I dag kunne vi atter en gang se på nyhetene hvordan mennesker kastes rundt i systemet. 17 år gamle Eirik tok sitt eget liv fordi han ikke fikk den hjelpen han trang. Det ble sett at han sannsynligvis hadde mer enn sosial angst, men ventetiden på utredning på døgnenhet var tre måneder. Han ble kastet rundt - og flyttet 16 ganger på fem måneder.

Media har også fortalt om andre som har prøvd å ta sitt eget liv over 50 ganger - men blitt sendt hjem etter kun kort behandling, og et klapp på skulderen og beskjed om at: "Det er best å være i hjemlige omgivelser. Du blir fortest frisk når du er hjemme". Hva med dem som kanskje ikke har noe "hjem" å komme hjem til, annet enn en kald kjellerleilighet der de bor helt alene. I fjor høst kunne vi lese om ei 20 år gammel jente som hadde hatt over 20 selvmordsforsøk, som nettopp hadde et slikt "hjem" å komme hjem til. Hvem blir bedre av å være hjemme da? Hvor mange selvmordsforsøk skal til før man får hjelp? Når er man syk nok?

Selv har jeg dessverre også slitt med selvmordstanker, men det har heldigvis bare blitt med tanken. Det er sterkt å se på nyhetene om andre som har gått til det skrittet, og faktisk gjort det. Jeg kjenner hjertet banke ekstra fort og tusenvis av tanker strømmer gjennom hodet mitt. Jeg blir lei meg. Jeg forstår fortvilelsen................ men tenker også hvorfor, selv om jeg vet hvorfor. Usikkerheten.................... Hva skjer? Hvor lang tid tar det? Hvor blir jeg sendt? Får jeg hjelp? Hvilken hjelp får jeg?

Man kan ikke legge livet i psykiatriens hender. Det er ingen vitalitet å hente der. LIvsgnist må man finne selv, man har ikke noe krav på at staten gjør det for en, selv om mediene fremstiller det slik.

Til legemiddelindustrien!

Jeg er enig med deg at media ”skaper” saker. De er selvfølgelig mest ute etter sine seere, sine profeter. Jeg er også enig i at man må ordne opp i ting selv, slik er det alltid, men noen ganger kan man trenge tilrettelegging og oppfølging for å klare det. Det å ta kontakt når man ikke klarer lenger, det er også å ordne opp i ting selv. Det jeg savner er at det blir slutt på ansvarsfraskrivelsen. Når en 17 åring blir flyttet 16 ganger i løpet av 5 måneder så handler det jo nettopp om det – ansvarsfraskrivelse.
Men alt er relativt. Det vil alltid finnes individuelle forskjeller.

