Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Alkoholen og min sykdom gjorde meg til en taper.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Alkoholen og min sykdom gjorde meg til en taper.

juni 19 2020 - 17:23
Alkoholen og min sykdom gjorde meg til en taper.

Det begynte fra fødsel, en slags enorm krampeangst, bindelse, kreft følelse og ble værre med varmen på Kreta da jeg reiste etter fødselen. Det ble mer og mer fra 14 års alderen, da jeg begynte å drikke alkohol. Før det var det psykose som styrte, fra fødsel. Selv om jeg ble bedre da jeg kom til Norge her jeg ble født, var jeg fortsatt preget av angsten og psykosen fra Kreta og ble aldri helt bra.

Alkoholen gav meg også angst i starten og jeg kunne bli dårlig på fester, jeg drakk mest 6 liter øl hver fest. Som 14 åring er dette litt for mye. Psykosen hebefren schizofreni sies at man oppfører seg på en barnslig og nedgraderende måte, så det sammen med jevn drikking fra 19 år til 35 bør kunne si hvor ille det har blitt. Hebefren sykdommen gjør at jeg gjør dumme ting, som oppfattes skambelagte og rare å forstå.

Med alkoholen som økte psykosen min og schizofrenien ble dette til en mye større sykdom. Jeg kunne sitte livredd i klassen og ha tvangstanker og psykose og ikke røre på meg. Angsten økte på ungdomskulen fra første dag og røyking av tobakk kom etterhvert. Det var aller værst på videregående, blanding av alkohol, hasj og tobakk økte problemet og jeg gikk ut av klassen av og til for å puste. Hasjen gjorde meg veldig paranoid og redd for alt mulig rart og fikk varig problem av det, en konstant noia tilstand. Jeg droppa ut i April i 2002 og fløyt veldig på frihetsfølelsen, til jeg i høst det året ble sendt til psykiatrisk. Den tiden var en av de beste i mitt liv. Hadde blitt veldig religiøs og hadde tilogmed sagt til min mor uten å mene det men under sterk angst at jeg var Jesus, slags trass mot angsten.

Jeg fikk trygd og bodde første årene etter det fortsatt hjemme, mediterte og begynte å lage en filosofisk blogg og mye av tiden gikk på meditasjon filosofi og alkohol drikking. Totalt ble jeg lagt inn ca 100 ganger fra 17 til 37. Jeg gikk i over et tiår i mitt eget hode med mine egne tanker og forestillinger om hva som var virkelig. Hebefrene er visst vanskelig å vinne imot i argumentasjoner og jeg syns jeg kom langt i forståelse av filosofi. Men, jeg ble dum i fylla og aggressiv.

Etter en voldshendelse 5 år siden ble jeg sendt til psykiatrien der jeg holdt ut unna alkohol i 3 måneder og ikke gikk på medisinene heller. Ble veldig oppstemt av det og var en av de beste tidene i mitt liv, tiden jeg tilbringte der.

Så ble jeg sendt til et sted lenger utenfor der jeg før bodde og slet veldig med dårlige naboer, narkotika misbruk etc. Jeg hadde sterk angst fra da jeg kom, noe med huset og de som bodde der og ble dårligere. Etter noen år bestemte jeg meg at jeg ikke burde drive den filosofi bloggen min pga faren som var i det, en slags forfølgelsesangst jeg fikk om kannibalisme og tok den ned og andre grunner også, som f.eks at jeg var gammel men der siden representerte barnet i meg jeg ikke lenger hadde og tok den ned og endret meg helt. Fra å drikke hver dag drakk jeg istedenfor bare 2 ganger i uken om så mye engang, flyttet til min mor og drog til Bulgaria på lang ferie, for 2 måneder etter noen måneder hos min mor. Da jeg kom tilbake til Norge fant jeg meg en leilighet på Notodden, der jeg ble født, den tiden var også en av de beste i mitt liv. Dessverre var jeg sliten å tenkte at jeg burde drikke litt, slags "følge regel" tanke og det ble etterhvert litt mer enn jeg burde ha fått i meg da jeg ødla litt stedet jeg bodde. Sa opp leiligheten da jeg hadde litt skyldfølelse for ting jeg hadde gjort, ikke no big deal men følte angst for det.

Jeg har vært helt gal i fylla, kuttet nesten av meg hele hånden en ettermiddag fordi jeg tapte på pengespill, måtte sy og har fortsatt plager i den armen fordi den ikke blir strekt ut ordentlig. Brukte også barberblad og kutta av meg nesten årene ved handen. Har onanert med kniv rundt penisen og blitt vettskremt av å våkne opp dagen etterpå og huske hendelsen med et lite sår i tillegg. En kveld med alkohol drikking klarte jeg å dette ned i en grøft de lagde for å bygge om rør. Stod opp timer senere og skjønte ingenting. Drukket og av et veldig urent vannområde har jeg også gjort. For ikke å snakke om da jeg sleiket en kaktus med tungen, hadde stikk i en uke, en kveld på Kreta full ødla jeg en kaktus med store stikker med handen bare, noe som kunne blitt farlig. Mens jeg har vært lagt inn kastet jeg en kveld passet mitt ut i en elv mens en annen gang kastet jeg passet ut vinduet mens jeg kjørte til Bø fra Oslo.

Det var en gang, en kveld, da jeg var barn, der jeg hadde lyst til å reise fra mitt hjem på Kreta og fra familien, der hadde det nok blitt en helt annen hverdag med mer spenning og der jeg hadde lært overlevelse på en annen måte. Jeg tenkte litt på om jeg skulle reise, til jeg bestemte meg for istedenfor å følge samfunnets vei og gå på skolen etterpå. Hadde jeg valgt å reist ville mitt liv ha blitt helt annerledes. Jeg merket en dybde natt og det virket litt spennende å dra.

Hadde jeg nevnt det for min familie, at jeg hadde store smerter, som liten, ville jeg nok blitt sett på av psykiater og andre leger og jeg regner med at da også ville livet mitt ha vært noe helt annet, mye roligere. Dessverre så ble det ikke til det og nå, 20 år etter min første innleggelse, i en alder av 37 år, handler det om å ikke drikke i det hele tatt lenger og overleve de tøffe stundene med psykisk lidelse og prøve å orke å bære på skammen fra alt det dumme jeg har gjort pga. sykdommen og alkoholen..
Avatar

pssssst ja

juni 28 2020 - 08:23
først må jeg få si
du dømmer deg selv
altfor altfor hardt
sånn jeg ser det
har du vært syk
for du kan vel i det minste
ha det som formidlende omstendighet?
og husk:
ditt neste sekund
er det første
i resten av ditt liv!
Til forsiden