Jeg har mye som surrer rundt i hode.Jeg har familie og noen få venner da jeg mistet mange fra før av forskjellige grunner.Uansett hvor mange jeg har er det aldri nok den indre følelsen av å være evig alene med alt den forsvinner ikke.Den kan ikke fylles som om behovene mine er så store at det aldri er nok.Jeg har snill familie men har ikke egen familie barn og ekteskap noe som gir meg stor tristhet.Jeg har nær venn og noen flere men de jeg hadde fra før kan ingenting erstatte det er tomt og det er bitterhet etter dem.Jeg har flink behandler jeg er veldig fornøyd med og hjelper meg mye men den følelsen av å være evig alene uansett hvor mange mennesker det er rundt føler jeg at jeg er så ensom og når jeg noen ganger føler på tapet av ting så mye jeg har mistet.Mine lidelser fra ung alder har stjålet så mye fra meg.Hvordan hadde jeg hatt det hvis ting var annerledes hvis jeg ikke ble syk da.Hadde jeg hatt barn karriere vært gift.Jeg føler meg så fortapt at jeg aldri blir bedre hva hvis jeg aldri blir bedre.Kanskje er jeg dømt for å lide for alltid.Jeg er så glad for de menneskene jeg har samtidig har jeg så mye angst at mine lidelser kan forbli der for alltid.Når den følelsen av at ingen forstår kommer men ingen kan jo forstå noen 100 prosent og det hadde jo vært skummelt hvis man ble sett 100 prosent.Jeg vil bli sett samtidig ikke.Jeg føler meg som det ensomste menneske samtidig er jeg ikke det.Det er det å bære på ting det er så tungt.Jeg er så splittet i alt her i livet.Alle store ting er splittelse og har man ikke den splittelsen er det veldig vanskelig å forstå hvor krevende det kan føles å ha det konstant slik.Jeg har aldri fri.Mine tanker er fremmede for meg.Jeg vil ha kontroll jeg ikke har.Jeg føler meg så ensom og alene samtidig ikke.Lurer på om noen kjenner seg igjen?Opplever folk å være helt fremmede for seg selv og splittende?

Skjønner godt hva du mener. Har gått og vært splittende med meg selv hele livet. Dette på stort sett alt sammen. Vet ikke helt hvordan splittelse du snakker om men jeg kan forklare litt om min. Når jeg ikke har hatt arbeid har jeg ønsket meg ut I arbeid, har da også gjort det mye værre for meg selv og da tenkt hvorfor kan ikke jeg ha fast arbeid hvor en tjener bra slik alle andre har? Samtidig vil jeg jo egentlig ikke ut I fast arbeid… Det samme har jeg tenkt med familie. Hvorfor kan ikke jeg ha en familie og kjæreste som alle andre, som er lykkelige her i verden, da hadde bare alt vært så mye bedre….

Slik gikk jeg og tenkte før, etter jeg sluttet å tenke slik ble jeg kvitt ett veldig stort press fra mine skuldre. Da fikk jeg også noe av det jeg hele tiden hadde gått og vært misunnelig på. Fikk en noenlunde godt betalt jobb, som jeg da ikke klarte å beholde. Har nå kone, barn, hus og bil og alt det der, men er det bedre eller værre nå?

Skal dele ett dikt jeg skrev for en stund siden så får en nesten avgjøre om livet blir så mye bedre selv når en har fått mye en har gått og ønsket seg, eller rettere sagt målene en gikk å pinte seg selv med som jeg heller vil kalle det. Men har ikke blitt kvitt den splittende tenkingen, som for min del, I grove trekk går ut på vil/vil ikke.



Føler meg ensom, lei og forlatt
selv om jeg har herlige unger og ei helt fantastisk skatt.
Jeg har ingen nære bekjente eller venner
det virker ut som jeg er en person de fleste glemmer.

Jeg, som hos alle andre har mine feil og mangler,
når det er mange til stedet vet jeg det hos meg skrangler.
Ja, er så kanskje ikke på topp når det kommer til det sosiale
men har mange andre kvaliteter, så er det egentlig så gale?

Sitter her med noen tanker og snart kommer det vel flere.
Skal jeg være helt oppriktig orker jeg nesten ikke mere.
Er bare sliten og trett, har lyst på litt fri,
men det er alt for meget, noe dette livet ikke kan gi.

