Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Å være alene

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Å være alene

mai 3 2014 - 12:04
Jeg er en av de kvinnene på 30 år som jobber for en prestisjebedrift i Oslo. Jeg går i høye hæler og pynter meg på jobb. Jeg har lett for å sjarmere kollegaer og venner og jeg kan få de fleste til å le. Jeg har litt på kanten humor og liker å sjokkere mennesker jeg møter. Jeg elsker det når jeg klarer å fremstå som selvsikker, selvstendig og sterk. Jeg er ikke det vakreste mennesket på jord men jeg er svært søt og slank. Om du ikke snur deg på gata etter meg så kan du likevel bli betatt.

Det er den ene siden. Dette er den andre siden;

Jeg har slitt med angst de siste to årene. Jeg var mutters aleine i fjor på denne tiden. Sykemeldt, sterk angst og stort ønske om å dø. Jeg tok tak, tvang meg tilbake på jobb og sakte men sikkert til å være mer sosial. Jeg har flere venner idag. Men jeg føler meg enda mer ensom.

Jeg orker ikke ordne meg lengre. Orker ikke spise lunsj med kollegaer. Jeg legger en plan for hvordan jeg kan dø. Det meste er klart, men jeg nøler. Jeg vet jo hvor dårlig gjort det er mot alle de som blir påvirket. Men jeg våkner flere ganger om natten og tenker på selvmord. Jeg tenker på selvmord når jeg våkner og når jeg legger meg. Jeg ser på de rundt meg at de ikke liker denne stille alvorlige og svake versjonen av meg. Jeg gråter døgnet rundt. Når jeg går på toalettet på jobb er det første som skjer at jeg bryter sammen i det jeg lukker døren og er aleine. Jeg tenker ikke over det engang, det bare kommer.

Er det noen der ute som har vert i en lignende situasjon og som klarte seg? Finnes noen som fikk en happy ending?
Avatar

Du ønsker ikke aa dø.....

mai 3 2014 - 14:43
Det at du skriver inn her betyr at du ber om hjelp.Og hva er aa være sterk?
Liker folk deg bare naar du er blid....hvilke overfladiske folk er dette?

Jeg kjenner ikke din historie, men hvorfor vil du ødelegge livet ditt.....skulle ønske jeg hadde mitt liv saa pass i orden som du har.Du finner en mann slapp av og du er bare 30 aar.Jeg tror du maa komme paa andre tanker.Tenk paa hvor mange mennesker som har det uendelig mye verre enn deg.Graat du det er en sikkerhets ventil vi har og bare graat ikke skam deg over det..Finn en god venn som du kan snakke med, pust ut og saa gaar dette veldig bra.....

Hilsen en som ble ødelagt og skakkjørt i barndommen og som sliter med alvorlig sykdom og masse helseplager, men aldri gir opp;-)
Avatar

Gladutenpå

mai 5 2014 - 13:01
Hvorfor dette jaget etter en happy ending? Slutten varer jo bare et lite sekund. Er det ikke “her og nå” som egentlig teller? Dette evigvarende Her-og-Nå'et?! Å finne evig fred i det? En fred som ytre forhold aldri kan rokke ved? En grunnstein av velvære inni seg selv..

Toalettet på jobben, ja.. Du er verken den første eller siste til å flykte inn dit, knekke sammen - og så spasere ut igjen med den korrekte masken på… Om og om igjen.. Avstanden var stor mellom den rollen jeg følte jeg var på innsiden, og den jeg spilte ut eksternt. Jeg stod i en mental spagat 7,5 time hver dag, minus tiden på do... :)

Legg meg til om du vil. Jeg har ingen oppskrift på “lykkelig slutt” til deg, men. Jeg lover likevel at det finnes andre briller å skue denne verden med! Briller som gjør selvmordet utenkelig! Briller som etter hvert både tilgir og forstår smerten som du nå opplever.
Avatar

syns

mai 5 2014 - 22:43
det høres ut som at du trenger en sykemelding jeg....hvorfor skal du tvinge deg på jobb når du har så stor motvilje mot det....nei da er det bedre å sykemelde seg og komme til hektene igjen. Ingen skal behøve å gå på toalettet på jobben for å kunne være seg sjøl en liten stund, dvs for å grine....Det hjelper vel ikke akkurat på arbeidslysten/evnen....?
Og det er alt jeg har å si om den saken, bortsett fra: ikke gi opp!:-)
Avatar

Kjære deg!

mai 5 2014 - 23:32
Får vondt inni meg når ej les om kor sårt du har det.
Det å skulle leve med ei maske utapå, e ikkje enkelt. Og ej trur nok at mange gjør det uten at man sjølv ana det.

At du tenker på sjølvmord betyr ikkje at du nødvendigvis kjem til å gjennomføre det. Men, at tankane e skremmande og ekle, kjenner eg meg igjen i. Tanka om sjølvmord handler jo mykje om å komme seg ut av en situasjon som kjennes vond og uholdbar.

Du seier at folk ikkje liker den "stille" deg, men er det egentlig sånn, eller er det meir den følelsen at du sjølv trur det? Ofte kan tanka og følelsa bli sjølvoppfyllande (Been there, done that!), men det e mulig å jobbe med dersom man går inn for det. Det kan ta tid, og man kan føle at det ikkje funke i perioder, men med litt trening til å snu tankegangen (begynn å analysere tankane og finne ut om ting virkelig e som man trur), DET kan være lærerikt.

Tenk om dei som du tenker mislike at du er blitt stille, faktisk er bekymra for dej, men veit ikkje korsn dei skal spørre dej? Mange e usikre og redde for å gripe tak i ting, og ofte kan dei heller ta avstand.

