Leste på VG-nett om brudd på taushetsplikten ved et av landets største sykehus. Er selv ansatt og har vært pasient i et helseforetak, og har en del meninger om nettopp journalbehandling. Ville aldri stått frem i en avis med meningene, men her i forum kan jeg vel dele dem.

De siste tre årene har jeg fått prøve meg som pasient i psykisk helsevern, og det første jeg gjorde var å sperre en del tilganger. Merka at jeg nesten var paranoid i forhold til det som stod om meg i journalen. Mange vil hevde at dette ikke er viktig, ikke noe annerledes å være pasient her enn andre steder. Men det er det. I tillegg var det en belastning å ikke være sikker på hvem som hadde tilgang til opplysningene om meg, kunne aldri vite om det var noen jeg kjente.

Ved sykehuset der jeg var pas. ble tilgangene i elektronisk pasientjournal tatt opp med ledelsen, men de ble ikke møtt med forståelse. Tankegangen til ledelsen gikk like mye på økonomi og det praktiske som pasienthensyn. Saken ble også tatt opp i media, det er derfor jeg har kjennskap til det.

Å ikke være trygg på at personlige opplysninger ikke er på avvege er en belastning, i VG er det snakk om papirer, men det er like viktige med de elektroniske opplysningene. Er enig med dem som hevder at opplæring, og kanskje også påminnelse om lovverket, er kjempeviktig. I den elektroniske pasientjournalen legger du riktignok igjen spor etter deg, men som sårbar pasient er absolutt trygghet viktig.

Jeg synes faktisk synd på den som kasta papirene det skrives om i VG, men vedkommende er nok ikke alene om at dette skjer. Ser i et leserinnlegg på VG-nett at dette blir bagatellisert som en glipp, og sammenlikna med opplysninger som blir gir gitt for eksempel på rapportmøter. Men jeg vil ikke sammenlikne dette, drar du taushetsplikten langt nok, har nok vedkommende rett i at dette også er brudd på taushetsplikten, men sammenlikningen blir helt feil. På rapportmøtene er det bare helsepersonell til stede, på Ullevål var opplysningene tilgjengelige for alle. Det er en stor forskjell for pasientene vil jeg tro.

Håper det som nå står i VG blir en tankevekker, men jeg er ikke helt sikker på det. Effektivitet og økonomi i helsevesenet fører til mye travelhet som igjen kan føre til at flere feil blir gjort. Dette er min påstand, men den står jeg for. Som pasient vil jeg likevel påstå at trygghet for hvem som har tilgang til mine opplysninger er like viktig.

Jeg har mistet min tro til Taushetsplikt. For meg har jeg fåt problemer med å åpne meg ordentlig. En ting er å fortelle min historie. Det er som å fortelle en helt vanlig historie. noe jeg har gjort siden jeg var en liten jente i første klasse. men å fortelle at jeg har det vanskelig, og at jeg sliter greier jeg ikke.

Det begynte med at jeg gikk til en helsesøster, det gikk et år før hun ble i barsel og forlot jobb. Da ble jeg flyttet over til BUP, barn og ungdoms psykiatri. og møtte en hyggelig psykiater. Jeg stolte på henne og hun hjalp meg med problemer jeg hadde. Men hun måtte også i barsel knapt et år senere. Så fikk jeg en ny psykiater, jeg var sjenert og det tok tid å åpne meg skikkelig, og jeg føler enda at jeg hadde mere å si, men det hun hørte var alvorlig nokk til at hun sendte brev til Barnevernet med min tiladelse.

Men så var jeg hoss faren min, han viste godt at jeg gikk på BUP og han sverget på at han skulle tvinge dem til å fortelle hva jeg hadde sagt. Jeg ble redd, og var usikker på om han mente det særiøst. faren min er ustabil og har vært fengslet for vold mot moren min og forsøk på drap på moren min sin bestevenninnes kjæreste.

etter tre år innenfor BUP ble barneværnet informert,
og en dag kom faren min dit og krevde å få lese jornalen min.
noe han fikk.
i følge loven har foresatte lov til å vite hva barn sier og ergo fikk han hele jornalen.

I mens bestemte BUP at jeg greide meg bra og at jeg ikke trengte dem mere.

Jeg skjønner deg godt og når jeg har lest en del om hvordan de vet xx sykehus(navn fjernet) oppfører seg, er det fult forståelig.
De ansatte ved sykehuset vil ikke legges inn på det sykehuset de jobber på og det er pga de snoker rundt i arkivet. Dette er helt klart en ukultur og det forteller mye om oppfattningen de ansatte har til hverandre.
Det er så råttent gjort å lese andres pers.mapper og burde ikke eksitere i helsevesenet i norge.
Til ansatte som gjør dette: SKJERP DERE!

Kommuneansatte er heller ikkje betre. Fri flyt av informasjon mellom etater på tross av avgrensa taushetsplikt. Og ulovleg innhenta informasjon blir i tilleggbrukt mot deg. Personer som ikkje tek taushetsplikta alvorleg bør ikkje ha jobber som innebærer taushetsplikt. å tie er gull, å tale er sølv...

Når det gjelder EPJ så har du som pasient/bruker rett på å vite hvem som har innsyn i din journal, også på hvem som har lest den.
Det var ihvertfall det som ble sagt da jeg fikk opplæring i EPJ.
Som bruker av EPJ så har jeg kun innsyn i journalene som gjelder de menneskene jeg jobber med.

Det er ihvertfall slik i eldreomsorg og PU hvor jeg jobber. Hvordan det er på sykehusene og psykiatrien kan jeg ikke uttale meg om.