Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst, depresjon, gal eller kun selvmedlidende?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst, depresjon, gal eller kun selvmedlidende?

juli 5 2011 - 10:58
Må bare advare, dette er en lang melding.. Forventer ikke dere kan ta dere tid til å lese, men for meg hjelper det faktisk bare å få det ned..Jeg orker ikke møte opp hos fastlegen min. Jeg har vært der for mye i det siste, pga angst for diverse. Det er flaut. Men jeg vil fortsatt dele dette med noen. Jeg vet bare ikke veien å gå. Jeg har ikke råd til å betale dyre dommer for privatpraktiserende terapauter. Og orker ikke gå veien gjennom helsesystemet. Orker ikke ringe hjelpetelefonen, for jeg orker ikke begynne å forklare. Orker ikke snakke på dette tidspunktet. Jeg vil bare skrive. Jeg vet ikke hva jeg håper på, vet ikke engang om jeg håper på et svar. Jeg bare skriver, og sender.

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg har alltid følt jeg har vært annerledes. Jeg har aldri vært som noen andre. Som liten ville jeg helst sitte på en stein i hagen, alene, bare meg og tankene mine. Mens alle andre barn lekte. Jeg var tykk som liten. Men jeg ble tynn etter hvert, og populær. Blant alle.
Ingen har noensinne forstått meg. Hva jeg går gjennom. Jeg har alltid hatt så tungt for ting. Mens alt har gått så lett for andre. Likevel har jeg alltid vært flink, blid, og pliktoppfyllende. Jeg har opp gjennom hele livet gjort alt for at folk skal bli fornøyd med meg. Foreldrene mine,, vennene mine, alle. Jeg kan ikke få nok kjærlighet, og føler alltid at jeg ikke er tilstrekkelig elsket. Alle For slik har jeg alltid vært. Men så sklir alt ut. For innsiden av meg følger ikke med, jeg klarer ikke følge den perfekte fremstillingen av meg selv. Jeg klarer ikke. Og nå, som 22 åring, rakner alt.
Jeg har ingen interesser, jeg har ingenting jeg brenner for. Jeg føler meg stygg. Jeg vet jeg er stygg, men takket være sminke og klær, blir jeg pen. Så folk ser jeg er pen, folk sier jeg er pen, gutter sier jeg er pen. Og jeg jobber hver dag nesten to timer foran speilet om morgenen for at de skal fortsette å synes det. Jeg har kjempe dårlig hud. Kviser, jeg har fått rynker, jeg er stygg. Jeg er styggere i virkeligheten enn noen jeg vet om. Men når masken er på, er jeg fornøyd, og kan føle meg pen. Men jeg vet fortsatt hvordan jeg egentlig ser ut. Men ingen får se det. Ikke foreldrene mine engang. Jeg skipper stadig sammenkomster med venner pga dette. Fordi jeg vet det er steder hvor det ikke passer seg å bruke så mye sminke. Hytteturer og festivaler skipper jeg alltid. For da må jeg våkne med andre. Alle andre ser meg bare som en berte, men de vet ikke hvorfor jeg driver sånn her. Jeg føler meg dum. Jo mer jeg stresser, jo mer kviser får jeg. Jeg er stygg. Og jeg klarer ikke være singel. Jeg trives ikke i mitt eget selskap. Kanskje er jeg min egen verste fiende.
Jeg er klar over min negative tankegang. Jeg reflekterer stadig over den, og jeg har en fornuftig tanke stream oppi hodet. Som noen ganger klarer å vinne. Men den fornuftige delen av meg blir stadig svakere.
Jeg flyttet til Oslo, for ikke lenge siden. Til kjæresten min. Jeg droppet ut av utdannelsen, jobben og vennene mine, for å flytte til han. Jeg så på det som en ny start. Ingen flere tunge stunder. Vi skulle få et fint liv, vekk fra alt. Men etter jeg flyttet ble alt verre. Han kjente meg som den positive jenta han så i starten, men mitt mørke ble stadig mer synlig. Han sier han ikke klarer å se på meg på samme måte som før, og det er nå slutt. Jeg tenkte at hvis jeg bare opprettholdt mitt positive ytre, skulle jeg etter hvert klare å forandre meg til å bli nettopp slik. Så jeg skjulte og fortrengte alle dystre tanker. Det kom sterkere tilbake, etter å ha forsøkt det. Og nå kommer jeg meg ikke opp. Jeg er blitt litt apatisk. Jeg kan være med venner, kan høre hva de sier, men ingenting de sier bryr meg. Jeg bare later som. Og det er tungt.
Jeg er alene. Og må flytte hjem, ta skolen opp på nytt, bo hos mamma.
