Mange ungdommer føler mye press ved skolegang og utdannelse.
Mange sliter psykisk med å komme seg videre i livet.
Hvor er ppt og helsesøster i bilde?
Skolesystemet i Norge er kanskje ikke det verste, Men vi bor i verdens rikeste lang. Hva med å satse mer på Psykisk støtte fra den offentlige sektor. Jeg går selv siste året på videregående skole. Jeg har mange ganger krevd hjelp fra skolens støtte, Men de har alltid andre gjøremål eller for opptatte. Jeg er sliten og lei av å komme til en låst dør. Hvor skal ungdommen få støtte fra og når uten 5 måneders ventetid.
Skjerp skolenstøtteapperat, Er det rart at folk dropper ut av skolen?
NEI. Ansett flere sosialarbeidere eller slutt med 5 timers "Papirarbeid" Kaffepausen kan dere ta senere!
SINT.

Helt enig med deg. Mange problemer hos folk kunne vært unngått om apparatet hadde vært tilgjengelig tidligere. Det kan nesten virke som at det er et nytt fenomen at folk faktisk blir psykisk syke. Slik er det ikke. Jeg vil vel påstå at an opplever mer stress i hverdagen nå enn før men det burde ha vært mulig å jobbe på linje med dette. Norge er kanskje et rikt land men ressursene er ikke alltid jevnt fordelt. Det er en stor jobb som må gjøres på dette området og det jobbes med det. Ting går tregt men slik er det overalt i dag. Ting går veldig tregt. En ting so kan være til hjelp for folk er å få opplysninger om hva man kan gjøre selv. Etter lang erfaring er ting lettere men i starten av et problem kan det være umulig å finne ut av ting selv.

Det er ikke slik at man trenger en masse behandling bestandig. I mange tilfeller handler det om å få opp øya. Har selv havnet i behandling men har ikke startet med selve behandlingen enda. Holder på med utredning for å se hva problemet egentlig er. Dette er en alldeles tidkrevende prosess. Jeg tror det er viktig å utdanne seg selv mest mulig og få litt selvinnsikt. Ikke hør på folka som lever i overflaten men tenk litt selv. Dette hjelper faktisk en hel del.

Leit at du ikke får noe særlig hjelp på skolen, Skarpionen. Problemer blir gjerne dobbelt så vanskelige når man ikke opplever å få aksept for at man sliter.
Jeg kan likevel ikke si at jeg kjenner meg igjen, fordi jeg fikk god hjelp og tilrettelegging da jeg gikk på videregående.
Jeg vet ikke om det finnes noen felles plan for skoler om hvordan hjelpe de med psykise problemer. For de er det mange av! Og som dere sier, det er ikke akkurat noe nytt.

Man kan gjøre mye selv for å forbedre psyken, Men noen ganger føler man seg ganske alene med alt. Jeg håper at skoler sjenerelt i Norge kunne ansatt flere sosialarbeidere. Problemet er vell få tallet av dem. Så hvis skolen ansetter flere og tar et tak, Vil dette bli enklere for alle. Forebygging er det viktigste, Slik at elever ikke slutter.

Jeg har opplevd mye opp igjennom skoleårene. MYE sterk mobbing både fysisk og psykisk. Jeg har opplevd å flere ganger bli slått ned av andre elever så jeg har ligget på bakken å hevet etter pusten. Hvor er lærerene da? Jo de har stått metere unna å sett på, men aldri rørte de en finger.

Jeg tok gang på gang opp det ene og det andre på skolen opp gjennom hele, men møtte stadig stengte dører og ble ikke tatt på alvor.

tross sterk angst tok jeg i år skrittet å begynne på folkehøgskole. JEg trives med miljøet elevene mellom og tross for angstanfall har jeg det ok, men jeg har flere ganger oppsøkt lærere, inspektør og rektor å prøvd å få forståelse/tilrettelgging. Jeg ber så absolutt ikke om å bli bært på gullstol, men jeg synes ikke det er for mye å be om å få en smule forståelse.

Etter at jeg kom hit har jeg bare opplevd å bli tråkket ned av de voksne på skolen. De vet om mine plager, men velger å bare presse meg og komer med ting som aldri skulle blitt sagt.

JEg kan nok til en viss grad klare å stenge ute det de sier hadde de bare sagt det til meg, men de voksne sier ting forran andre elever og gjør dem opperksomme på mine problemer på en fryketlig negativ måte. En lærer som vet om mine problemer med å spise blant andre og som visste at jeg på den turen hadde med mat som jeg spiste alene tok et alvorsord med meg ang mat og hengte meg ut og gjorde hele klassen oppmerksom på at jeg ikke spiste. Da jeg i begynnelsen av skoleåret tok han til side og sa jeg slet med angst og om jeg kunne slippe å holde foredrag i begynnelsen fikk jeg beskjed om at så lenge jeg kunne sitte i salen hadde jeg såvist ikke angst også gikk han.
Har også mange flere komentarer som jeg har fått av de "snille" lærerene på skolen, men regner med dere skjønner tegninga.