Mitt forslag er at du begynne å bli ærlig med dej sjøl.
Ej e en person som dej. Lika å le, få andre til å føle seg bra, stille opp for dei som treng det...etc. Men, det e det ytre. Ingen ser tårene bak låste dører, og som regel er det vanskelig å vise sårbarheta si til noken. Redd for at noken skal synes det er travelt...eller lignande. MEN, dersom du hadde sett ei venninne hadde det vanskelig, ville du synes at dinne venninna var "plagsom"? (For å bruke den beskrivelsen).
Kanskje en vanskelig situasjon å sette seg inn i når du først står i det som er tøft, MEN, tenk over det innimellom når du har overskudd.

At du kjem dej ut blant kollegaer e jo kjempebra. Og det er mange som ikkje klarer det en gang når dei har det slik som du. Det beviser berre at du HAR DET I DEG! Du har egentlig lyst til å leve, men du har berre ikkje lyst til å ha det sånn som du har det no :(

Gir deg ei utfordring ej, og so kan du velge om du vil ta den eller ikkje. Ingen tvang altso. (Og det gjeld forsåvidt for alle andre her inne, inkludert meg sjølv)...

* Finn minst 1 ting som har vært positivt i dag
(F.eks: du har smilt til noken på gata, du har klart å stått opp tidlig, du har pynta deg, du har gitt noken kompliment. Eller at det er solskinn og fint vær ute, etc...)
Husk at det SKAL være POSITIVT!

Om du klarer å fortsette å gjere ditte kvar dag (det e selvfølgelig ingen tvang), so kanskje det kan hjelpe litt på?

Det e i alle fall bra at du tør å seie i fra her inne. Då får du i alle flal lufta tankane for noken, og det kan jo være godt i seg sjølv. For meg funker det ofte. Bare å "få det ut".

Om du ikkje finner en venn/venninne som blir en nær venn, ka med å bruke vedkommande til andre ting? (f.eks. dra på tur sammen med, gå på kafe/shopping sammen med....etc.). Man treng ikkje nødvendigvis ha en nær venn for å kunne fortelle ting til. Det kan være lurt å ta opp enkelte problemstillinger (som f.eks. tankar om sjølvmord), med proffesjonelle folk. Ofte kan venner/bekjente bli litt redde dersom en person seier slike ting, men for all del: Det e bedre at du faktisk seier det, enn at du ikkje gjer det, og det i verste fall blir verre :(
Sånt vil oss ikkje ha noke av :)

Du klarer det du vil! For du er jo ressursterk :)
Avatar

Takk

mai 8 2014 - 15:18
For tilbakemeldingene. Det er godt å kunne si hva man føler for en gangs skyld. Det er klart også bra å få litt andre synspunkter på ting.

Jeg leter ikke etter en happy everafter men en utvei fra ønsket om å dø. En slutt på å være ulykkelig og alene. Mitt ønske om å dø har vert tilstede siden jeg var 10 og forsøkte å ende det for første gang.

Jeg vet at jeg kan snu livet mitt, jeg har gjort det før. Å finne positive Ting i hverdagen er et kjempebra tips og det fungerer. Jg fler selv jeg klarer å tenke rasjonelt og konklusjonen min lener seg mot at det kanskje ikke er verdt strevet. Er det verdt tårene og sliter for å komme ovenpå igjen? Eller må jeg regne med å slite resten av livet. Jeg hadde elsket å høre fra noen som har overmannet angsten, som klarte å legge skiten bak seg og leve videre - lykkelig.
Avatar

lykkelig

mai 8 2014 - 21:43
Av og til tenker jeg at jeg like gjerne kunne vært død og borte ifra alt det vonde. Men så resonnerer jeg med at jeg ønsker å eksistere. "Ønsket" om å dø kan av og til ta mer tak i meg en andre ganger men da blir jeg som regel redd nok til at jeg ikke tenker så mye mer på det. Jeg tror det dreier seg om å slippe taket på seg selv, å la ting flyte litt mer. Å la det som skjer skje og prøv å innstill seg mer på de forandringene som foregår i livet ens. Jeg tror "ønsket" om å dø dreier seg om at man vil gi mer slipp på livet. Det betyr ikke at man faktisk må dø. Det kan bety at man trenger hvile og fri fra jobben. Jeg ønsker ikke å fortelle deg hva du skal gjøre eller hvordan du skal takle dette men jeg opplever mer og mer at jeg kommer meg ut av de vanskelige stundene. Jeg hadde det veldig tøft i begynnelsen av 20-årene men har det bedre nå innover i 30-årene selv om jeg sliter med at jeg er mye alene og ikke har klart å etablere meg skikkelig slik som mange andre. Jeg merker at de nå vokser en selvsikkerhet inne i meg som gjør meg imponert over det jeg tørr og det jeg presterer. Det er som om jeg baker et nytt liv inn i tilstedeværelsen min. Det er en god og varm følelse det å oppleve at livet igjen begynner å ta form og farge. Det er godt å oppleve at de vonde stundene går over etter en stund selv om det kan ta flere år. Jeg opplever at jeg er blitt sterkere av all motgangen. Når jeg var 21-25 kunne jeg få angstanfall der jeg opplevde det som om jeg mistet pusten, det har jeg ikke lenger og det er som om det er ifra et annet liv.
Avatar

herli Jonathan

mai 8 2014 - 21:46
Så fint og positivt innlegg:-) Der det er liv er det alltid håp:-)
Avatar

:)

mai 8 2014 - 22:06
:-)
Til forsiden