2017 Har vert et fantastisk år! Jeg fikk meg kjæreste å vi flyttet sammen å livet smilte til meg på alle mulige måter. Alt var bare perfekt. På den tida viste jeg såvidt hva ordet angst betydde. Jeg har levd med PTSD over lengre tid uten at dette har vert noe demper i hverdagen.

For meg skulle alt forandres i løpet av kort tid. I starten av April 2018 va jeg hos kiropraktor. Gjorde samme justeringer som hun har gjort hver gang i flere år bare at denne gangen fikk jeg ettervirkninger, eller vertfall det jeg tror.

2-3 timer etterpå kjenne jeg smerte å ubehag i hode å nakke, Nakken kjennes tung å sliten, å føles som om det er et stramt pannebånd rundt hode.

Etter flere besøk hos lege ( 4 ganger på ei uke) uten noen funn på hva det kan være reiser jeg på en liten tur til nabobyen. Første dag får jeg hjertebank, hode å nakke krøller seg til, svetter å blir akutt dårlig. Som helsearbeider selv tenker jeg Hjerte å ringer 113.

Fremme på sykehuset blir alt av prøver å diverse tatt uten å finne noe. Staheten i meg gjør at jeg får krevd en CT av hode/nakke. Svar: Nakkebrudd. Kort fortalt, etter 4 døgn med stress, kamp mot hode å frykten, ble påtvunget en Krage så gjorde meg panisk så ble det etter en MR konstatert at det IKKE var brudd. HURRA!! jeg blir utskrevet!

Så starter helvete. Fra første dag kjenner jeg på følelsen av å ikke være trygg, at ting ikke er som det skal være. Hode å nakken trøbler. kjenner jeg ikke klare slappe av.

Jeg går til lege uten det kommer noen gode svar, snakke med behandler om det på DPS uten at angst kommer som et tema.

Etter hvert får jeg flere symptomer. Mørk avføring, diare, magesmerter, brystbrann. Etter nesten daglige besøk hos legen ble smertene så galne at 113 igjen var det eneste rette. Mulig magesår konkluderte legene med. CT med å uten kontrast å kolenoskopi uten noen funn. Jeg var i bunn å grunn frisk som en fisk. Ordet angst kom pluselig som tema. Å ja, jeg kan nok være med på at jeg har angst for merker her blir bare situasjonen tyngre å tyngre uansett hvor mange undersøkelser jeg har. Kreft hær å kreft dær tenker jeg selv om legene har tatt CT å prøver å ikke finner noe som helst.Fikk Somac 20mg som skulle testes.

Dette ble en rotete forklaring men pr nå har jeg følgende symptomer:

Hjertebank
Brennende følelse i bryste
Press i hode
Nakke å Ryggsmerter (ubehag)
Mye luft i magen
Tanke kjør

Til nå har jeg sjekket:

CT å MR av Hode å nakke (uten funn)
CT med å uten kontrast av Abdomen (bryst, mage tarm område) Uten funn
Kolenoskopi Tarmsystemet (uten funn av betydning. 2 sår øverst som ble tatt test av)
*Venter på Gastroskopi

Jeg prøver selv å reflektere over at jeg har blitt scannet etter beste evne å at det da ikke er noe galt med meg. Har i det siste scanet kroppen for alt av føflekker å utvekster. Sjekket alle hos lege å testiklene stresset eg og med over noe tid. Alt på kroppen må sjekkes. Får jeg sjekket en ting hos lege så finner jeg noe annet etterpå. Skal ikke mer til en å lese en sak om kreft eller andre sykdommer på VG før rabalderet er løst.

Psyken er til å bli trøtt å sliten av. Kan trøste meg med at jeg har selv konkludert med at dette mest sannsynlig er psykisk da jeg ikke merker symptomer under andre sosiale aktiviteter. Men så sier eg jo selv og, kan jo ikke være helt sikker.

Hei! Synd å høre at du har slitt så mye. Jeg har på mange måter hatt det likt, uten at jeg har hatt nøyaktig samme symptomer. Det jeg har funnet ut er at det ABSOLUTT aller meste FAKTISK er rent psykisk. Jeg gjorde en test en gang.. Jeg merket at det klødde i jekslene mine i munnen, på venstre side, sånn skikkelig. Jeg tenkte da at jeg ville sjekke om det var jeg som «tenkte det på meg». Gikk inn for å tenke at det klødde på høyre side, og ikke venstre, i flere timer, og da skiftet kløen side! Det samme har skjedd med maaange andre ting. Men samtidig så KAN plagene være andre ting, som ikke kan påvises, som feks fibromyalgi. Vet at mange går i årevis med diffuse smerter og plager som ikke vises på noen tester, og til slutt finner man ut at det er dette. Jeg tror ikke nødvendigvis at du har noe slikt. Jeg har større tro på at det er angst som gir deg disse plagene. Og husk - man trenger ikke å FØLE på angsten for å ha fysiske plager.

