
Forfatter
Melding

Flygegris95
Å ikke la angsten ta overhånd
jan 29 2021 - 14:39
Året med corona har vært det mest selvgranskende, ensomme, isolerte året i mitt liv noensinne, og har med hjelp av psykolog funnet fram til at jeg sitter med enormt mye sinne, skyldfølelse, og andre følelser fortrengt fra en barne- og ungdomstid preget av mobbing, å ikke bli sett eller hørt, og å måtte overleve fra dag til dag. Og nå er jeg i en jobbsituasjon hvor jeg må brått gå fra å eksistere i min isolerte Corona-boble til å forholde meg til andre mennesker, og føler jeg er i en synk eller svøm-situasjon. Aner ikke lenger hvordan jeg kan være meg selv og diskutere normalt med et annet menneske, siden jeg må prøve å tolke følelser jeg tydeligvis ikke har kjent etter gjennom mitt voksne liv. Hvordan kan man da klare å jobbe med å hjelpe andre, når man er så håpløst innestengt i seg selv og ikke klarer å unnslippe tanken om hvordan man blir oppfattet av "den andre"? Klarer ikke å finne ut av meg selv, hva mine egne ønsker og behov er adskilt fra det som forventes av samboeren min, av studiet, av samfunnet rundt meg, av vennene mine. Har egentlig levd med meg selv som passasjer, som annenrangs borger i forhold til den jeg må være foran menneskene rundt meg, og først nå oppdager jeg at det viktigste er at jeg selv er i førersetet over mitt eget liv. Men er altså dratt mellom disse aspektene, people pleasing og utenfra-definisjon på den ene side og et enormt ønske av autonomi, frihet, selvbestemmelse på den andre. Nå er det som om jeg ser hver situasjon som oppstår i livet mitt utenifra, og med valgmulighetene man har - fortsette på studie/jobb og ta det dag for dag, kaste inn håndkleet fordi jeg helst skulle drevet med noe annet - klarer jeg ikke å peile meg inn på om det er Jeg som bestemmer og driver beslutninger, eller angsten.
Det er så få ting jeg føler meg sikker på at er riktig for meg, og alt av valg jeg tar og motiver jeg identifiserer blir abstrakte, svevende, og usikre. En dag kan jeg tenke at studiet jeg går og jobben man får av det er perfekt for meg, en annen kan jeg tenke at det er det siste jeg vil drive med. En dag kan jeg tenke at jeg trives så godt med min samboer, en annen skulle jeg ønske jeg var helt alene og selvstendig. Kompromisser mellom ytterpunkter er mangelvare i min verden, det blir så mange absolutter; men når man ikke klarer å tolke følelsene sine, og alt blir til en angsttilstand, får man ikke informasjon om hva som er rett eller galt for meg og hva jeg egentlig føler og tenker over store og små valg, heller ikke hva jeg egentlig har lyst på til middag. Kjenner ihvertfall at angsten aldri må ta overhånd, og jeg må prøve å oppløse og oppklare mest mulig av angsten, finne hva som ligger bak, og finne fram til kjernen av meg selv igjen. Om så være får bare angsten være der som blindpassasjer imens den fases ut, som et kink i nakken eller en skade man må bære på men som ikke definerer meg. Må derfor løsrive tankemønstrene som livnærer angsten, og heller behandle det som en irriterende kronisk plage. Da får man kanskje tatt vekt makten den innehar. "Hvorfor svetter og skjelver du for å skulle hente pizzaen du har bestilt?" "Nei, det er jo den angsten da. Det gir ikke mening, men sånn er det visst bare." At angsten ikke skal vinne, det er kanskje det éne jeg er sikker på! Vet ikke om noen kan kjenne seg igjen i slike ting, og hva dere eventuelt gjør for å komme dere gjennom det, men er til hjelp for meg å få satt ord på ting i alle fall. Selv om dette innlegget kanskje ble en smule overkokt.

Psystudent
Angst
jan 29 2021 - 15:52
Takk for tankene du valgte å dele med dette forumet. Jeg kjenner meg VELDIG igjen i mye av det du skriver, og det er ingen tvil om at angsten har blitt en stor del av livet ditt. Du virker som en veldig reflektert og smart ung mann, derfor går jeg rett på sak med mine tanker om din situasjon.
Jeg tenker umiddelbart at du er veldig opptatt av å finne årsak til angsten. Det er ikke veldig unaturlig det, ettersom den er så dominerende i hverdagen din, men noen ganger kan det bli en Moby Dick fortelling. Der du blir manisk opptatt av årsak (eller å fange denne store hvite valen) at du blir verre i prosessen. Jeg syntes også du tenker ekstremt stort. Du er helt oppi det eksistensielle, og de store spørsmålene mennesket har stilt oss selv siden vi ble født, men som ingen får svar på. Hva skjer når vi dør? hva er mening, og hvem faen er jeg? Disse spørsmålene er det ingen som kan gi deg, så hvorfor dykke ned i det dype, ekle eksistensielle havet og miste kontakt med virkeligheten?
Gi slipp... og fokuser på det som faktisk eksisterer. Verden der ute har masse muligheter. Kyss kjæresten din, gå en tur og se på trærne. Ikke glem å puste, og ta en dag om gangen. Angsten er som oftes noe vi alle må bare lære å leve med. Akseptere. Ikke ta kampen mot den, men bli venn med den som så mange sier. Vet det kanskje er en klisje, men det er jo en klisje for en grunn.
Ønsker deg alt det beste, og en god dag!

Flygegris95
Angst
jan 30 2021 - 13:44

Maxpain7
Re: Flygegris
feb 9 2021 - 00:17
Jeg kjenner meg så intenst igjen i det du skriver. Det med at du analyserer folk, og deg selv. Jeg gjør det samme, jeg "sjekker" om jeg selv er "representabel" i en sosial setting for eksempel. Da soner jeg ofte ut og kan glemme hva vi egentlig snakket om, som igjen utløser en angstreaksjon.
Som du skriver er dette bare en liten del av det du sliter med. Slik er det også for meg. Jeg skal begynne å gå til psykolog snart.
Jeg også frykter veldig at jeg bare må finne meg i å ha angst resten av livet... Det kjennes BLYTUNGT. Hvis det er slik det er.
Håper ting løser seg for oss.