Hei

Jeg er en gutt på 31 år. Det jeg har tenkt til å si nå sitter ganske langt inne, rett og slett på grunn av skam, at jeg skammer meg over klagingen min fordi jeg tenker at jeg egentlig ikke har noe å klage over. Jeg har nå vært i samme jobb i 5 år, men egentlig så tenkte jeg ganske tidlig at dette ikke var noe for meg, men grunnet ymse grunner som finanskrise osv. så jeg nå blitt her. For det første så har jobben krevet reising av meg, det har virkelig gått inn på meg at jeg blir satt til reising siden jeg er kjempe redd for å fly, når jeg atpåtil ikke har noen kontroll over tidspunktet så utgjør det mye stress i hverdagen for meg. I tillegg så sier jeg stort sett ja til oppgavene som kommer, så jeg jobber med oppgaver som jeg ikke liker, sånn har det vært i 5 år. Jeg prøvde tidligere å bytte jobb, fikk faktisk noen jobbtilbud, men det er noe med den angsten som begynner å fokusere på alt det negative med å bytte så jeg har trekt meg unna alikevel. Dette har nå skjedd noen ganger jeg har trukket meg unna jobb bytte, såpass at jeg nå ikke stoler på min egen magefølelse noe mer, jeg har totalt mistet trua på at er både kapabel og har energi nok til å bytte, noe som er selvforsterkende siden jobben suger energien ut av meg. Jeg stiller meg det spørsmålet hva som er motsatt av stolthet, fordi det føler jeg meg over det jeg bidrar med på jobben.

Jeg går til en flink psykolog ville jeg si, hun leser meg godt, og har vel funnet ut at jeg har stort sett fulgt strømmen i livet, aldri gjort det jeg egentlig vil. Det resulterer i at jeg aldri går "all in" i noe som helst, alltid en fot innenfor og en en fot utenfor. Skammen over at jeg virkelig tror at ingen hadde merket hvis jeg ble borte, gjør at jeg lyver til min familie og venner om dette. Når dem spørr eller prater om jobben, eller hvordan det går generelt så får det meg til å tenke igjen, jeg synes det er såpass ubehagelig at jeg nå har begynt å unngå all form for sosial interaksjon med venner og til dels familie. Det skaper sånn ubehag at jeg foretrekker heller å være hjemme i min egen boble. Jeg måler vel min egen lykke mot mine venners og families lykke og synes at jeg har mislykkes totalt. De som ikke stiller spørsmål eller som ikke vet noen ting om er egentlig folk på internett som jeg spiller med, da føler jeg at ingen dømmer meg eller plukker på ubehagelige ting, vet det er usunt på sikt med foreløpig holder det meg litt gående.

Hei. Tøft av deg å skrive inn hit da. Jeg har jo ikke så mange andre råd enn at du må prøve å bytte jobb, når du trives så dårlig som du sier ødelegger dette mer enn det gleder. Man skal jo trives i jobben sin, ellers så blir det å jobbe veldig tøft og til slutt klarer man ikke dra. Det å gå inn i en egen boble er også litt skummelt, trur det å være med andre mennesker er bra og sunt, om man har noen å være med. Kan være psykologen kan komme med gode råd her for håper du er 100 prosent ærlig med han? Håper det ordner seg for deg