Hei
Jeg er en mann som har passert 40 år. For over 12 år siden fikk jeg plutselig et angstanfall som ble starten på en vanskelig periode for meg. Fra å ikke ha noen begrensninger i livet, var jeg plutselig redd for alt mulig. Redd for å gå på kino, redd for å dra til byen, stresset når vi skulle reise bort en helg og mye mer. Det gjør noe med humøret og ikke minst selvbildet.

Jeg utviklet en voldsom angst for angsten og det var som om noen dro et grått slør over livet mitt.

Nå har det gått over 12 år med disse plagene, jeg har vært til et par psykologer, med blandet hell. Jeg har også vært til en psykiater, som hjalp meg masse. Men det er krevende å gå til behandling, det er lett å snakke behandler etter munnen og ikke være ærlig nok om hvor langt ned i grøten man står.
Psykiater mener jeg har en GAD diagnose, i hvert fall så slo jeg ut på det da han testet meg.

På mange måẗer har jeg et godt liv, jeg trener og har hobbyer. Følger opp barna på aktiviteter. Men samtidig er det mye slit, mye grubling og bekymring. Det er på mange måter ensomt å ha angst.

Spørsmålet mitt til dere blir: Jeg har hatt disse plagene i over 12 år. Jeg står i jobb, har venner, familie og på mange måter et godt liv. Men jeg synes jeg har mange dårlige perioder, hvor jeg sliter med søvn og har mye angst. Kona er lei og synes ikke jeg gjør nok for å bli bedre.

Burde jeg testet ut et SSRI for å se om det kunne hjelpe meg, eller er jeg ikke "syk nok"? Jeg er jo som den engstelige fyren jeg er skeptisk til tabletter og nesten redd for å ta en paracet.
Er det noen som har noen tanker de vil dele? Hvilke legemidler har best effekt på GAD?

Hei. Hva mener psykiater/fastlege om SSRI? Og så lurer jeg på hvilke andre teknikker du evt. bruker for å takle angsten for angsten?

Vil tipse om URO-skolen med Caspar Seip. URO-metoden kan man jobbe med på egenhånd også for å takle angsten når den kommer. Les gjerne boka hans: Kampen mot uroen.

Du MÅ diskutere det med fastlegen din :)

Jeg føler jeg er i lignende situasjon; jobber, er litt med venner, trener (skogturer), ferierer og gjør det jeg skal, men sliter med depresjon og mye angst.

Jeg har også vært SVÆRT skeptisk til medisinering, men prøver det ut nå. Ikke helt fornøyd da det kommer mye "nytt" til - så må ha en alvorsprat med fastlegen min. Enten bytte merke, øke dosen - eller legge til noe mer.

Tanken "jeg klarer ikke dette mer" er oftere tilstede enn tanken "det gleder jeg meg til".

Og nå har jeg stått så lenge i det at jeg lukker meg for andre - orker ikke snakke om det (og mine nærmeste orker nok ikke å høre på lenger heller)

Håper du kan ta en god prat med behandler - og se på mulighetene. Kanskje tenke "det skader ikke å prøve".

Lykke til :)

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare meg.

Jeg var litt uheldig med timingen da jeg fikk plass hos psykiater. Jeg fikk jo plass der for å jobbe med angsten, så ville tilfeldighetene det slik at jeg havnet i en ekstremt krevende situasjon på jobb som krevde veldig mye av meg. Det ble mye snakk om hvordan jeg skulle "overleve" den situasjonen, men etter hvert så kom vi inn på det jeg egentlig var der for.
Jeg tenkte ikke så mye på det med medisin den gangen, jeg husker bare at han spurte meg om det noen gang var vurdert medisinering. Jeg var nok litt for redd medisin den gangen til at jeg turte å utfordre han på hva han tenkte.

Det er etter at denne behandlingen ble avsluttet at jeg kom inn på tanken på om et SSRI kunne være noe. Skulle gjerne diskutert det med psykiater, men da må jeg ha ny henvisning.

Så spør dere om hvilke teknikker jeg bruker for å takle angsten. Jeg har vært hos en psykolog som jobbet med kognitiv terapi, og jeg har vært hos en psykiater som jobbet med en AEDP tilnærming. Kort oppsummert kan vi vel si at kognitiv terapi kan hjelpe meg når angsten først oppstår, og at AEDP kan bidra mer til å forstå hvorfor angsten oppstår (svært forenklet selvsagt). Jeg prøver derfor å ta med meg det beste fra to verdener, men sliter selvsagt litt med det. Når panikkangsten kommer prøver jeg å ikke kaste meg på katastrofetanke kjøret, men det er ofte enklere sagt enn gjort.

Jeg sliter ofte mest med angst, tankekjør og tungsinn når jeg er sliten. F. eks når familielivet og jobben krever alt for mye av meg.

