Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Pårørende i psykisk helsevern en ressurs

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Pårørende i psykisk helsevern en ressurs

nov 25 2013 - 15:30
PÅRØRENDE I PSYKISK HELSEVERN – EN RESSURS

Pårørende er en stor og glemt gruppe som sjelden el. aldri får oppmerksomhet i mediene, og i Norge regner man med at det er 300 000 – 600 000 pårørende til mennesker med alvorlige psykiske helseutfordringer.

Tiden er nå derfor moden for å se de pårørende i psykisk helsevern som nyttige ressurser.
Altfor mange opplever å bli overlatt til seg selv og ekskludert fra behandlingsapparatet på tross av deres nyttige ressurser. Pårørenderollen er for de fleste en livslang oppgave, ofte fylt med skyldfølelse og selvbebreidelser. Forskning viser at pårørende har dårligere helse enn befolkningen ellers, må håndtere mange vanskelige følelser og at helsevesenet er med på å forsterke påkjenningene, samt at kvinner, single, skilte og enkemenn/enker opplever større byrder.

Behandlerne må slutte å ignorere de pårørende og å gjemme seg bak taushetsplikten . De må oppforderes til å se familieperspektivet i behandlingsopplegget. Helsedirektoratet har utarbeidet en egen veileder om samarbeid med pårørende innen psykiske helsetjenester ”Pårørende en ressurs”. Og Mental Helse har programfestet at pårørende må få den hjelpen de trenger for å være aktive og støttende i f.h.t. brukeren av tjenestene i kommuner og stat.

Takk til LPP (Landsforeningen for pårørende i psykisk helse), Ahus ved DPS Grorud, bydel Stovner og Mental Helse for en flott temakveld om pårørende i psykisk helsevern.

Gunn Pound
Leder Mental Helse Stovner


Avatar

Pårørende er en viktig ressurs på mange ulike måter.

nov 25 2013 - 22:42
Hei!
Jeg må si meg absolutt enig med deg her også.
Jeg håper virkelig noen tar tak i stemmen din her.
For det du sier nå også er viktig.
Du snakker du her ikke for "døve ører."
Du har svært mange gode poenger.
Pårørende er en viktig ressurs på mange ulike måter.
Takk for at du tar opp dette også psykologi i skolen.



Avatar

Hei Gunn Poud!

jan 4 2014 - 04:02
Jeg synes at dette temaet du belyser er alldeles viktig, og jeg tror nok at du snakker for samtlige som mener det samme.

Men hva kan vi gjøre, egentlig?

Dere som sitter i Mental Helse er jo et slags talerør for oss som politikerne kanskje ikke hører på. Dere er jo en såpass stor organisasjon, så er det noen som kan bidra til at en endring kan skje, så hadde det jo vært midt i blinken.

Nå synes jeg at taushetsplikten bør være slik den er i dag, så lenge det ikke er til fare for pasienten. Dette fordi at erfaringsmessig har man et ønske om å være "anonym" ovenfor sine egne pårørende, og veldig mange pårørende ønsker innblikk i brukerens/pasientens journal pga. diverse ting. Gjerne bekymring.
Jeg vet at det finnes et valg hvor man har lov til å la deler av journalen være åpen for innsyn. Dette betyr at man kan la pårørende få lov til å lese hva man har gjort iløpet av sin behandling, men man kan også være med på å bestemme hva som IKKE skal deles. Jeg synes erfaringsmessig det er lettest å være åpen om sine problemer dersom man har en gjensidig tillit til sin behandler. Når en behandler setter pårørendes ønske høyere enn pasientes (de tar opp ting som helst ikke skulle vært et tema), da er det ikke lett å skulle åpne seg videre.

MEN;
Jeg vet at pårørendesamlinger er noe som fungerer. Der de som ønsker kan komme sammen, dele erfaringer og spørre ut fagpersoner.

Er det noen mulighet for at dette kan gjøres på kommunalt plan? En slags temakveld hvor de som ønsker generell informasjon om HVORDAN få hjelp og HVEM man kan få hjelp hos?