Pappaen min har slitt med nerver og angst. jeg sitter og bekymrer meg for at jeg har arvet dette fra han. Jeg forbanner det. Han har aldri vært en farsfigur. Jeg har gått gjennom mye med han. Likevel har jeg klart meg bra. Jeg distanserer meg fra han. Men jeg trenger mamma. Men hun er ikke som meg. Hun er mer kald, realistisk. Det samme er søstrene mine. Og vennene mine vil jeg ikke bruke. Jeg har et bilde av meg selv, som jeg må opprettholde for folk. Folk tror jeg har det bra, og jeg dør om hvis de noen gang skulle forstå at jeg absolutt ikke har det bra. Jeg er et svakt menneske. Som sitter og syns synd på meg selv. Noen ganger får jeg dårlig samvittighet også. For jeg kan høre om andres problemer, og i stedet for å være medlidende, og føle for dem, liker jeg å høre at noen andre har det fælt. Gjerne fælere enn meg. Det er sykt.
Jeg er også dumsnill, alt for at folk skal like meg. Jeg var ikke slik før. Før var jeg populær, og jeg brukte det for alt det var verdt. Kanskje tråkket jeg på noen på veien også. Men så gikk det et lys opp hos meg når jeg ble eldre. At jeg egentlig er mye snillere, og at jeg ikke trivdes i rollen som sjefs bitcha. Men det har bare slått totalt motsatt vei. Jeg fant ikke middelveien. Og nå er jeg dumsnill, livredd for å tråkke på tær. Det blir for dumt. Jeg vet jo at ikke alle kan like meg. Jeg vet at verden ikke går under av om noen måtte synes jeg gjør en dum ting.
Det er også det som er hovedproblemet mitt. Jeg vet svaret på mine problemer, jeg ser den rasjonelle siden av ting, jeg klarer bare ikke ta den til meg. Jeg vedkjenner meg mitt negative tankemønster, men klarer ikke bryte ut av det.
De fysiske symptomene begynner og ta på, og som følge av det har jeg utviklet litt helseangst. Alt har vært galt med meg, både kroppslig og kosmetisk. Jeg mener bestemt jeg har fått store rynke streker under øynene. Appelsinhud. Og diverse. Jeg blir besatt av det. Og løper rundt til parfymeriene med en klagesang og prøver å få dem til å hjelpe meg. Med en vidunder krem. Det har kostet meg penger, for ikke å snakke om hvor mye hudpleie kjeden må ha tjent på mine problemer, som nok er mer psykisk enn kosmetisk. (men dette er søren ikke lett å minne seg selv på) Jeg har alltid slitt med brystsmerter, spenninger i brystet. Det føles som om det sitter en elefant oppå brystkassen Har for flere år siden vært og tatt EKG og det var ikke noe galt. Mest sannsynlig er det muskulært. For det kommer fra nakke, så til skuldre, rygg og deretter spenner det i brystet. Hjertet banker fortere, pulsen slår i været og jeg blir klam og varm, og skjelver som et aspeløv på hendene. Jeg har vanskelig for å lukke hendene, fingrene er stive, også i skrivende stund. All energi er sugd ut av meg, og alt går tregt. Tankene mine, alt. Jeg har tatt meg fri fra jobben i dag, noe som begynner å bli en vane. Bytte vakter. Sjefen begynner å bli lei. Vel, jeg har ikke tenkt å sitte bak kassa i en dagligvare resten av livet uansett. Så jeg trenger ikke bry meg om det. Men gud vet jeg gjør det. Jeg har akkurat sittet en halvtime med dårlig smak i munnen av at jeg tok meg fri i dag.
Jeg klarer ikke å la tanker gå. Tvangstanker. Slik var det også når jeg slet med spise problemer når jeg var yngre. Da var jeg hos psykolog. Men jeg innså aldri hvor dypt problemet satt, så jeg følte meg frisk, og kuttet ut. Nå er det hardt. Jeg driver og peller øyevipper og biter negler. Dette er tvangshandlinger jeg ikke klarer å slutte med.
Jeg orker ikke nederlaget. Selv om jeg vet det ikke er noe nederlag å reise til psykolog. Alle trenger litt veiledning av og til. Og alle burde prøve det i løpet av livet. Alle har sitt. Dette mener jeg bestemt, men hvorfor kan jeg ikke la det gjelde for meg?
Hvorfor er jeg så hard mot meg selv?
Jeg var så flink, flinkere enn de fleste, til at jeg gjorde. Nå sitter jeg uten billappen, når alle andre har lappen. Jeg har ingen bachelor, når alle andre begynner å bli ferdige. Jeg sitter uten kjæreste. Jeg var alltid den første til å ha kjæreste, men nå begynner alle vennene mine å slå seg til ro. De reiser rundt i verden, opplever ting, skaffer seg kjæreste, hus og bil. Jeg sitter her. Har ikke min egen leilighet en gang. Jeg tror noen ganger jeg begynner å bli gal. Men samtidig, jeg vet jeg er ung. Jeg har god tid til å finne ut av ting. Og ikke alle har ting i orden, selv om jeg tror det. Det er fort gjort å tenke at alle gjør det bedre enn deg selv. Jeg burde være takknemlig for at jeg har ressursene til å utrette ting, men jeg må se til å lære meg å bruke dem!!