Et tenkt tilfelle her: Du har brukket armen. Du er på sykehuset. Der har det blitt tatt røntgen av armen din. Legen ser at det er et brudd som må gipses. Men du blir sendt hjem uten gips, fordi den legen som var på vakt ikke var så god på gipsing av armer, han var best på gipsing av bein. Han hadde rett og slett ikke den kompetansen som var nødvendig for å hjelpe deg. Legen sier også at dersom armen fortsatt er brukket etter en uke, så kan du ta kontakt med fastlegen din. Du reagerer selvfølgelig på dette, og gjør alt du kan for å få gips på armen, men du må dessverre reise hjem – uten gips. Du har vondt, og du klarer ikke å fungere. Du blir rett og slett bare sittende med armen i fanget. Det er vanskelig å få i seg mat. Det er vanskelig å komme seg ut. Du vet ikke om noen du kan ta kontakt med som kan hjelpe deg. Jo, forresten, du vet om en, men du vil da ikke være til ”bryderi” for noen, så du tar ikke kontakt.
Du presser deg gjennom et helvete i to dager. Armen er mye verre og mye vondere enn den noen gang har vært. Du tar kontakt med fastlegen din. Fastlegen ringer sykehuset og sier at du kommer fordi du MÅ ha hjelp, du MÅ ha gips på armen.
Det viser seg at du har et komplisert brudd, og du må opereres. Du blir lagt inn, i påvente av en operasjon. Du blir skrevet ut dagen etter fordi det er så mange foran deg i køen. Du får beskjed om at fastlegen din er kontaktet og at han skal ordne en time hos fysioterapeut for deg dagen etter. Du tenker: en fysioterapeut kan vel aldri kunne fikse en brukket arm.
Du reiser hjem igjen, men på veien finner du ut at du skal kjøre innom hobbybutikken for å kjøpe gips. Nå er du lei, og finner ut at du må ordne ting selv. Du kommer hjem. Du gipser armen din. Ettersom dagene går blir armen bedre og bedre, og etter tre uker tar du av gipsen. Armen er selvfølgelig svak, så du forventer ikke at du skal kunne bruke den som normalt, før musklene bygges opp igjen.
Så går ukene, månedene, ja til og med året - armen har ikke blitt bra. Du kan ikke bruke den som du kunne tidligere. Men det er jo noe du må leve med. Det er for sent å gjøre noe med det, annet enn å brekke det opp for å kunne operere det slik det burde vært gjort i utgangspunktet……
Du tar kontakt med TV2 fordi du synes alle andre bør vite hva som skjedde med deg, slik at det kanskje ikke skjer med flere. Budskapet ble kanskje ikke framstilt slik du ønsket på TV. Det ble overdrevet og satt veldig på spissen. De tok kanskje ikke med alt du sa, kun et knippe - for spenningens skyld. Men de fikk frem hovedpunktene, så du tenker at det får være greit, og du håper at noen tror deg osv. osv.
Ja, du skjønner sikkert hva jeg mener nå og hvor jeg vil hen. Jeg regner med at jeg ikke trenger å skrive mer.
Jeg får heldigvis hjelp med ”armen” min, men tiden før jeg fikk det var vond.

Jeg vet ikke hva du har opplevd, men det du sier er ikke helt klokt. Hvis du ønsker et forum der du kan provosere og diskutere bør du prøve db eller vg nett. Der finner du sikkert noen likesinnede.

Mange får god hjelp i psykiatrien, noe man faktisk har krav på.

Livsgnist må man sikkert finne selv, men det er mange som ikke klarer det uten profesjonell hjelp. Og da er de nok glade for å slippe å treffe noen som tenker som deg.

med legemiddelindustrien. Det h*n skriver kan nok oppleves som røft men alikevel så er det nok en sannhet i det, ihvertfall i min virkelighet.

Mitt håp har i alle år vært at jeg skulle fått støtte og hjelp på veien, men jeg har med tiden forstått at det ikke fungerer på denne måten. Jeg har trodd at når man har en sykdom så skal man gå til lege, bli henvist videre å få den hjelpen man har behov for. Men virkeligheten er en helt annen. Søker man hjelp så bli man bare sendt rundt i systemet, fra den ene ventelista til den andre, det oppleves som et kaotisk vakum der ingen egentlig har oversikt over hva som skjer.

Så jeg har ihvertfall innsett at jobben med å få en bra psyke den ligger hos meg selv, lager jeg meg forventninger om at jeg skal få hjelp så blir alt bare tyngre, frustrasjonen tar overhånd og stjeler krefter.

Så alt i alt tror jeg nok det er sånn at livsgnisten er noe en må finne selv, ta ansvar for seg selv og hjelpe seg selv, det er veien å gå!

Mente du at jeg provoserte, eller legemiddelindustrien?

Ang. det at du mener dette ikke hører hjemme her, men under vg.no eller db.no: forumet her har 12 forskjellige temaer. Et av dem er:

Aktuelle nyhetssaker. Her kan du diskutere saker som blir omtalt i media.

Det er mye visdom i det legemiddelindustrien sier her. Kanskje ikke helt forståelig for alle, men da foreslår jeg og lese det flere ganger og prøve å gå litt dypere i det og lese mellom linjene.

Jeg ble litt provosert av legemiddelindustrien.
Det er ikke det jeg tror psykiatrien hjelper alle. Og jeg har full forståelse for at mange er frustrerte. Jeg har selv stått i kø for å få hjelp, og da hjelpen kom var det ikke noe hjelp i det hele tatt.

