Jeg opplever meg som en sosial mann som er glad i å prate med andre. Jeg kan godt mase hull i hodet på enkelte, jeg prater om veldig mye forskjellig. Jeg er en merkelig skrue, jeg liker det, jeg liker det å være annerledes. Mine valg av hjem, kjærester, møbler, mat og masse annet er ofte ut av A4-boksen. Jeg trives godt med folk som kommenterer at jeg er merkelig eller rar, annerledes og det at de ler...

Det jeg får totalt panikk av er når jeg skal føre en normal samtale (slik folk flest har) Jeg begynner å tenke på hva som er normalt å si, hva som er normalt å spørre om, og ofte tar jeg meg selv i å glemme å spørre videre om f.eks noen spør meg hva jeg har gjort i helga, så glemmer jeg å svare "du da?" For å være helt ærlig, driter jeg i det. Om de ikke står meg nær og jeg faktisk vil vite det, så spør jeg ikke. Jeg får panikk av å stå og tenke på hva som er normalt å si i slike settinger og jeg klarer sjeldent å finne på spørsmål om normaliteter .....

Er det noen andre her som forstår seg på hva jeg mener? Kunne tenkt meg å pratet med en som har noe lignende problem, for akkurat HER føler jeg meg FOR rar..

Jeg er ganske A4, så sånn sett er vi nok veldig forskjellige

Men når det kommer til dialog har vi nok noen fellestrekk.
Hvordan har du det? - Er et av mine favorittspørsmål. Bra svarer jeg uansett om jeg har vunnet 10 millioner i lotto eller ligger på sykehus med 14 brukne bein. Som regel pleier jeg å prøve å utdype litt for ikke bare komme med en-stavelsesvar. Og når jeg har funnet på noe helt uvesentlig å si, så glemmer jeg å stille spørsmålet tilbake.

Du må bare se på Broen på NRK på mandager. Du kommer til å le deg skakk av Saga Norén.

Haha, jeg tror faktisk dette ikke er så uvanlig.. kjenne meg egentlig veldig igjen i det begge skriver. Jeg føler selv på at jeg er forferdelig dårlig på "small talk" med mennesker jeg ikke kjenner godt. Jeg tror problemet mitt er at jeg tenker for mye på hva for et svar de VIL høre, i stedet for å være meg selv og bare svare helt ærlig. Men jeg er igjen en person som er veldig redd for å dumme meg ut og som bare vil at ALLE andre skal like meg. Selv om jeg innerst inne vet at det kanskje ikke er mulig.. så mange unødvendige bekymringer altså!

Takk for svarene :)
Jeg føler det går lettere å prate med kvinner enn med menn, enkelte menn har tema som interesserer meg og det er greit, men flertallet prater om ting jeg ikke har peiling på, jeg er redd for å ikke kunne svare skikkelig eller forstå humoren i ( f.eks en TV-serie jeg ikke har sett ) Jeg prøver å si noe vetig, men ender ofte opp med å føle meg teit. Da velger jeg heller kvinner å prate med, vet ikke hvorfor, men da går praten litt automatisk. Selv om temaene er enkelte ganger gørr kjedelig...

Kjenner meg godt igjen, Hagespade! Jeg ser meg selv som en merkelig skrue. Jeh har ikke sjans til å beskrive meg selv, for jeg er litt sånn høyt og lavt og her og der. Masse interesser som ikke matcher og masse rart interiør. Mens utad prøver jeg å være så "normal" som mulig, for å ikke skille meg ut. Mens innerst inne er jeg ei sånn som liker det alle andre IKKE liker. Altså, musikk, filmer, mat, interesser, mennesker. Alt.
Samtidig, de siste åra, har jeg vært mye alene. Og det har resultert i at jeg ikke lenger vet hvordan å prate med mennesker. Eller, jeg var ikke noe storprater før heller, men.. Og jeg også gidder som regel ikke stille spørsmål tilbake til folk, for jeg bryr meg egentlig ikke. Og akkurat sånn tenker jeg når folk spør meg også: "Går det bra?" Jada, sier jeg. Ferdig med det, liksom. Trenger ikke utdype jeg heller, for de bryr seg ikke om svaret de heller sikkert.. Men til syvende og sist er det jo bare dårlig selvtillit og usikkerhet som ligger bak, at man ikke tør å bare være seg selv å si det første man tenker på..

Hvor gammel er du, Hagespade? Og hvor i landet holder du til?

Det enkle er ofte det beste. Og ikke vær redd for å si det absolutt åpenbare og selvfølgelige. Sikre vinnere er:

- "Jasså. Ute og går?"
- "Litt av et vær vi har om dagen?!" (Været funker alltid!)

Tenk på Fleksnes og hans tydelige "Jada. Og det rusler og går?". Det funker forbløffende bra om man tør å gå ordentlig inn i denne litt parodiske rollen med innsats og et smil om munnen!

Haha, dette var litt morsomt å lese, for jeg er akkurat likens selv.
Jeg er diagnosert med ADHD da, tror det har litt med det å gjøre..
Kan være en helt vanlig kveld med venner der vi f.eks ser på tv, også braser jeg ut med noe helt tilfeldig som ikke har noe med samtalen vi er i, tv'n eller omgivelsene å gjøre. "hvor rart er det ikke om.. blablabla", bare det som faller meg inn.

Mye rart som går i tankene mine, noen ler av meg, noen ser rart på meg, noen bare himler med øynene og går.
Uansett hva reaksjonen fra andre fronten er - jeg ler!

Vanlige samtaler er jeg ikke flink til å ha heller, er kanskje ikke så rart siden rare ting bare braser ut av meg. Men.. det er meg, alle kan ikke være A4.
Vær fornøyd med den du er!