Hei.

Jeg vet ikke helt hvilken kategori denne posten skal gå i , fordi den er litt av alt.
Jeg skriver dette på en dag som er veldig dårlig for meg. Da er det enklere å ordlegge seg.

Jeg har i 2-3 år slitt veldig med sterk angst og uro på dagelig basis. Har gått på medisiner men har nå sluttet med det, og føler at angsten kommer tilbake nå. Den gjør meg også veldig deprimert og utmattet.
Jeg har ingen jeg tør/kan snakke åpent og nært med dette om og jeg føler meg derfor så veldig ensom siden jeg må sitte med alt alene inni meg og det gjør meg mer deprimert.
Er det flere enn meg som sliter med det samme og som kan føle på ensomheten og at man er alene med det?

Jeg opplevde brudd med kjæreste etter 8 år for et år siden og etter det så har depresjonen blitt så stor.
Det er veldig tungt å dra på jobb, selv om jeg vet det hadde biltt verre av å være hjemme for da er jeg stort sett alene.
Ovenfor legen min så har jeg gitt utrykk for at alt er så fint med meg nå.
Og etter å ha fått behandling og vært på så utrolig mange legetimer pga dette, så tør jeg ikke å snakke med han om dette igjen, fordi jeg er veldig redd for å være til bry og at han skal gi meg opp.

Send meg gjerne en melding hvis noen ønsker å prate. Det hadde jeg biltt veldig glad for. :)
Hilsen meg

Hei :)

Har egentlig ikke så veldig mange gode råd å komme med, annet enn at du skal vite at vi er mange i samme bås. Og kanskje særlig nå om dagen! Du må vite at du ikke er til bry. Og leger er til for å hjelpe deg... vi med angst tenker nok en gang for mye at vi er "til bry", ikke bare hos legen, men kanskje generelt i livet? Sannheten er at alle andre bøller seg frem med albuene, og vi med angsten forsiktig sniker oss litt bak fordi vi er redde for å plage noen. Sånn må det ikke være... vi må få komme frem, spørre og grave, be om hjelp, vi også.

I dag skal jeg til lege for sikkert 15 gang på et halvt år. Tenker av og til som deg; herregud nå må legene være utrolig lei av meg, og de må tenke "åh nei, ikke henne igjen". Men glem det, de er der for å hjelpe oss som sliter, og angst er en virkelig sykdom på lik linje med alle andre sykdommer. Folk drar til lege bare for å få forlenga ei sykemelding eller for å få en resept, vi med angst må da sannelig få komme til legen for å snakke om våre bekymringer og problemer.

Jeg tror du har rett i at det blir verre av å sitte hjemme alene, og ikke dra på jobb.. ofte blir det en ond sirkel. Særlig når man begynner å bli deprimert, da sliter man skikkelig. Det er ganske typisk å bli deprimert når man har slitt med angsten over lang tid. Kjenner det selv, at enkelte dager frister det mest å bare bli liggende i senga. Men så tar fornuften over og jeg innser at livet mitt vil i alle fall ikke bli bedre av å bli liggende inne. Jeg må ut og oppleve verden. Om livet mitt blir kort (av sykdom f.eks.), vil jeg i det minste ha fått levd mens jeg var i live.

Håper du har noen venner du kan snakke åpent med om disse tingene, eller et familiemedlem. Det er gull verdt!! Klem <3

Nei, sannheten er IKKE at "alle andre bøller seg frem med albuene". Et lite mindretall mennesker gjør det, men de trenger du ikke bry deg om.

Angst er heller ikke en "virkelig sykdom på linje med alle andre sykdommer", men deriomot en _lidelse_. Det er to forskjellige ting, selv om de _juridisk sett_ regnes som det samme. Det gagner ikke noen å skape begrepsforvirring.