Er dette måten man skal bli møtt med innen skolesystemet her i Norge? nei må si det er MYE som skurrer både selvopplevd og ting jeg har gørt av andre.
Det er MYE som skulle vært gjort anderldes.

Helt enig i det du skriver skarpionen. Jeg slet mye på ungdomsskolen, og prøvde så godt jeg kunne å si ifra i 2 år, før det endte med at jeg ble liggende syk i 1 1/2 år. Har heldig vis kommet meg, og den nye skolen er mye bedre enn den gamle. Men så har jeg slitt med depresjon, noe som igjen går ut over skolen. Har sagt ifra til et par lærere, men det skjer liksom ingen ting..

I tillegg syns jeg at barn i dag burde lære om psykiske problemer fra barneskolen. De som ikke har opplevd det selv syns bare det er kjempe rart og ler hvis vi ser på filmer der noen har slike problemer. Merker også at f.eks. da jeg fortalte at jeg sliter med psykiske problemer til de lærerne, så ble de noe ukomfortable. Tidligere har det vært en fysisk sykdom jeg har hatt, og da var det liksom helt greit. Men psykisk er skummelt og ukjent for mange..

Dessverre er det snakk om penger og kapasitet når det gjelder det å sette særskilte folk inn i skolene for å jobbe med psykiske problemer.
En ting jeg skulle ønske jeg hadde da gikk på ungdomskolen/videregående, noe så enkelt som miljøarbeider.
En som kan bidra med kunnskapen sin for å løse opp i ting som uten tidlig behandling bare blir verre.

Det at skolene kom med egne timer hvor det var pålagt å ha psykologi som lærefag, på lik linje med fag som matte, norsk, gym. De nevnte fagene er jo også til for å hjelpe oss videre i livet og som skal kunne ta med som en redskap i voksenlivet. Hvorfor ikke da ha eget fag som kan gjøre oss bevisste tidlig på ting som gjerne oppstår senere, og som kan bidra til en bedre helse. Ingenting er jo bedre enn det.

I Norge skulle man tro at vi levde i sus og dus med den økonomien som landet innehar. Men, for å si det sånn, se på samfunnet og hva pengene vi betaler inn blir brukt på. Å bygge en vei i Norge for eksempel er bare barnematen for folk i Japan, som brukte 6 dager på å bygge en helt ny motorvei. I Norge bruker man 9 år på å bygge tilsvarende eller lignende vei. Hvorfor er det sånn? Jo, fordi i Norge handler det om at man skal diskutere frem og tilbake, og bruke år etter år på å bestemme ting, istedenfor å gjøre ting raskt.
Samme situasjon er det i alle sektorer. Helsevesen, skolesystem, kommune....Alt går treigt! Må diskuteres hundrevis av ganger før en bestemmelse kommer, SELV om man vet at det vil være bra.
Det er synd det skal være sånn!

Jeg håper at om en 10 års tid har vi kommet videre når det gjelder bekjemping av psykiske problem i skole og voksenliv.

I mellomtiden må vi andre bare prøve å lære selv og støtte oss til den hjelpen man klarer å huke tak i.

Det er nok dessverre sånn, at skolen som institusjon ikke klarer å følge opp alle steder de burde. Jeg vet av erfaring at mange får nok og de tar kontroll over situasjonen selv ved å starte med hjemmeundervisning. Det er ikke skoleplikt i norge, det er opplæringsplikt. Du har 3 valg - privat, kommunal eller hjemmeundervisning. Har selv tatt ungene ut av privatskole etter flere år pga store problemer med ledelse blandt annet, og barna går nå på kommunal skole etter vi flyttet på landet og til en skole med svært gode resultater.

Båre barn blomstret opp og fikk masse tid til å dyrke hestesporten og sine venner.Og fag har de alltid vært sterke i så det var ikke noe problem. Det var det beste året vi har hatt etter barna kom i skolealder. Elsket den friheten og det å slippe alt stresset og problemene med en institusjon som ikke fungerer.

Med et eget forbund i norge, var det ingen sak i det hele tatt å være hjemmeundervist familie, så det er virkelig noe vi anbefaler å prøve for en stund for de som ikke når frem eller som ønsker å få mest mulig ut av sin utdannelse :)

Håper problemene ordner seg for de som sliter!