Jeg har tenkt litt slik selv Chrisand men hos meg er ting enten veldig diffust eller så varer ubehaget smertene toppen timen før det forsvinner å somregel veldig forskjellig og forandringer i mønster på plagene spesielt i mage. Alt fra brennende svie til press å dunkene ubehag .. å dette plasserer seg både på høyre å venstre side opp å nede. men aldrig 2 plasser samtidig. Muligens jeg kjenner luft som beveger seg og, men dette er vannskelig å vere oppmerksom på på dårlige dager, da er det selvsagt masse sykdommer som kan vere skylden.

Nå har eg hatt noen gode dager der kansje 1-2 timer har gått til tankekjøret å angsten.. dette er eg fornøyd med. Er redd det kan bli mye mer til uka for nå er sommerferien her å jeg skal ha 2 uker uten noe aktivitet. Får håpe jeg kan komme meg ut å gå tur slik eg ikke bare sitter inne å surrer.

Men noe av det verste oppe i alt dette er at jeg har hatt en lege som ikke har brydd seg om psyken min. Han har kun tenkt medisinsk somatik. Men nå har eg nettopp fått byttet så fra 1 juli endre forhåpentligvis mye seg.

Har du fått diagnostisert ptsd-en din? For det er jo stor sannsynlighet for at alt dette du opplever er knyttet opp til nettopp ptsd-en.

Jeg har selv opplevd helseangst og det var en periode der hvor jeg ble riv ruskende gal av å ikke vite hva som feilet meg. Alt jeg ønsket var en eller annen form for diagnose slik at jeg kunne slutte å beskymre meg så utrolig mye. Problemet var at det ikke fantes noen diagnose fordi det ikke var noe som var gærent ved meg.

Det blir et slags uløselig problem hvor den eneste tenkemåten som hjalp meg var "jeg skal ikke beskymre meg, med mindre jeg ligger i en ambulanse".

Jeg må også si at det hjalp meg mye å gå til en psykolog, hvor bare det å få snakket litt ut om de traumene som førte til at jeg fikk helseangst, hjalp enormt. De hjalp meg også med å skjønne at angst er noe irrasjonelt.

Noe som også hjalp var å tenke på hver hendelse som en "angstskala" fra 0-100 hvor 0 var fullstendig ubeskymret og 100 var panikkanfall. Hendelsene hadde ofte en utløser, som for eksempel at jeg kjente en kul på kroppen. Denne oppdagelsen satte ofte i gang tanker som at jeg kanskje kunne ha en eller annen form for kreft. Tankene fløy raskere, jeg begynte kanskje å puste raskere, lete etter symptomer på nett (noe som man aldri burde gjøre hvis man vet at man har angst), angstskalaen lå nå på 30. Så finner jeg kanskje noe på nettet om kreft og leser om symptomene. Jeg begynner å føle flere symptomer, som egentlig er helt falske. Angstskalaen går nå gradvis oppover. Jeg opplever flere symptomer, og de føles mer og mer genuine. Skalaen går fort opp til 70, 80, 90 og til slutt 100 hvor jeg opplever at jeg ikke får puste, jeg går på randen til å besvime og jeg får til slutt ikke noe annet valg enn å sette meg ned, ta et glass vann og gjøre pusteøvelser. Skalaen resettes og en ny syklus starter en annen dag.

Poenget her er at hjernen er veldig flink til å lure deg til å tro at du har noe som du ikke har. Mitt problem var at jeg alltid lå på 10, et stadium hvor jeg lette etter symptomer. Hvis jeg aldri hadde lett etter den kulen, så hadde jeg aldri nådd et høyere tall. Mitt andre problem var at jeg fortsatte å lete etter symptomer etter at jeg fant den kulen. Hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde skalaen aldri nådd over 50.
Derfor hjalp psykologen meg med å få skalaen ned til 0 fra 10 slik at jeg ikke skulle oppdage symptomer, og med å aldri la skalaen gå over 50, hvis jeg mot anmodning skulle komme over en eller annen klump eller oppleve at hjertet hopper over et slag.
Måten å tenke på angsten som en skala, hjalp meg også med å få et overblikk over angsten min. Jeg innså faktisk at, nei dette her er bare noe psykisk, og jeg skal derfor ikke bry meg om det. STOPP!

Tldr: Det å skille mellom et ordentlig og et falskt symptom kan være innmari vanskelig, men hvis et antall leger og eksperter forteller deg at det ikke feiler deg noe fysisk, så burde du stole på dem. Hvis du ikke klarer det, er det noe som feiler deg psykisk og da bør du helst gå til en som kan hjelpe deg med nettopp det. Lykke til!