Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Rettferdig behandling

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Rettferdig behandling

juli 31 2020 - 23:31
Jeg skriver dette gråtkvalt, på eneste plattform hvor jeg vet jeg har sjanse for å få svar. Det er lite dere kan gjøre, men noen her viser villigheten mange andre ikke gjør. Jeg har brukt timer på et innlegg, slettet det i et raseriutbrudd og igjen prøvd å fatte noe informativt og bedende. For jeg ber, nærmest bokstavelig på mine knær, om å bli hørt.

Siden de verdensomspennende demonstrasjoner for Black Lives Matter har ikke debattene om antirasistisk arbeid uteblitt. Daglig blir de minnet på, enten ved at protestene i diverse byer i USA dekkes eller at en profilert person snakker ut om vonde opplevelser på bakgrunn av hudfarge. Jeg har selv vonde opplevelser knyttet til diskriminering og hets, i en årrekke. Jeg har et medfødt syndrom, og, i løpet av den perioden det påvirket meg og min aleneforsørgende mor (cirka 16 år) som mest har vi blitt utelatt støtte, aktivitet og -tilbud i og utenfor skolen, og opplevd hets og stygge blikk for min manglende kapasitet. Bydelen brukte mer krefter på å bevise at mamma var ute av stand til å ta vare på meg eller hevde at institusjonalisering av meg var av mindre belastning for alle parter enn å tilby verdig hjelp. Mamma og jeg sliter med varige, fysiske og psykiske mén, sår som kanskje aldri leges, minner som aldri forsvinner.

Mange av mine medstudenter trosset smittefaren for å demonstrere mot rasisme i Oslo 6. juni, og jeg var nitrist for ikke å våge selv. Da jeg tok meg selv i å skjelle ut mamma for - som helsepersonell i risikogruppe - å reagere negativt på ansamlingen, skjønte jeg at jeg aldri ville gjort det samme for det som ble vår sak i mange, mange år. Det gjør ikke mine (gamle) medstudenter heller. De følger personligheter på sosiale medier, stemmer på politiske partier og skriver innlegg i studentaviser, alle som kan omfatte dårlig behandling av etniske, religiøse, seksuelle og kjønnsminoriteter, men aldri folk med nedsatt funksjonsevne.

Det er en gjeng jeg så opp til i mange år, men, til tross for lignende politisk syn, nådde jeg aldri opp. Nå står jeg igjen som ferdigutdannet, alene uten venner, og ser ting med andre øyne. Jeg ser nå at jeg ble blendet av deres toleranse, men innså ikke at jeg selv måtte undergrave meg selv for å bli akseptert. Jeg skulle følt meg fri nå som jeg kan seile min egen skute, ha egne meninger, men samfunnet tillater dem ikke. Selv ikke de mest venstreradikale virker å tenke på at jeg og andre som har levd med kraftig funksjonsnedsettelse ofte lider under neglisjé av deres behov, og ei vil de høre om det heller. Ethvert utsagn setter meg i bås med høyrepopulister, selv om jeg er langt ifra. Hvis ikke, bryr de seg i et mikrosekund før jeg får høre at alt til sin tid. Men, det er aldri min og andre med nedsatt funksjonsevnes tid.

Jeg har i flere år ønsket å skrive om hvordan jeg føler det ikke anses som et problem nok til å forsøke å løse, men selv ikke under debatten om §2c i abortloven i fjor samlet jeg krefter til det. For erfaringer tilsier at jeg kan legge sjelen min i en ytring og få ingenting tilbake. Mange bare glemmer det timer etter, fordi andre ting opptar dem mer. Dermed uteblir demonstrasjonene, de videre innleggene, det politiske engasjementet og forsøkene på å forbedre nåværende situasjon, og med det undergraver jeg min egen oppvekst til fordel for andre.

Misforstå meg rett, diskriminering og hets på bakgrunn av hudfarge, religion, etnisitet og seksuell bakgrunn, samt kjønnsidentitet, er forkastelig, men så er diskrimering og hets på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne!
Avatar

Hei

aug 8 2020 - 02:55
Helt enig med deg i det at ingen diskriminering er greit.ikke når det gjelder nedsatt funksjonsevne hudfarge religion el seksuell bakgrunn.det har også vært demonstrasjoner før når det gjelder nedsatt funksjonsevne nå var dette med black lives matter litt spesielt og det var kjempe viktig at folk stod imot dette med rasisme og sa klart i fra.det har jo vært mye i media om personlig assistent og politikere var blandet inn i det.men det at en gruppe skal bli hørt betyr ikke at en annen ikke blir hørt.black lives matter betyr ikke at ingen bryr seg om folk med nedsatt funksjons evne.
Avatar

Re: Rettferdig behandling

nov 6 2020 - 12:24
Vondt å lese om dine erfaringer :( Jeg har hørt også andre med funksjonsnedsettelse fortelle hvordan de diskrimineres av uvitende mennesker, og (i mine øyne) hyklere. med hyklere mener jeg dem som kun bryr seg om de mest "mediavennlige" sakene - som BLM. det blir litt som debatten rundt Moria-leiren: ja, det er mange derfra som trenger hjelp - men hva med alle de andre flyktningene rundt omkring i verden? ingen er mer eller mindre verdt enn andre. jeg ser en tendens til at de sakene media velger å skrive om, også er de folk bryr seg mest om. takk for at du delte dette og fortalte historien din! det er helt absurd at disse studentene/aktivistene du snakker om, ikke evner å se andre viktige samfunnsspørsmål og saker enn de som står med store bokstaver i Dagbladet og VG ...
Til forsiden