Hei. Eg er da i et forrhold. Han er min venn og bestevenn, og en av få eg tilbringer masse tid sammen med. Han kommer som oftest ut til meg noe som har vært et problem i forrholdet. Han vet ikke hvor masse eg sliter med angst. Og selv om han hadde visst det hadde det ikke vært store forandringen. Eg syns han er en drittsekk, men vi er glad i hverandre. Ellers er han den eg kanskje vil tilbringe resten av livet med. Men det at eg aldri har slete SÅ masse med angsten før, er utrolig. Hver gang eg bare tenker på å gå ut eller at eg havner i ubehagelige situasjoner heme eller ute, tar all den energien eg trenger til å kunne fungere normalt. Og det at når eg kommer til en grense.. kaster eg opp, er forferdelig. Dette har eg hatt hele livet men ikke sånn. Eg har ikke jobb og 2. året eg går heme. Eg prøvde meg på skolen no i høst som da resulterte til at.. skole ikke er noe for meg. Eg har sittet så lenge aleine, har rett og slett blitt enda en gang.. litt mer ødelagt. Eg har mistet gode venner slik at det har blitt litt vanskligere å følge med om dagene. Akkurat no tar eg uke for uke i meg skjøl, men utenfor er det ikke så rolig eg skulle ønske. Ingen av de nærmeste vet hvordan eg har det, eg får ikke til å fortelle det til han som fortjener å vite det mest for.. eg har aldri blitt hørt på, og er redd for reaksjon. Slik var eg ikke før, eg hadde sagt hvordan det var med en gang. Men eg er vell bare enda en 17 åring som håper å kunne leve et vanlig tenåringsliv, som å få venner på skolen, begynne livet som småvoksen, for slik inntrykk eg har fått så er eg virkelig nødt til å skjerpe meg å slutte å tulle. Eg har prøvd, eg har prøvd å forklare mange ganger. Noen ganger har eg klart det også, men eg føler eg blir behandlet som en liten bleieunge fra hver enkelt bare fordi eg kanskje har gjort noen dumme valg som litt mindre, men betyr det at ingen skal legge merke til hva bra eg har og får til?

Eg er deprimert. Men gjennom alt dette tenker eg forsatt at eg ikke skal være lang i masken hele tiden. Eg vil begynne med blanke ark og ta steg for steg. Det er eg ganske positiv til, men som negativiteten, tar den lett over.

De sier eg aldri er aleine. Kem vet.

"han er en drittsekk, men eg er glad i han" ?
Er det lurt å være glad i en drittsekk?
Fortjener du ikke bedre?

Vanskelig alder, 17 år. Jeg syns du skal søke hjelp, gå til legen og si at du trenger hjelp til psykiske plager. Sånne som deg, som er så unge, bør stille først i køen. Absolutt. Håper det faktisk er sånn. Det er lettere å hjelpe folk før det blir kronisk, mens de er unge. Senere kan det være for seint. (Se bare på Breivik..)
Oppfordrer deg sterkt til å ta i mot den hjelp som hjelpeapparatet kan gi deg.
Ikke gi deg:-)

Hei på deg :) gjør han deg bra? sånn i forhold til angsten? siden du sier han er en drittsekk?:/ bet meg merke i at du sa vell at han ikke hadde brydd seg om han hadde visst det? er jo sånn at drittsekker kan være veldig så sjarmerende ;) men kanskje den beste måten å få vite "om" du skal være m han resten av livet,-er nettopp å vise den vanskelige biten?:)
alderen du er i nå er ofte vanskelig ... vil absolutt anbefale deg å ta kontakt med feks helsesøster, el en lærer som er lett å prate med :)
klem :)