Så synes jeg du "Midtlivskrise" skriver så godt når du sier at tanken "jeg klarer ikke mer" er oftere tilstede enn tanken "det gleder jeg meg til". Veldig gjennkjennbart.

Kan jeg spørre hvilket SSRI du fikk til legen, og hva din erfaring er? Så forstår jeg at medisin virker ulikt på ulike personer selvsagt.

Jeg mannet meg opp og bestilte en time til legen.
Det at jeg som er så redd for medisin selv har kommet dit at jeg er åpen for å prøve et SSRI er i seg selv en liten sensasjon.
Fastlegen ville ikke skrive ut SSRI, det må jeg ha respekt for, selv om jeg ble litt skuffa. Jeg har strevd med dette i 14 år og synes jeg hadde fortjent å prøve. Spesielt med tanke på at SSRI skal være førstevalg i medisinering av GAD og panikklidelse (jeg har prøvd atarax før).
Legen ville heller skrive ut seroquel 25 mg for søvn og tankekjør (selv om søvn ikke er problemet nå). Fastlegen sa også at "folk tar livet av seg på SSRI", "du vil vel ikke bli verre før du blir bedre"?.

Resignerer litt jeg altså. Sier ikke at jeg vet bedre enn legen, men han er den eneste legen jeg har hørt som sier seroquel 25 mg er førstevalg for denne typen diagnoser.

Hva ville dere gjort? Har søkt om å bytte fastlege, men står som nummer 43 på venteliste.

Hei!

Virker veldig useriøst av legen.
Hvis du opplever at du ikke kommer videre med de metodene du har lært for å jobbe med angsten så vil jeg tro det er liten fare med å forsøke ssri. Det tar jo gjerne litt tid før man kan vente noen effekt fra det, men om du forsøker det og finner ut at det ikke er for deg så er det bare å trappe ned igjen i samråd med lege. Fordelen med å klare seg uten er jo at det er letter å vite hva som er effekten av det man gjør og hva som evt kan tilskrives medisinen.

Slenger inn en liten oppdatering her.
Bestilte meg en time hos en privatpraktiserende psykiater i byen hvor jeg bor. Han hadde to måneders venteliste så jeg fikk plass først nå.
Fikk lagt frem "min historie" til han. Han var et tillitsvekkende vesen, stilte gode oppfølgingsspørsmål og var veldig fin i dialogen (lite floskler).
Han anbefalte selv SSRI for min GAD/panikklidelse. Han mente vi prøver det i noen uker, så skal vi møtes igjen i midten av januar. Da får vi vurdere om medisinering skal følges opp med terapi i tillegg. Han snakket veldig åpnet om svakhetene ved de ulike terapiformene.

For meg er det veldig rart å være i gang med et SSRI. Jeg har tenkt seriøst på dette i et halvt års tid, men har helt ærlig vært redd for å ta steget ut.
Nå skal jeg gå på 5 mg i seks uker, hvor det er mulighet for å gå opp til 10 mg.

Jeg var livredd for bivirkninger, men så langt er det til å leve med. Her en litt sånn merkelig "uro" i kroppen og noe munntørrhet. I natt fikk jeg litt angst og hjertebank og var noe kvalm, dette hang med meg utover morgenen. Men det er bedre nå.
Det tar vel et par-tre uker før bivirkningene gir seg og man kan forvente effekt?

Hei lurte på hvordan det går med opptrappingen din og hvilken type medisin går du på?

Hei
Jeg går på Cipralex. Ble satt på 5 mg som jeg skal ta i seks uker før jeg øker til 10 mg.
På lørdag var det tre uker siden jeg startet opp.

Hei igjen. Hvordan går det med deg nå etterpå ha gått på 5 mg Cipralex en stund?Vurderer det selv så lurer litt. Blitt bedre håper jeg og evt bivirkninger har de kommet?

Hei Reddaberta

Beklager sent svar. Nå har jeg gått på Cipralex i 10 uker snart. Tre uker siden jeg økte dosen.
Jeg var livredd for tabletter og bivirkninger, men det var bortkastet bekymring for min del. Hadde litt dårlig apetitt og noe munntørrhet første uken, men det gikk over.

Føler jeg har blitt mye mer robust pga cipralex. Følelseslivet er mer stabilt, og jeg blir ikke så lett vippet av pinnen. De siste tre ukene har jeg ikke kjent på angst heller.
Jeg grubler mye mindre enn før også.
Kona sier jeg har blitt mye roligere og en eklere person å bo med :)

Jeg hadde slitt i 15 år da jeg prøvde tabletter. Har forsøkt terapi av ulike slag. Angrer på at jeg ikke begynte før!

Forstår at livet vi gå opp og ned også i fortsettelsen, men for meg var dette riktig.

Hei
Så godt å høre. Var det ikke nok med 5 mg Cipralex?
Måtte du opp på 10 mg?
Holder på med opptrapping selv nå med en god del bivirkninger