Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst, depresjon og en smuule paranoiditet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst, depresjon og en smuule paranoiditet

jan 7 2020 - 17:14
Jepp... der er vi. Deprimert på dagtid, angsten kommer på kvelden, for frykten for å sove er stor. Sover kanskje 2 timer sammenhengende, hvis jeg er heldig. "Beltet" som strammer rundt brystkassa er smertefull, pulsen som banker og blodtrykket som sprenger på gjør det vanskelig å sove.
Frykten for å sove bunner kanskje ut i frykten for å drømme. Grunnen til at jeg ikke vil drømme er henne. Dama som var mitt liv, min elskede samboer. Som lyn fra klar himmel, noen dager etter vi snakket om bryllup og barn, da kom det... meldingen om at hun ville flytte, og forholdet var over.
Jeg drømmer om henne..og drømmene er fantastiske.. som henne. Så våkner jeg, og innser at det bare var en drøm. Og synker ennå lengre ned.

Paranoid tenker du? Bruddet tok siste rest av tillit jeg har mot andre. Jeg er temmelig sikker på at folk rundt meg har en eller annen agenda, og vil bruke noe mot meg så snart de har mulighet.

Lykke til til meg, sier jeg. Dette kan aldri gå bra.
Avatar

Så leit....

jan 8 2020 - 10:25
Har du noen nære å snakke med om dette?
Evnt tatt det opp med fastlegen din?
Her i kommuna har vi psykisk helseteam. Et lavterskel tilbud til «mannen i gata». Forstå meg rett... Der får man en «veileder» som man kan snakke med. Der er mennesker som opplever en krise i livet sitt.... Det kan være rus, psykiske lidelser, samlivsbrudd, noen som har mista jobben +++... Både barn, unge og voksne kan benytte seg av dette tilbudet.
De har tid til å lytte!
Bare at du skriver her er jo et steg videre, så det er bra!
Samlivsbrudd er tøft... Jeg har ikke opplevd det selv, men i nær omgangskrets... Det ER knalltøft, men det går over!! Litt etter litt... Jeg lover!
Du må nok prøve å ta tak i deg selv, små steg. Lag en rutine på dagen din som gjør at du har litt å styre med. Gå deg en tur på kvelden, feks.... og ta en god dusj før du legger deg. Så kanskje du kjenner deg både mer sliten og avslappet, og får sove bedre..?
Det er viktig å ha noen rundt seg. Har du venner og familie som du evnt kan besøke? Det hjelper! Men du må presse deg selv litt.
Sender deg en klem
Avatar

.

jan 8 2020 - 11:38
Problemene er verst når jeg legger meg... det spiller mindre rolle hva jeg gjør, for når øynene lukkes for natta så kommer tankene. Med tankene så kommer angsten... jeg er ikke redd for å ligge i sengen, for den rasjonelle meg sier jeg trenger søvn, og at sengen er bedre enn sofaen. Så jeg legger meg, uten problemer.
Men... der ligger jeg... stup trøtt. Og VIL sove. Pulsen øker. Adrenalinet pumper.. klart...jeg våkner.. og får i allefall ikke sove.

Har hatt to netter før jul der jeg fikk sove greit. Og lengre enn de "normale" nettene mine. Men da tok jeg en whiskey og en øl sent på kvelden. Problemet med dette er at det er farlig. Jeg vil ikke utvikle en vane med å ta alkohol for å sove, for plutselig går det for langt. Så når jeg oppdaga at jeg fikk sove, og sov godt med dette innabords, så slutta jeg tvert.

Så tankene... de løper løpsk.. og planlegger. Planlegger alt mulig rart. Hvem jeg bør alliere meg med, hva jeg bør gjøre, hvordan jeg bør ordlegge meg, hvem jeg kan si hva til osv.. Ikke kan jeg si noe om disse heller, for da vil det konspireres og vris på til en mening jeg ikke har. Og seøvfølgelig kommer jeg dårlig ut av det
Siden jeg ikke stoler på noen (dvs det finnes noen få jeg stoler greit på) så tenker jeg det er viktig å ordlegge meg slik at samtalen oss mellom blir gjengitt slik at jeg kommer greit ut av den. Ingen, understreket ingen, kan eller skal kunne komme å påstå at jeg har snakket stygt om henne.. Det ville vært et enormt slag i trynet om så var. Hun påsto her engang før jul at jeg hadde nevnt noe negativt, og hun hadde hørt det på uteplassen hun jobber. Hun innrømmer at hun synes det er merkelig at vedkommende som sa dette til henne visste noe sånt. Men likevel så ville hun ikke si hvem som sa det.
Slike ting gjør at jeg ikke klarer å betro meg til mennesker rundt meg. Jeg vet aldri hva som går videre, så jeg snakker kun om det positive.

Jeg skriver her inne rett og slett for å manne meg opp til å fortelle legen min dette.
Han vet at jeg ikke synes bruddet var enkelt. Og han vet nå at jeg sliter. Dette fordi jeg fikk hjelp av min søster.. HUN snakka direkte med min lege, som igjen ringte meg og avtalte legetime. Da klarte jeg å si at jeg ville henvises til psykolog, så nå får vi se hvor veien går videre.

Samlivsbrudd er vanskelig. Denne gangen så kjennes alt så meningsløst. Det kjennes ikke "drivverdig" ut.. det er ingen mening å gå rundt her.. jobbe, spise, hvile.. jobbe, spise, hvile.. Hva er vitsen liksom?
Er heldigvis ikke suicidal, for da hadde det vært enkelt.

Avatar

Det er bra å sette ord på det!

jan 8 2020 - 14:50
Og akkurat det gjør du jo! Fint at du er henvist til psykolog. Der kan du få hjelp til å plassere tankene litt. Det er godt! Ønsker deg lykke til. Dette kommer du gjennom! Brett opp ermene. You can do it!
Avatar

forståelse jaaaaa

jan 9 2020 - 01:52
samlivsbrudd
er hælvete ja
men
du kan komme videre
jeg vet
hva jeg snakker om
tro meg
du skal bare
la tiden jobbe for deg
good luck pal ;)
Avatar

Takk for svar

jan 11 2020 - 16:17
Det å få tilbakemeldinger er fantastisk. En må tenke seg litt om, og så forsøke å plassere kommentarene inn i sin egen situasjon.

Flukt kjennes ut som en god plan. Bryte opp og bare flytte. Flytte langt, slik at en slipper å møte henne og ny kjærest.. slippe å møte de på butikken, på byen på..ja..
Jobben min må pendles til uansett, så jeg slipper å gjøre noe med det.
Lurt tenker du? Tja... Hvorfor ikke?

Vi bor nå i min hjemkommune. Ikke sammen da, men begge bor i kommunesentrum.
Min hjemkommune, hvor størsteparten av min familie bor.
Plassen som for meg er altuell å flytte til, er plasden jeg bodde i 14 år... Kjenner meg godt i området, og har greit nettverk der også..
Her bor hennes familie... den nærmeste. Selv om det ikke er hennes hjemplass.
Skulle så skje, så er sjangsen tilstede for at jeg treffer henne når jeg er "hjemme" på besøk hos mine... og når hun er på besøk hos hennes familie. Sjangsen er tilstede...
Tja?sier du nå... Ikke så helt enkelt.
Men flukt... det er nå blitt en tanke.

Vi satser på at legen klarer å åpne meg, slik at jeg klarer å fortelle. Og at jeg klarer å vente litt..
Og at jeg klarer å si noe om det her til henne..
Min tillit til andre var tynnslitt... hun.var den jeg kunne stole blindt på.. Nå er tilliten borte. Til alle..
Til forsiden