Hei, jeg er 38 år, og har gått på effexor(Venlafxin de senere årene) i 13 år. Etter mange psykologer, leger og diverse alternative behandlinger hvor ingen har funnet ut noe mer, kom jeg til verdens beste psykiater (etter jeg selv maste meg til det hos fastlegen). Jeg mistenkte at jeg kunne være Bipolar. Jeg fikk så diagnosen bipolar2, og beskjed om at antidepressiva ofte gjorde diagnosen verre. begynte så raskt på Lamictal, og begynte nedtrapping av Venlafxin. dette har gått forholdsvis smertefritt. Nå er det 2,5 uker siden siste pille, og jeg har hatt masse fysisk ubehag (men det er jo bare blåbær i forhold til psykisk ubehag:). Nå derimot er de fysiske plagene så godt som borte, unntatt noe "brain-zaps", men er nå nedstemt, har ikke lyst til å gjøre noenting og masse angst for at dette ikke skal gå over. Har noen erfaringer med hvor lang tid disse "abstinensene" varer? Psykiateren (og internett) sier tydelig at "abstinenser" ikke må forveksles med tilbakefall av depresjonen/angsten. Men trodde egentlig jeg ikke ville få mer av det, siden den første og halve uken uten medisiner var så bra.....? PS: ønsker bare svar fra andre som har vært gjennom det samme......

hei, jeg har ingen tro på medisiner. var jeg deg så ville jeg slutta med det å begynt med yoga, oppsøkt en healer eller sjaman og begynt å jobbe med chakrasystemet hos seriøse folk. det er ikke sikkert du er syk men reagerer på en sunn måte på at samfunnet er svært (og da poengterer jeg svært sykt) mens de som er svært syke reagerer ikke og klarer seg fordi dem er iskalde fordi dem ikke har antenner.

du sier jo selv at du hadde det best den tiden uten medisiner :)

Hei. Jeg er inne i en lignende situasjon som deg. Med det mener jeg at jeg også har bipolarlidelse og har lenge gått på effexor men har nylig sluttet helt med det. Ca 3 uker siden. Etter det har det vært tøft fordi jeg våknet liksom til. Det vil si at jeg begynte å kjenne til mine følelser igjen. Når jeg er glad og ler så kjenner jeg det på hele meg. Og når jeg er sint ja da er jeg også skikkelig sint. Før så reagerte jeg med tristhet når jeg ble sint, men det gjør jeg ikke nå. Nå tør jeg å si min mening om det som angår meg. Jeg kjenner også at jeg ikke godtar hva som helst lenger. Jeg synes også det er vanskelig å gå igjennom dette både fysisk og psykisk, men jeg bruker hjelpeapparatet til å komme meg videre. D.v.s tett oppfølging av psykiatritjeneste i kommunen, kommunelegen, min behandler på VPP og psykiater. Jeg gjør det slik fordi jeg mener at dem er fagpersoner og vet hva dette går ut på.

Tenk vi blir født uten diagnoser og blir sykeste jo eldre vi blir. Alle mennesker har visse grader av alle diagnoser..Enig med ar det er et samfunnsproblem . Går selv på metadon og trapper ned. Gått ned en tredjedel av dosen. På den ene siden kan det være tøft med absinenser på den andre side kjenner du mer og mer at du lever. Og følelsene fungerer igjen som henger sammen med livslysten. Selv om vi ikke går på samme medisin så høres det ut som effekten er kjemisk logotomi på begge medisinene. Nå når jeg etterhvert har gått av merker jeg at når jeg gikk på fulle doser ikke var meg selv. Man skjønner det ikke da. Tror det skal være sånn. Men jeg andbefaller å trappe veldig rolig ned. Du trenger ikke bli absinent hvis du gjør det i riktig tempo. Metadon er heavy stoff og selv det er det ingen problem med avenning sakte men sikkert. Og jeg støtter yoga. Det renser ut giftstoffer raskere. Pluss at kroppen puster lettet ut. Det blir space mellom cellene og tankene roer seg. Når man klarer å kontrollere kropp og sinn, blir det lettere å kontrollere livet. Ikke bli så såra av samfunnet. Jeg støtter nedtrapping.

Jeg vil ikke anbefale noen å slutte på medisiner uten samråd med lege. Da er det også viktig at en kommuniserer ut til legen hvordan man har det slik at en grundig vurdering kan foretas. Dette er hvertfall min erfaring og mitt råd.