Hei folkens, er en 25 år gammel mann som gjerne vil ventilere litt her. Husker ikke sist jeg kunne kjenne meg avslappet i en periode på over 30 minutter. Fra morgen til kveld, og gjerne midt på natten, er det en uro i meg. Kroppslige symptomer er det nok av: nervøsitet, følelser som jeg ikke klarer å tolke, pulseringer av ren frykt, stramminger i hals og ansikt, gnissing av tenner når jeg sover, anspenthet, svimmelhet i møte med noe vanskelig, total tankekollaps, rastløshet, tvangstanker og tics. Verst av alt er tankestrømmen som kommer for å forstå symptomene: endeløse granskninger av hva jeg føler nå, hvorfor, om den tingen jeg skal gjøre egentlig er så skummel eller om det assosieres med noe annet, om det er skyldfølelse, skam, tvil, sinne, tristhet eller noe annet jeg føler i den og den situasjonen. Tanker som ikke er på mitt lag, som får meg til å føle meg svak, fanget, håpløs, dømt til et liv med angst og å aldri få hverken oppdaget eller realisert mine drømmer, tanker som leder meg vekk fra meg selv og inn i et analytisk granskende system uten mål og mening. Og det fins faktisk noe så unødvendig som angst for angsten, min verste fiende: en situasjon der man produserer fersk, håndfast angst kun ved å forvente at en situasjon blir angstskapende, og så vil man gjøre hva som helst for å unngå situasjonen, men samtidig prøve å tenke "det er ikke sikkert dette blir så fælt da, hvis bare jeg ikke hadde hatt angst". Derfor er ventetiden fram til noe som potensielt kan bli angstskapende den mest angstfylte delen av hverdagen; en prossess hvor jeg psyker meg selv ut maksimalt, og ikke klarer å skru av tankestrømmen som målrettet dytter angsten fra bekymring til realitet. Ikke spesielt gøy å sitte med puls som om man har jogget en mil idet man skal inn i et uformelt digitalt møte, eller for den sags skyld en Zoom-samtale med gode venner. For hva om de ser jeg har angst? Hvor upassende hadde ikke det vært, å ha angst i situasjoner som egentlig ikke er skumle?

Året med corona har vært det mest selvgranskende, ensomme, isolerte året i mitt liv noensinne, og har med hjelp av psykolog funnet fram til at jeg sitter med enormt mye sinne, skyldfølelse, og andre følelser fortrengt fra en barne- og ungdomstid preget av mobbing, å ikke bli sett eller hørt, og å måtte overleve fra dag til dag. Og nå er jeg i en jobbsituasjon hvor jeg må brått gå fra å eksistere i min isolerte Corona-boble til å forholde meg til andre mennesker, og føler jeg er i en synk eller svøm-situasjon. Aner ikke lenger hvordan jeg kan være meg selv og diskutere normalt med et annet menneske, siden jeg må prøve å tolke følelser jeg tydeligvis ikke har kjent etter gjennom mitt voksne liv. Hvordan kan man da klare å jobbe med å hjelpe andre, når man er så håpløst innestengt i seg selv og ikke klarer å unnslippe tanken om hvordan man blir oppfattet av "den andre"? Klarer ikke å finne ut av meg selv, hva mine egne ønsker og behov er adskilt fra det som forventes av samboeren min, av studiet, av samfunnet rundt meg, av vennene mine. Har egentlig levd med meg selv som passasjer, som annenrangs borger i forhold til den jeg må være foran menneskene rundt meg, og først nå oppdager jeg at det viktigste er at jeg selv er i førersetet over mitt eget liv. Men er altså dratt mellom disse aspektene, people pleasing og utenfra-definisjon på den ene side og et enormt ønske av autonomi, frihet, selvbestemmelse på den andre. Nå er det som om jeg ser hver situasjon som oppstår i livet mitt utenifra, og med valgmulighetene man har - fortsette på studie/jobb og ta det dag for dag, kaste inn håndkleet fordi jeg helst skulle drevet med noe annet - klarer jeg ikke å peile meg inn på om det er Jeg som bestemmer og driver beslutninger, eller angsten.

