Det tenker jeg på hverdag.Jeg er redd alle skal forlate meg familien min psykologen kompis alle rundt og hele tida tenker jeg på det uttrykket Midt i mellom himmel og helvete ligger jeg.Det er slik det føles.Alt det indre er splittelse det er ikke tanker jeg kan stole på for jeg stoler ikke på fremmede tanker.Jeg merker på forumet hvor forskjellige alle er.Alle mennesker ønsker jo å mestre egne liv klare seg bedre selv og her merker jeg noen er så opptat av at man skal mestre liv og bli selvstendig.Jeg blir utrolig lei meg og trist for hvis det er noe jeg ønsker er jo å mestre ting men jeg klarer det ikke det er så mye som kjører på mye som foregår.Jeg klarer ikke å se for meg at jeg noen gang klarer meg uten psykologen min.Det er realitet.Jeg blir da så lei meg når det er enkelte som prater om selvstendighet.Det viser hvor forskjellige mennesker er.Hvordan mestre ting når ens tanker er fremmede og fanget.De føles ikke som mine.De er rare.dE er splittet.også blir jeg så trist og lei meg når noen sier her at jeg er for opptatt av vonde ting og dyrker vanskelige ting.Jeg kjemper hver dag jeg.kjemper kriger jeg.Hva er for dere å mestre egne liv?

åh skjønner så godt mye av hva du mener mrsfreak
livet er urettferdig - det er ikke likt for oss alle
vi er alle forskjellige - hva med forståelse for det?
det er ikke nødvendigvis alle som - nå - kan bli selvstendige
det er lett å si - hva med å vise litt empati for de av oss som sliter slik?
det er nemlig alt annet enn stakkarsliggjøring å vise forståelse
hva skjer med oss mennesker om vi ikke er i stand til å forstå hverandre?
stå på mrsfreak - det årnær sæ ;)