Jeg vet jeg er hard mot meg selv. Jeg skulle ønske jeg var en av taperene, en av dem som ikke var flink til så mye. Og forsonet seg med det. Fordi da hadde aldri fallhøyden vært så stor. Men jeg var flink , ledene i mye, og nå står jeg bakerst. Alle lærere, foreldre sa alltid, DU kommer til å bli noe stort! Vel.. Nei. Og det er ikke det at jeg må være best, jeg vil bare føle meg på linje. Og nå føler jeg meg ute.
Psykologen jeg var hos for flere år siden sa at jeg hadde det viktigste verktøyet man kan ha, nemlig selvinnsikt. Jeg kunne sitte og komme henne i forkjøpet med hva hun skulle si. Jeg kunne sitte og komme med min klagesang over alt det håpløse, for deretter å komme med løsningen, og de mer fornuftige tankene, som jeg burde minne meg selv på. Problemet er at jeg tar det ikke til meg. Jeg prøver.. gud vet jeg prøver. Men jeg vil ha et liv. Jeg vil kunne fungere. Jeg vil kunne bli med på sosiale eventer uten å forberede meg psykisk og fysisk på dette dager i forveien. Før jeg skal på fest, må jeg i flere dager foran spise sunt, trene, finne den perfekte kjolen og kjøpe ny sminke. Alt er stress. Jeg er tidspessimist, og perfeksjonist. Dårlig kombinasjon! Men jeg har klart det til nå.
Det hjalp faktisk å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg har en drøm om å skrive en bok en dag. Men bare tanken, gjør meg stressa. Jeg blir fort stressa. Jeg har så mye på hjertet ofte, og skulle sortere dette og begynne å skrive, virker for meg som et mareritt. Jeg vet jeg skriver usammenhengende nå, men jeg lovet meg selv å bare skrive nå, ikke tenke på avsnitt, forklaringer, sammenheng. Bare skrive, for jeg orker ikke prate. Men jeg er fortsatt alene om dette. Alene.
Jeg vil til en psykolog, men jeg orker ikke fortelle historien. Om igjen. Jeg orker ikke begynne på nytt av og fortelle en som ikke vet noe om meg, alt. Jeg har mange teorier om hvorfor jeg er slik, men jeg orker ikke lenger fokusere på en årsak. Jeg syns det er deprimerende. Ja vel, kanskje det er pga mangel av farsfigur, en ikke fungerende, langt i fra kjerne familie, behov for å være perfekt. Kanskje. Men hva hjelper det å finne ut av det? Jeg tror ikke på slik psykologi. Lite hjelper det at jeg skal studerer et helsefag også, og at jeg det siste året har vært gjennom psykologi lære på skolen. Det har tid tider vært som å lese en selv biografi. Det er tungt å se seg selv. Og innse. Det er tungt.
Men psykologi har alltid trigget meg. Folk med problemer. Derfor har jeg valgt å bli en som kan hjelpe. Men kan jeg hjelpe dem når jeg sliter selv? eller kommer jeg til å grave meg ned? Er jeg er ressurs, er det positivt å ha kjent litt på kroppen, og kunne bruke det til å hjelpe andre?
Eller er det feil vei å gå? I så fall er jeg helt på bærtur. For jeg kan ingenting annet, jeg interesser meg ikke for noe annet. Jeg vet ikke, jeg er ikke god på noe annet. Og ja, jeg vet det er feil å tenke. Det er sikkert ikke slik. Men slik som jeg fungerer som et hinder til meg selv, med slike tanker, er det faktisk en realitet. Da klarer jeg det ikke. Med mindre jeg skifter tankemønster.
Nå er jeg sliten, utslitt. Jeg skjelver, er varm. Og har sikkert røykt 20 sigaretter. Fader, jeg som vil slutte. Jeg vil slutte, pga huden, men tør ikke slutte pga av vekta. Jeg kommer til å dø av lungekreft. Forresten, nå tar jeg meg selv i å lese over hva jeg har skrevet, og rette skrivefeil og formuleringer som kunne vært bedre. Lovet meg selv å ikke gjøre det. Jeg er syk.
Jeg ser gjennom siden deres, og den er bra. Men den skremmer meg. Jeg kjenner meg igjen. Trodde det skulle hjelpe meg, men det gjør det ikke. Hva skal jeg gjøre? Jeg vet dere kommer til å anbefale å kontakte psykolog, men jeg orker ikke enda. Orker ikke. Kan jeg hjelpe meg selv på egenhånd?

