Jeg ble for noen år siden kjent med ei venninne, da vi begge var brukere av psykiatrisk helseteam lokalt, grunnet angstlidelser.

Vi har hatt kontakt jevnlig, selv etter tiden som brukere, men for et halvt år siden begynte hun sakte å forsvinne. Avviste samtaler, meldinger osv.. I går dro jeg for å besøke henne og joda, hun er hjemme, men hun klarer ikke/tør ikke forlate hjemmet sitt. Sannheten kom frem om at hun også hadde hatt det sånn for 20 år siden, men den gangen klarte hun å komme seg tilbake i livet. Nå derimot, er situasjonen en annen. Hun klarer ikke og hun sliter mye med nedstemthet. Hun har sluttet å ha kontakt med fastlege, da han og henne fikk en kræsj tidligere. Her har jeg rådet henne til å bestille ny time og be han ringe henne. Hvis ikke det fungerer mellom de, så kan hun bytte fastlege, selv om ventelistene er veldig lange. Hun vet ikke om hun tør kontakte legen riktig ennå.

Hun har en samboer som er verdens snilleste og "gjør alt for henne", så da blir det enda mer enkelt å "holde seg i trygghet". Jeg har ikke noe problem med å forstå at det kan bli sånn, for i mine perioder med mye angst så har jeg også lyst til å bare "bli hjemme".

Noen her inne som har/hatt agorafobi som har noen råd?

Jeg har hatt agorafobi for noen år siden. Det ble bare verre og verre og livet krympet seg inn til det å bare kunne være hjemme i "trygghet". Etterhvert ble ikke det trygt heller, noe kan jo skje der..
Jeg hadde også "verdens snilleste samboer" som gav meg god støtte når han etterhvert skjønte omfanget av problemene mine. Han ble min trygghets-person som jeg ble helt avhengig av å ha for ikke å få panikk.

Mine erfaringer/råd:
Gjør det for henne: sett opp time med lege, bli med til lege, følg henne til det hun må (lege/psykolog osv). For meg ble alt overveldende, slitsomt og skummelt. All energien gikk med på å være i konstant kriseberedskap så det å skulle ringe til legen var altfor krevende.
Med angorafobi kunne jeg ikke kjøre buss/trikk/tog/bil/ i tuneller/over broer, mellom høye hus, åpne plasser, trange plasser. DA er det vanskelig å komme seg til legen. Med min tryghetsperson kunne jeg reise til legen. Vi måtte ha litt god tid sånn at om jeg måtte av bussen, kunne vi gå av, puste litt og gå på neste.
For meg var det problematisk at legen hadde kontor i 3etg (for høyt) og innerst i gangen (for langt unna utgangen), så tryghetspersonen måtte bli med meg helt inn.

Nå har jeg vært frisk i 3år (medisinering og terapi på DPS) og jeg synes fortsatt det er helt fascinerende å tenke på hvor ekte frykten er, hvor håpløst fortvilet og redd jeg var bare på tanken av broer som fantes på andre siden av landet. Og en stor sorg over å aldri kunne ta feks trikken igjen. Jeg kunne ikke forstå alt jeg hadde gjort tidligere og var trist over alt jeg aldri kunne gjøre igjen.

Nå kan jeg gjøre alt igjen og jeg er ikke redd for å få panikk. "Hva er det verste som kan skje?"

Det tok foresten lang tid før jeg _måtte_ dele med min samboer hvor vanskelig jeg hadde det. Jeg klarte ikke å skjule alle hindringer lengre og lyve meg unna skumle ting som feks å møte han på matbutikken etter jobb.
Jeg forsto ikke omfanget selv, jeg forsto ikke hva som skjedde med meg og det å skulle snakke om det til noen ble for skummelt. Jeg var redd det ikke ville bli tatt på alvor og jeg var redd for at å innrømme det ville forsterke angsten.
Jeg var også så livredd at bare det å skulle nevne steder eller problemer kunne gi meg panikk.

Takk for et godt beskrevet svar. Veldig gjenkjennende i det venninna min fortalte. Da skal jeg nok sette i gang og foreslå at jeg eller en hun føler er trygg, skal bli med henne, først til legen.
Skremmende at angsten kan overmanne et menneske sånn, men så godt å høre at du har kommet deg tilbake til "livet" og at ting fungerer. :-) Veldig veldig godt å høre.