Det er så få ting jeg føler meg sikker på at er riktig for meg, og alt av valg jeg tar og motiver jeg identifiserer blir abstrakte, svevende, og usikre. En dag kan jeg tenke at studiet jeg går og jobben man får av det er perfekt for meg, en annen kan jeg tenke at det er det siste jeg vil drive med. En dag kan jeg tenke at jeg trives så godt med min samboer, en annen skulle jeg ønske jeg var helt alene og selvstendig. Kompromisser mellom ytterpunkter er mangelvare i min verden, det blir så mange absolutter; men når man ikke klarer å tolke følelsene sine, og alt blir til en angsttilstand, får man ikke informasjon om hva som er rett eller galt for meg og hva jeg egentlig føler og tenker over store og små valg, heller ikke hva jeg egentlig har lyst på til middag. Kjenner ihvertfall at angsten aldri må ta overhånd, og jeg må prøve å oppløse og oppklare mest mulig av angsten, finne hva som ligger bak, og finne fram til kjernen av meg selv igjen. Om så være får bare angsten være der som blindpassasjer imens den fases ut, som et kink i nakken eller en skade man må bære på men som ikke definerer meg. Må derfor løsrive tankemønstrene som livnærer angsten, og heller behandle det som en irriterende kronisk plage. Da får man kanskje tatt vekt makten den innehar. "Hvorfor svetter og skjelver du for å skulle hente pizzaen du har bestilt?" "Nei, det er jo den angsten da. Det gir ikke mening, men sånn er det visst bare." At angsten ikke skal vinne, det er kanskje det éne jeg er sikker på! Vet ikke om noen kan kjenne seg igjen i slike ting, og hva dere eventuelt gjør for å komme dere gjennom det, men er til hjelp for meg å få satt ord på ting i alle fall. Selv om dette innlegget kanskje ble en smule overkokt.

Hei Flygegris!

Takk for tankene du valgte å dele med dette forumet. Jeg kjenner meg VELDIG igjen i mye av det du skriver, og det er ingen tvil om at angsten har blitt en stor del av livet ditt. Du virker som en veldig reflektert og smart ung mann, derfor går jeg rett på sak med mine tanker om din situasjon.

Jeg tenker umiddelbart at du er veldig opptatt av å finne årsak til angsten. Det er ikke veldig unaturlig det, ettersom den er så dominerende i hverdagen din, men noen ganger kan det bli en Moby Dick fortelling. Der du blir manisk opptatt av årsak (eller å fange denne store hvite valen) at du blir verre i prosessen. Jeg syntes også du tenker ekstremt stort. Du er helt oppi det eksistensielle, og de store spørsmålene mennesket har stilt oss selv siden vi ble født, men som ingen får svar på. Hva skjer når vi dør? hva er mening, og hvem faen er jeg? Disse spørsmålene er det ingen som kan gi deg, så hvorfor dykke ned i det dype, ekle eksistensielle havet og miste kontakt med virkeligheten?

Gi slipp... og fokuser på det som faktisk eksisterer. Verden der ute har masse muligheter. Kyss kjæresten din, gå en tur og se på trærne. Ikke glem å puste, og ta en dag om gangen. Angsten er som oftes noe vi alle må bare lære å leve med. Akseptere. Ikke ta kampen mot den, men bli venn med den som så mange sier. Vet det kanskje er en klisje, men det er jo en klisje for en grunn.

Ønsker deg alt det beste, og en god dag!

Hei psystudent, takk for hyggelig svar! :) Du har noen gode poenger altså, mye av det jeg sliter med er overtenking og å gå for dypt inn i tankestrømninger. På ett punkt må man nok be hjernen om å si stopp, og la sansene få ta overhånd og koble seg på hva som skjer i her og nået. Har vanskelig med å godta at angsten bare må leves med, er litt arrogant sånn sett og har tenkt at om jeg får kartlagt og kommet til bunns i alt så kan man i teorien røske den opp etter røttene - men så lett er det nok dessverre ikke! Trøster meg med at jeg for ett og et halvt år siden ikke hadde tørt å ta opp angstproblematikken i det hele tatt, og prøvde å late som ingen ting, mens nå har jeg lært meg selv mye bedre å kjenne. Det blir nok en prosess med litt prøving og feiling, og litt urealistiske ambisjoner - sånn kan jeg nok være som person. Framover blir det nok som du sier lurest å prøve å komme på lag med angsten, gjøre den mindre viktig på ett vis ved å ikke se på den som en slags erkefiende: den er jo tross alt kroppen min sin måte å prøve å beskytte meg på. Dette tar tid, men får ta det dag til dag og forsøke å godta at det blir ukomfortabelt, men at det blir bedre med tida, om jeg aksepterer at angsten er en del av meg. Er jo tross alt bare én av mange deler! Og nå skal jeg ut på tur og la hodet få hvilt seg litt. Takk for svar, og ha en god dag du også!

Først og fremst - Takk for at du deler!
Jeg kjenner meg så intenst igjen i det du skriver. Det med at du analyserer folk, og deg selv. Jeg gjør det samme, jeg "sjekker" om jeg selv er "representabel" i en sosial setting for eksempel. Da soner jeg ofte ut og kan glemme hva vi egentlig snakket om, som igjen utløser en angstreaksjon.
Som du skriver er dette bare en liten del av det du sliter med. Slik er det også for meg. Jeg skal begynne å gå til psykolog snart.
Jeg også frykter veldig at jeg bare må finne meg i å ha angst resten av livet... Det kjennes BLYTUNGT. Hvis det er slik det er.
Håper ting løser seg for oss.