Eva
Avatar

Re: Angst, depresjon, gal eller kun selvmedlidende?

juli 5 2011 - 15:05
Skjønner godt. Hva du mener. Det er Vanskelig og virkelig "finne" seg selv.. Syntes det er viktig og ha noen og snakke med, en som kan forstå. En som ikke trekker seg bort for de at ting kan bli for tøffe ol.
Psykologer syntes jeg er bare bullshitt. Har gått til flere forskellige de siste mnd, men det er ingen av de som virkelig kan forstå hva som er gale.

Mange tror de vett hva tingene er for de har "lest" og tatt utdanning, men de fleste mangler erfaringa som man får i den perioden som en sliter i....,

Masse lykke til..! :))
Avatar

Hva med et menneske?

juli 5 2011 - 16:05
Hallaw!

Lang melding.. Det kan sikkert skremme noen men jeg tror nok det er en god del som faktisk leser dette likevel. Det finnes også dem som er interressert i informasjonen som går frem og tilbake så selv om det er noe som føles helt vilt, for langt, tungt eller hva det skal være så la ikke det være en hindring til å benytte deg av muligheter til å kommunisere med andre.

Såh, da får man gå i gang med det du faktisk har skrevet her.

Du nevner fastlegen din. Hva er det som er farlig med å reise dit egentlig? Legen er jo der for å hjelpe. Tror vel ikke en kan dra for mye tl legen. Det handler jo om å kunne finne ut av ting og dersom man ikke klarer det på egenhånd så bruker vi de kanaler vi kjenner. Det kan kanskje lønne seg for deg å forstå at det finnes flere måter å løse et problem på. Vi er jo blitt godt opplært at dersom det er noe galt så er det legen man skal til. Mange kjenner godt til at en lege ikke kan utrette mirakler også da. Ethvert problem har en løsning som er den beste. Jeg tror en del av fokuset bør ligge i det å faktisk lære seg hvilke metoder en selv skal benytte seg av for hver enkelt situasjon man befinner seg i.

