Etter en periode over flere år i kamp mot offentligheten og altfor mye motgang sitter jeg nå igjen med en indre redsel som jeg ikke har kontroll på. Den er der konstant med urolig mage,skjelvinger i kroppen, kvalme og en fryktelig uro. Stress og hjertebank. Følelse av å holde på å klappe sammen er der altfor ofte. Selv om jeg tilsynelatende ikke har noe å være redd for, er jeg kjemperedd. Redd for hva som kommer til å skje, redd for å være alene. Har en følelse av å måtte få gjort unna ting i livet mitt, fordi jeg kan jo dø snart...
Synes også jeg hører folk som går bak meg, selv om det ikke er noen der. Til og med føler jeg at jeg ser skygger i sidesynet mitt uten noen andre til stedet. Flere med lignende opplevelser og evt tips til hvordan bedre dette?? Det er vondt å gå rundt å være redd hele tiden.

Hva mener du når du skrive at du er i kamp mot offentligheten? Og denne motgangen du beskriver, er den med på å vedlikeholde angsten? Når du skriver at du har en indre redsel, som du ikke har kontroll på, mener du da at du har konkrete tanker i sammenheng med redselen? Hva mener du med at du har den følelse av å klappe sammen?

Angst kan ofte være at man er redd for noe (men ikke noe konkret bare følelsen av å være redd og kjenne angstsymptomene på kroppen). Hva er du redd for at kommer til å skje? Er du ofte alene? Er du redd for å plutselig skulle dø?
Har du høye forventninger til hva livet skal innebære og alle tingene som skal være på plass i et liv før det er fullendt?
Når du sier at det er som om du føler at du hører folk bak deg og ser skygger i sidesynet, er det noe som plutselig har dukka opp og hører du stemmene hele tiden? Er du bekymret for at det er et tidlig tegn på psykose? Kan du snakke med noen om dette? Og eventuelt få støtte til å takle det?

Jeg kan høre stemmer noen ganger, men ikke konkrete ord, bare en følelse av at de rundt meg snakker om meg. Og om jeg er stresset eller redd så er det som om jeg ser ting i sidesynet jeg også. Men om stemmene blir alt oppslukende, som om jeg ikke kan skru dem av, om jeg føler at noen er i rommet og som om alt er ekte, men jeg vet at det ikke er noen der og at stemmene jeg hører snakker rundt meg, som i en radio, da vet jeg at jeg er i en tidlig psykose. Jeg vet at det finnes medisiner for dette og at den beste behandlingen er å sove mer, isteden for å være våken mer enn jeg sover.

Jeg har i perioder følelsen av at jeg er i ferd med å klappe sammen, fordi stresset og forventningene mine ikke kan måle seg opp mot energien jeg ikke har... Om jeg er redd så ringer jeg noen som jeg stoler på og som bryr seg om meg og ber dem om å være der med meg og på denne måten blir redselen min mindre. Det å gå en tur sammen med noen og det å prøve å ta tilbake kontrollen og roen jeg trenger er kanskje ikke nok til å ta bort all angsten, men i det minste vet jeg at noen er der sammen med meg og bryr seg om meg.

Noen ganger er det som om jeg vet at noe forferdelig er i ferd med å skje, som om jeg har sett inn i framtiden og som om jeg allerede har bestemt meg for at det skal ende ille. Jeg vet at jeg ikke kan spå hva som kommer til å skje, jeg vet at det er tankene og følelsene de bringer som får meg til å tro at alt håp er ute. Men så er det angsten som snakker.

Vær så snill å ikke sitt med de vanskelige tankene alene. Be om hjelp og ikke gi deg før du får det, enten om det er noen i familien du kan få støtte av, eller noen voksne du stoler på. Lege kan hjelpe deg til å få den hjelpen du trenger. Angst er ikke farlig i seg selv, det bare føles forj*ævelig når du står midt i det.

Av og til hjelper det å fokusere på pusten og puste dypt for å ta tilbake nåtiden. Andre ganger kan det hjelpe å skrive alle de vanskelige tankene ned. Det å bli bevisst på når tankene kommer og i hvilke situasjoner de pleier å dukke opp i kan være med på at du får kontrollen tilbake. Andre ganger kan det å bryte ut av en situasjon og å finne noe som kan avlede tankene også hjelpe på. Bare vit at de vanskelige følelsene og opplevelsen av angst går over. Stormer og uvær går over, selv om det er utrolig ubehagelig å stå midt i det.

Noen ganger hjelper det å finne et mantra som "jeg dør ikke av dette", "it's always darkest before the dawn." Si dem selv om det ikke føles som om det hjelper. Finn bevis på at de vanskelige tankene og følelsene er sanne, for ofte så er det så lett å tro på dem og la dem ta kontrollen og stryingen. Pust, sov, avled.

Jeg ønsker deg lykke til og håper at noe av det jeg har skrevet kan være til hjelp og støtte :)