Hei.. er det noen her inne som har opplevd Rocd og kan skrive litt om det?

Har nylig oppdaget at ROCD er en greie, og tror det er det jeg har slitt med. Har ikke forstått hvorfor jeg er så usikker, og så kritisk til forholdet vårt når vi egentlig har det bra. Det har virket som at jeg og partneren min har levd i helt ulike virkeligheter, fordi han ikke har sett problemene og at vi ikke burde være sammen. Det gir så mye mening at dette er mine tanker og ikke basert i virkeligheten.

Det startet ca. et halvt år inn i forholdet, når den første forelskelsen begynte å dabbe litt av. Ble usikker på om jeg fortsatt var glad i han og om hva kjærlighet egentlig føltes som. Vi hadde sagt at vi elsket hverandre, og jeg var redd for at det ikke stemte og at jeg skulle lure han. Det gjorde vondt hver gang jeg sa det. Jeg leter fortsatt etter bevis for at jeg faktisk elsker han, og sjekker konstant "hva føler jeg nå", "føler jeg nok", osv. Har ikke telling på hvor mange ganger jeg har googlet hvordan ekte kjærlighet føles. Det har gjort det verre, fordi mange sier at man ikke tviler hvis man faktisk elsker noen (som ikke er sant). Sammenligner veldig mye med andre par for å sjekke om vi er godt nok par for å være sammen fortsatt. Blir helt knust av alle uenigheter vi har, fordi jeg tolker det som bevis på at vi ikke bør være sammen. Hvis han er i dårlig humør, betyr det at han ikke liker meg lenge. Hvis han ikke svarer på en melding, betyr det at han ikke bryr seg og ikke elsker meg. Hvis jeg har sendt en melding han ikke har svart på, så kan jeg tenke hele veien hjem fra jobb at vi må slå opp, så komme hjem til at han er i kjempegodt humør og ikke skjønne noen ting.

Tankene er veldig overbevisende til tider. Vi har vært sammen i 5 år nå, men det er et under i seg selv at tankene ikke har gjort at jeg har slått opp. Jeg har tenkt så mange ganger at jeg ikke burde være usikker lenger. Det har vært litt opp og ned, og mye verre i enkelte perioder. Har hintet til at vi burde slå opp flere ganger, ved å si at jeg ikke er sikker på at jeg elsker han, at vi burde ikke være sammen og at han ikke burde være sammen med en som meg. Heldigvis har han ikke tatt det seriøst. Han har som regel respontert med humor, og synes at jeg er teit (fordi han vet at vi egentlig har et godt forhold). Har funnet ut nå at humor er noe som faktisk hjelper, og tankene blir mindre sterke der og da.