Å skrive er faktisk en fin måte å få behandlet egne tanker på. Det gjelder ofte å utfordre seg selv litt også og se på hvorfor man tenker som man gjør.. Når en får innspill på det en kommer med kan en få utviklet seg mer slik at det ikke blir ensporet og negativt. Dette har mye med vaner å gjøre men skal ikke ha en lang leksjon om det nå.

Du føler deg annerledes.. Det gjør vi alle. Om vi sammenligner oss selv med andre så vil vi ikke passe inn. Dette er ikke unormalt. Det går an å flyte over dette og ha en lettere holdning som gjør at en passer lettere inn men det er ikke sikkert at det er nødvendig. En kan også finne resursene i seg selv og feire forskjellene istedet for å se det som noe negativt. Vi har jo den litt trasige tankegangen som sier "tenk om alle var like".. Det er en fysisk umulighet i vårt univers men det er dog et lite poeng der også. Individualiteten ville være ikke-eksisterende og det ville gjort livet sinnsykt mye mer kjedelig.

Du tenkte en del som liten, hva kom dette av egentlig? Ingen å dele ting med? Det finnes grunner for alt vet du. Jeg har også henfalt til en egen verden hvor man snudde seg inn til sine egne tanker så kjenner følelsen der.

Tykk som liten, så tynn og populær. Jeg håper ikke du tror det er en regel for denne sammenhengen ved at tynn=populær. For mange i dag tror det mens sannheten er at flere går hjem uten å føle seg så bra. Spillet blir for mye. Å gjøre det man tror kontra det en føler er rett vil lage konflikter. Selv om du ikke alltid behandler dette mentalt er det en prosess som skjer fortløpende.

Her forteller du også om denne masken din. Du er rett og slett redd for å være deg selv. Da er det ikke rart du ikke føler deg bra. Du vil jo heller aldri bli godtatt som deg selv (og det er nettop det du vil) så lenge du ikke viser noen hvem du er. Det skinner en del igjennom her når du skriver og jeg er sikker på at du ikke har noe å være redd for selv om du har laget deg dine illusjoner om hvordan ting må være.
Stygg.. Hvem kan definere dette? Jeg håper da ikke du har laget deg en eller annen standard som du samenligner deg med. Du er unik og den eneste som er akkurat som du er. Tror du virkelig naturen har gjort en feil her? Det skjer ikke. Du er akkurat som du skal være og det er vesentlig at du forstår at det er godt nok. Du trenger ikke timesvis for å bli en annen som gjør deg ulykkelig.

Jeg skal ikke kalle meg for en ekspert på hud men jeg vet at dersom man mishandler huden over tid så vil den streve med å holde seg bra. Sminke kan ødelegge veldig mye. Jeg er egentlig veldig i mot å drive med slikt for det ødelegger den naturlige skjønnheten som er hos mennesker og det forvrenger bildet av virkeligheten slik at en lager en kulturell forskjell i forhold til det som skal være fra naturens side. Ikke hensiktsmessig med andre ord.

Du forteller om å rømme fra alt. Det funket jo bra det gjorde det ikke? Nei? Hvorfor ikke tror du? Fordi du ikke er ærlig med deg selv. Å fortrenge seg selv til fordel for en påklistret personlighet vil bare ta deg så langt. Når alt kommer til alt vil fasaden falle. Det er en brutal lekse som mange må lære i livet og det er en viktig lekse. Det trengs absolutt en bedre innsikt i hvordan en selv fungerer. En kan ikke være det man ønsker å være. En kan bare være. Dersom du ønsker å være noe så må du forandre det du er. Det er en vesentlig ting der som mange hopper rett over.

Du er ikke et svakt menneske. Du har vist en stor styrke ved å være skuespiller i lang tid men det må ta slutt en gang. Når teppet faller så må du la deg selv komme frem i spotlighten. Din egen rolle i ditt eget liv er avgjørende for din selvfølelse. Du vil nok finne dette som et mantra gjennom det hele jeg skriver her men det er fordi det er så viktig at det ikke kan sies nok.

