ser bare mørkt ut... Jeg forstår ikke... (Går på cipralex (7mnd) men nå føler jeg den ikke demper så mye)