Det burde også blitt påbudt at man har rett på familiesamtaler/pårørendesamtaler om man ønsker dette.
Jeg har selv erfaring med at mine pårørende satt pris på dette da de trengte info angående min situasjon. En slik løsning førte til at mine pårørende/familie kom nærmere hverandre, da enkelte problematiske ting ble tatt opp under nøytrale forhold, hvor alle ble lyttet til.
Per i dag er det dessverre ikke alle klinikker/avdelinger som har denne muligheten. Mange antagelig fordi de ikke har ressurser, og i tillegg vil ekstra ressurser bety mer penger.

Men, igjen....
Her må jo det være en mulighet for at det kan legges press på kommunene, via øremerkede midler.

At pårørende må bli tatt inn i et samarbeid for de som ønsker dette, er viktig. De aller fleste skal tross alt fungere i et liv utenom hjelpeinstansene, og hvem er da viktigere enn de man har nærmest?
Som pårørende er det ikke lett å stå midt i "et stormende vannglass" og ikke ane hva man skal gjøre når ens kjære har det vanskelig.
Mange vet ikke HVA de skal gjøre, eller HVORDAN de skal håndtere situasjonen.

Når man føder i dag får man jo oppfølging fra helsesøster og jordmor i ettertid.
Hvorfor i all verden skulle ikke psykisk helse være på agendaen som en plass hvor man kan søke råd og støtte?
Jeg tror at mange skjebner kunne vært unngått dersom man fikk mer hjelp.
Og som man vet, noen ganger kan pårørende søke støtte i hverandre, og på den måten styrke hverandre.
Men, det kreves selvfølgelig at det blir tatt tak i.

Håper at 2014 blir et år hvor Mental Helse kan ta tak i denne problematikken, slik at det etterhvert finnes et alternativ for dem som "sliter sammen" med den (p)syke.

Stå på!
Avatar

Re Pårørende i psykisk helsevern en ressurs

jan 14 2014 - 12:52
Jeg støtter meg til mye av dette dere har skrevet og er enig.
MEN det er nå engang sånn at i noen tilfeller så er en person med psykisk lidelse et symptom på en dysfunksjonell familie. Å da er jeg ikke sikker på at det er rett at denne familien skal få være med i familieterapi i starten. Det viktigste da er jo å få pasienten i stand til å se det hele bildet. Få mest mulig objektive perspektiver og når det er gjort kanskje få ta ting opp med familien i familieterapi. Det er kanskje først da pasienten er "rustet" nok til å ikke påta seg skyld, ikke overdrevent forsvare mor, bror, far ol. Hvis man f eks har en kontrollerende mor, så er ikke hun en ressurs hvis hennes behov for å være tilstede, eller behov for opplysinger som kan stagge hennes bekymringer osv en ressurs i behandlingsøyemed. Eller hvis du har en far som misbruker en tenåring som blir innlagt for anorexi, som på absolutt ingen måte gavnes av at far er med i familie terapi.
Det jeg prøver å si er at i veldig mange tilfeller er de pårørende en ressurs og det eneste de vil er å hjelpe sine kjære, men det finnes også en god del saker hvor dette ikke tilfelle. Å hvordan skal helsevesenet(psykiatere, psykologer osv) skille sakene fra hverandre?
Jeg er selv en av de som desverre ble utsatt for familie terapi, i den værst tenkelige familiesituasjonen, med en far som slo og misbrukte, både mor, meg og delvis bror. Det eneste den familieterapien ga, var faren min mer oversikt, større kontroll og flere av våre andres tre svake punkter. Å det resulterte i at det skulle ta mange mange år før noen av oss pratet igjen, på tross av at jeg bl a har hatt en fot i behandlingsystemet i mange år.
Jeg vil gjerne at de pårørende med gode intensjoner, masse kompetanse på egne pårørendes vegne og med mer omsorg enn et system noen sinne vil kunne gi skal slippe til og brukes, samtidig vil jeg også verne de som "endelig" kommer seg vekk fra familie og en vanskelig livssituasjon med det samme hjelpeapparatet fra å bli satt i en forferdelig situasjon og ikke få hjelp i det hele tatt.
Hvordan klarer man det ?
Til forsiden