Jeg stiller stort sett opp og kommer godt overens med folk flest
men uansett hva jeg gjør blir jeg behandlet som om jeg har pest.
Jeg vil leve, være ute på den berømte skyen å sveve,
men det eneste en ender opp med her i livet er å streve.

Til alle dere som er redd for å stikke huet deres inn
er dere sikker på at dere er perfekte i både kropp og sinn?
Dette er ting jeg absolutt ikke kommer til å sjekke
for hva er poenget med å lenger ned i gjørma dere trekke?

Har kjent på meg selv en stund at kroppen forfaller
som hannkjønn vil jeg si at jeg også har mistet noen "baller"
Føler meg ikke som noen menneske, men ett vandrenes lik.
Hvorfor må en hele tiden føle det slik?

Det å holde meg inne om dagene og være inaktiv har nå blitt tingen
har mest lyst til å dra dyna over hodet å bare holde bingen
Ønsker meg langt bort, en helt annen plass
hvor ikke alt sammen blir trukket ned i dass.

Jeg klandrer ikke andre for at jeg ligger her nede
har vel meg selv å takke for å ha bygget dette rede.
Det som plager meg er at hadde jeg kjent noen som hadde det slik
ville jeg ha avlagt ett besøk i ny og ne, i stedet for å la de råtne til lik.

Kanskje jeg ikke lenger trenger å tvile
kanskje jeg har gjort mitt her i dette livet.
Har funnet hun jeg elsker og spredd mine frø.
Nå har jeg mest lyst til å gå ut i skogen for å dø.

Så trist men så bra dikt herregud.det var trist at du har det så vondt.Splittelsen min går ut på at jeg føler meg fremmed.der hvor det skal være ett meg er ikke der.alt er splittet hele verden.Alt det indre er i splittelse.Tankene er fremmede at de ikke er mine.Alt er uvirkelig rundt meg som ikke er ett meg.Det er slitsomt.Skjønner hva du mener det jeg leste men syns det er trist at du føler det slik selv om du har barn og kone.Jeg tenker ofte hvor trist jeg er fordi jeg ikke har barn og jeg føler meg veldig ensom selv med mange.Nå kunne jeg fortalt deg at kona og barna er glad i deg akkurat som du kunne fortalt meg familien min er glad i meg.Det alt dreier seg om den indre ensomheten ingenting kan fylle.Det selv med andre å føle den indre ensomheten.Ingenting blir bra nok.Jeg syns diktet var bra skrevet selv om den er trist.Jeg skriver selv mye dikt.

Så trist men så bra dikt herregud.det var trist at du har det så vondt.Splittelsen min går ut på at jeg føler meg fremmed.der hvor det skal være ett meg er ikke der.alt er splittet hele verden.Alt det indre er i splittelse.Tankene er fremmede at de ikke er mine.Alt er uvirkelig rundt meg som ikke er ett meg.Det er slitsomt.Skjønner hva du mener det jeg leste men syns det er trist at du føler det slik selv om du har barn og kone.Jeg tenker ofte hvor trist jeg er fordi jeg ikke har barn og jeg føler meg veldig ensom selv med mange.Nå kunne jeg fortalt deg at kona og barna er glad i deg akkurat som du kunne fortalt meg familien min er glad i meg.Det alt dreier seg om den indre ensomheten ingenting kan fylle.Det selv med andre å føle den indre ensomheten.Ingenting blir bra nok.Jeg syns diktet var bra skrevet selv om den er trist.Jeg skriver selv mye dikt.

jeg er et får i ulveklær
livredd for å bli sett
for den jeg er
samtidig
livredd for å ikke bli sett
for den jeg er
alltid ensom
alltid fremmed
inni meg selv
det finnes ikke noe meg!
meg er død

Hjerteskjærende så bra skrevet altså.Du har skjønt dette du.

skjønner hva du mener original
men det er ikke det mrsfreak poengterer
hun snakker om sitt indre liv
et indre hvor alt er kaos
der er fremmedhet og splittelse
se for deg en indre krig
alt i konstant splittelse
hælvete på jord

skjønner hva du mener original
men det er ikke det mrsfreak poengterer
hun snakker om sitt indre liv
et indre hvor alt er kaos
der er fremmedhet og splittelse
se for deg en indre krig
alt i konstant splittelse
hælvete på jord