Jeg er ny her inne og trenger råd og hjelp. 
Er 36 år gammel og mor til 3 barn på 2 år,6 år og 8 år. 
Er gift med min mann som også er far til alle 3 barna. 

Vel....traff min mann for 8 år siden og han startet med hjerteproblemer. Inn og ut av sykehus,leger,behandlinger +++ i mange år før han fikk diagnose. Jeg har vært mye redd,bekymret osv pga han. 
Min sønn på 8 år har vært ett slit siden fødsel. Mye sint,surving osv..mistenkte adhd i 2 års alder og ble avfeid alle steder før han fikk diagnosen i 1 klasse..da ble våre mistanker bekreftet. Her har det vært mye lege besøk,bup,rehabilitering osv..hadde i 2017 barnevernet etter oss i 3 mnd pga at han gikk løy om oss i barnehagen. Vi hadde på dette tidspunktet fått nr 3 så hele barsel perioden min ble ødelagt av bekymringer her også. Redd for å miste ungene,redd for at mannen skulle bli enda mer syk pga de psykiske påkjenningene vi hadde rundt oss. 

Vi har ALDRI barnefri slik at vi kan få pustet ut. Siste kjærestetur var vi på i februar 2014:( 

Min mann har og ett barn fra før så sier at hverdagene er hektiske. Etter at min mann ble sykmeldt over lengre periode og måtte slutte i jobben sin så kom bekymringene om fortiden inn i bildet. Tenkte da på oss som familie,økonomien og biten med nav. Nav har stukket kjepper i hjula våres i flere år og vi måtte i Mai i år gå steget med å kontakte advokat for at han skulle få gjennom sine rettigheter på å bli ufør. Den søknaden er igang. 

Har ingen venner rundt meg som jeg kan være med på fritiden. Jobber mye natt og sover ekstremt dårlig de ukene jeg jobber natta. Har da nattevakt fra mandag til mandag..jobber i sikkerhetsyrket. Vi har familie 6 km unna oss og som vet om alt slitet men som aldri vil avlaste oss med å passe unger. Jeg føler meg så alene at tårene presser på allerede nå. 

Det jeg begynte å føle på i Mai var: 
-flyktfølelse 
-muskelspenninger ( dirrer i armer og bein men ser det ikke på utsiden ) 
-følelse at beina sover hele tiden 
-hjertebank/ekstraslag som jeg kjenner i halsgropa 
-plutselig redd uten å vite hvorfor 
-uro og redsel/bekymringer 
-dårlig søvn. Kan plutselig i innsovningsfasen våkne opp å være livredd for å dø,har høy puls og hjertebank. Roer seg når jeg får samlet tankene men kan komme på nytt når jeg prøver å sove igjen 
-uvirkelighetsfølelse som kommer å går. 
-mye sint og irritabel 
-stramme muskler i rygg,skulder og nakke 

Hatt 4 uker ferie nå og koblet av med å reise bort og unna der vi bor. Hadde ikke så mye plager da i disse 4 ukene men når vi var på campingplassen vår der vi har vogn sammen med mine foreldre så skjedde det noe rart. Vi var der med dem i 1 uke. Mine søsken var også der. De bestemte seg plutselig for å reise hjem 1 dag før oss og når dem dro så følte jeg meg så alene selv om jeg hadde mine barn og mann der. Tårene kom plutselig og jeg slet veldig med å få sove den natta. 

Kan også nevne tilsutt at det å komme seg i dusjen også har blitt ett slit. Ellers er jeg i god form,er aktiv med barna,jobber og står på men disse plagene her må da være noe i form av angst?? Ikke vært hos lege men har fulgt med på pulsen. Den ligger mellom 60 og 80 når jeg er rolig. 

Startet med it works sine produkter denne uka for å se om det kan hjelpe på..bruker også relax spray fra helsekost som også merkelig nok funker ofte..mulig placebo effekt men.. 

Noen her som kjenner seg igjen? Er også mye angst og depresjoner du i min familie så vet ikke om arv kan ha noe å si. Tror jeg har glemt å tenke på meg selv disse årene.:( 
Tror jeg og burde unne meg noe massasje på rygg,nakke og skulder.. 

Hjelp

Ville ikke lagt noen diagnose på deg over hva du skriver over her, for som du beskriver årene så har det vært mye stress og som har vedvart.
Nå har de fleste av oss angst av og til, ja til og med normale, så det er vanskelig utifra hva du skriver om det er det ene eller det andre i og med du lever og har levd under så mye stress.

Du har ei utrolig god hvilepuls så formen virker bra sånn sett. :)

Anbefaler å snakke med lege kontra at andre slenger inn den ene diagnosen etter den andre på et forum når du faktisk virker veldig oppegående med naturlige årsaker til stress som desverre mange sliter med.

Men du avsluttet med noe veldig viktig, at du kanskje og burde unne deg noe. Gå å ta deg en velfortjent massasje uten dårlig samvittighet, er viktig å kunne sette av noen goder til seg selv også, ser for meg at du gjerne har masse å gjøre fra jobb til familie, lite søvn og sliten, så noe som kan stresse ned litt og få energi i en hektisk hverdag er nå min tanke.
Spør familie om hjelp av og til hvis mulig så du kan pleie forholdet med mannen din også litt mer.
Jeg har nå mer tro på dette enn å anbefale psykolog og diagnose med det første.
Du skriver også at etter 4 ukers ferie hvor du har fått slappet av har det vært bedre foruten siste dagen, men at du reagerte slik trenger ikke være unormalt heller.

Leit å høre alt dere har vært gjennom oppover årene forresten.

Men vær nå obs på at stress ikke er en god ting å ha vedvarende så snakk med lege og se hva fu selv kan gjøre for å slappe mer av.

Sikkert ikke svaret du ønsket, men ønsker ikke at noen skal komme med helt feil forslag så du blir enda mer bekymret enn unødvendig, så mitt råd er lege fremfor forum i ditt tilfelle,

Håper og ønsker at ting går bedre med tiden og at fu får litt mer ro i kroppen.
Plei deg selv og ta godt vare på deg selv.