Du nevner dette med å arve ting fra dine foreldre. Du arver egentlig ikke så mye dersom du ikke vil men det finnes jo et uttrykk som forklarer en del: "Monkey see, monkey do". Det betyr egentlig bare at man etteraper atferden til sine foreldre. Det er noe man lærer i de første årene av sitt liv. Lærer, ikke arver.

Liker å høre at andre har det fælt.. Det er ikke noe galt med det egentlig for det gir deg en lettelse iogmed at du ikke er alene og det kjennes litt godt at du kan se andre folk lide slik du selv lider. Om du åpner opp for en endret tankegang vil du fortsatt ha muligheten til å tenke slik men du vil også ta det lenger og tenke på hvordan det føles for dem. Kanskje du også ikke lenger ønsker at andre skal lide. Sykt er det ikke egentlig. Du skulle bare visst hvor mye som havner innenfor det som er normalt.

Du nevner et par ganger at du må bli likt. Hvorfor kan ikke folk like den du er? Hva skjer med at du skal legge deg selv flat for å gi andre det dem trenger? Eller .. Det du tror dem trenger?
Det eneste du gjør ved en slik atferd er å legge deg ned slik at andre kan tråkke på deg. Kanskje du lærer hvordan din egen tidligere atferd affekterte andre. Ikke undervurder livets evne til å lære deg ting.

Den rasjonelle siden. Det er nok ikke fullt så enkelt som du tror kanskje. Du har laget deg en hel rekke vaner som gjør at du ikke tør å leve som deg selv og det er jo helt klart noe som bryter deg ned. Og da er det du selv som bryter deg ned. Hvor kommer da det rasjonelle inn her? Kampen mellom det bevisste og det ubevisste er nok sterk og der trenger du ny programmering for å kunne lage nye vaner som er oppbyggende og ikke nedbrytende.

Når en distanserer seg fra seg selv får en masse problemer og som du nevner så har alt vært galt. Hvem er det da som ser? Er det du som ser deg selv? Ser du på masken? Er det masken som ser? Jeg vil nok tro det er en "ja til alt" innenfor dette selv om det kan være litt komplisert å forstå med en gang. Det viktigste er egentlig å identifisere det som er bra og bygge på det. Negative ting er det nok av så en trenger ikke henge seg opp i dem. De kommer og går så det kan en la være. Om en først søker etter det negative finnes det heller ikke grenser for hvor mye en finner. Hvorfor? Fordi man ved å tenke på det hele tiden skaper det så selv om det kanskje ikke er reelt så blir det produset av deg selv og det vil manifestere seg foran deg. Det funker også for det som er positivt så hvorfor dvele i det negative når en vet hvilken som bryter ned og hvilken som bygger opp?

De fysiske symptomene du snakker om er det mange som opplever. Angst kan det vel kalles. En får alle mulige sensasjoner da og det er kroppen som sier ifra at nå er det nok. Nå må du gjøre forandringer her. Den har nok prøvd å si ifra til deg lenge men du vil ikke høre og dermed blir signalene sterkere og sterkere.

Tanker nevner du. Det kan være noe i dem også. Hva er det dine tanker kan fortelle deg? Om du setter deg ned stadig for å skrive dem ned så kan du selv se hvordan hodet ditt fungerer. Skriv i alle sinnslag og se hvordan relasjonen mellom tanker og følelser er.

Nederlag å innrømme at en ikke klarer å være noen andre enn seg selv vil jeg jo ikke påstå at det er. Du sier jo selv også at det ikke er et nederlag å gå til psykolog. Det gjelder kanskje for andre men jeg tror nok du ville følt det som et nederlag for deg selv. Det er iallefall en liten motstand der. En psykolog kan ikke nødvendigvis hjelpe deg så mye for det er DU som må gjøre jobben uansett. Når det gjelder veiledning som du sier er det dog et riktig valg å gå den veien.


