Forsideartikkel i dagens Bergens Tidende om en psykiater som fikk smake sin egen medisin. Hun beskrev det som et mareritt da legene mistenkte for å være psykisk syk (selv om det egentlig var epilepsi som plaget henne.

Dette marerittet er en universell erfaring. Nedlatenhet er normen. Dehumaniseringen i møtet med psykiatrien har en mye større negativ virkning enn hva man måtte tro man har i positivt utbytte.

Hun sier også at det at hun var lege reddet henne. Det tyder på at hun skjønner konsekvensene av at hun kunne blitt sugd inn i det psykiatriske systemet. Når man først er kommet inn der så er man psykisk syk og da skal man værsågod forbli det. Det spiller liten rolle at hun faktisk ikke var psykisk syk. Systemet er like ødeleggende for alle.

egen medisin er ofte det som må til for å virkelig forstå. Eg blei tvungen til psykolog som barn av barnevernet. Fekk da skrekk for psykologer.Møtt psykologer som behandler andre så nedlatende, som reagerer med sinne fordi ein gråter av redsel,som kjefter og svarer med eg forstår ikkje kva som feiler deg i hissig tone. Du får putte i deg tabletter og legge deg inn for du er så dårlig i hissig tone, mens angstklumpen vokser og vokser i magen..... Har sprunge ut fra psykolog timer i panikk. Og har no enno værre psykologskrekk i tillegg. På min vei har eg heldigvis møtt ein psykolog som var menneskelig, desverre blei dette kort sidan ho slutta der eg var. Etter at eg ba om hjelp har livet mitt blitt ruinert og det kaller ein for behandling. Er fly forbanna, enno meir såra og har fleire problemer. No har eg bare sagt at eg trenger behandling for behandlinga eg har fått.