Alle andre, alle andre, alle andre... Slutt å sammenligne deg med de du tror er vellykket. Slutt å sammenligne deg selv med noen som helst. Tenk mer på hva du vil for din egen del. Ikke for å passe inn, ikke for at noen andre gjør det men fordi det er noe du vil gjøre. Du vet jo selv at du har ting som bor i deg men du legger dem til side fordi du snur deg mot andre isteden for å ta ansvar for deg selv.

Tror ikke du er så hard mot deg selv egentlig. Er ganske normalt å tenke slik du gjør. Du har vært foran, nå er du bak.. Foran hva? De andre? Hvem andre? Bak hvem? De andre? Du ser kanskje nå at det spiller ingen rolle hvor du er i forhold til de andre. Derfor må du ha fokuset i deg selv.

Selvinnsikt er viktig det men om en ikke kan bruke det fornuftig så hjelper det ikke mest. Tror nok du trenger å få mer ting ut og så må du lytte til hva andre sier og ta det inn og jobbe med deg selv. Tenk deg at du skal bli den beste versjonen av deg selv. Drit i de andre for de er ikke deg. Det er ditt liv du skal leve.

Alene?
Det velger du helt selv. Vil du være alene så blir du alene. Det aller meste i livet velger du selv.

Du nevner det her med å hjelpe andre. Vel og bra det men du burde ikke tenke over det seriøst før du kan hjelpe deg selv. Om du ikke står godt på dine egne ben vil du ikke ha nok tyngde og ankerpunkt til å kunne lede folk dit dem trenger å gå. Det er helt klart en stor fordel med innsikt i hvordan det er å streve men det er like viktig om ikke viktigere å vite hvordan det er å komme seg igjennom dette.

Det er mye du kan gjøre på egenhånd helt klart men om du sitter fast så trenger du hjelp til å komme deg ut av det. Det trenger ikke være en slik eller en slik. Hjelp kan en få der man minst venter det. En viktig ting er å se seg selv for det man er og godta det. Gå ut i verden som seg selv med alle sine feil og mangler. Snakk med mennesker og du vil finne ut at du ikke er så alene som du tror dersom du ikke ønsker det. Stenger du deg inne vil denne situasjonen fortsette uavhengig av hva du gjør og hvem du møter. Et viktig skritt er selvsagt å innrømme en del ting og det har du allerede gjort. Det er relativt trygt å snakke om ting på en slik side så det kan være greit å bruke den muligheten til å bygge opp mer tillit til at du og dine utfordringer er viktige nok til å ta med seg ut i den verden man ferdes i også. Dette er en del av helheten men du skal ikke undervurdere kraften til å snakke med mennesker face to face.

Du er på ingen måte en dum person så du har nok i deg til å klare dette selv om det kommer til å ta lang tid. Du har brukt hele ditt liv på å komme hit så forvent ikke at det skal gå over til i morgen. Det gjør du helt sikkert ikke uansett men det er en viktig ting å nevne likevel.

Jeg kan ha en litt krass tone i det jeg skriver her men det er ikke slik det er ment. Det er et virkemiddel for å sette fingeren på det som er viktig og det viktigste i det hele er deg og hvem du er. For din egen del og ikke for andres. Det kan ta en stund å finne ut av dette så gi det litt tid.


J
Avatar

Re: Angst, depresjon, gal eller kun selvmedlidende?

aug 11 2011 - 22:17
Hei. Ville bare si at jeg kjente meg skremmende godt igjen i nesten alt du nevner her. Har lett på dette forumet i lang tid etter noen som beskriver noe av det jeg føler inni meg, og dette var voldsomt nært. Har ikke ork til å skrive så veldig mye mer akkurat nå, men la deg til som venn. Håper du aksepterer.
Avatar

Re: Angst, depresjon, gal eller kun selvmedlidende?

aug 11 2011 - 22:42
Jeg synes du skriver veldig godt Johnny! Jeg har måttet bruke mye tid på å tenke over livet selv og hvorfor jeg har havnet i den situasjonen jeg er i. Det du skriver stemmer veldig overens med de tankene jeg også har. Ville bare si det=)
Til forsiden