Men jeg ville ikke av den grunn si at det ikke er hjelp å få. Det "legemiddelindustrien" gjør er å slenge ut noe ubegrunnet som ikke er til hjelp for noen.

Selv man skal kunne disktuere mye her på forumet, er det noe med formen på det man sier. Det som ble sagt mener jeg fremdeles passer best i vg/db.

Da føler jeg at vi er enige, bluemonday:)

Jeg vet at det er mange som får hjelp i psykiatrien, jeg får det selv, og det er jeg veldig glad for. Det er bare så trist at ikke alle får det, i alle fall ikke akkurat den hjelpen de trenger.

Med historien om "armen" (som ble satt veldig på spissen) prøver jeg å få fram at dersom man ikke får hjelp når man trenger den, så vil man kanskje måtte "brekke opp" alt sammen igjen. Sannsynligheten for at alt igjen kommer for en dag er ganske stor. Noen klarer å leve med det. Andre klarer det ikke. Noen klarer å ordne opp i det selv. Noen klarer det ikke.

Grunnen til at jeg skrev innlegget her er fordi jeg regna med at det er flere som har forståelse for saken her på dette forumet enn det er på f.eks. db/vg. Om det var feil eller riktig av meg å starte diskusjonen kan vel også diskuteres. Jeg skrev nå det jeg følte der og da.

Glimrende!

Jeg er enig i alt du skriver leonberger og jeg synes du skriver bra. "Armen" er nok et godt eksempel.

Kan godt være jeg hadde vært ening med "legemiddelindustrien" også, om vi hadde snakket sammen. Var ikke meningen å fyre opp stemningen.

Tusen takk:) Det var hyggelig:)

til de som mener psykiatrien er bra (mediaskapt), kansje dere har en bedre opplevelse med psykiatere og leger som fanger dere raskt opp, men for sånne som meg og andre ungdommer og voksne så vet jeg med erfaring at hjelpen de har med ventetid i over et år til meg når jeg var på krisenivået ikke er bra nokk, helsevesnet er oppskrytt og for dårlig hjelp gjør sånne som meg og andre til å falle ut, å enda lengre ned enn hva en kansje er i starten med. de som trenger hjelp blir ofte ikke tatt på alvor, og legene ol har for mye å gjøre fra før av...

psykiatrien er en falsk trygghet som man ikke skal lene seg til.

psykiatrien har faktisk ansvar for arbeided de utfører, og folk skal ikke kunne sendes hjem etter et selvmordsforsøk uten at faren for gjentakelse er blitt vurdert nøye.

vi har i dette landet retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern, og det er ganske sterke anbefalinger og rettslige krav der til behandlingen av folk som har begått alvorlige selvmordsforsøk (dvs. at de må behandles f.eks. ved at kuttsår må sys eller de må innlegges pga. tablettoverdose).

fastlegen er ofte en grei person å snakke med om alt mulig rart av helseplager. hvis din nåværende ikke virken som han bør, så er det mulig å skifte to ganger i året. fastlegen er første skritt for å få hjelp med helseproblemer, og bør vel egentlig brukes mer aktivt. kan til og med klage på psykologen sin til fastlegen om man vil.

de fleste ønsker å hjelpe, men det er lettere å få hjelp gjennom å søke et fast tilbud. akutte tilfeller fører ofte ikke til god oppfølging.

- om det skulle komme som en overraskelse er noe psykiatrien ønsker velkommen. Det vanlige er å si at "Om du ønsker å ta selvmord så få du bare gjøre det" det er slik all religiøs overtro fungerer - utfordre - for så å late som om man er overrasket og si at "jeg forstår ikke hvorfor".
Psykiatrien er ansvarlig for oppimot 1000 selvmord pr år 4-6000 selvmordsforsøk, altså oppimot 6000 skjebner, med familie og kanskje barn - 15000 mennesker pr år - ingen stilles til ansvar - hvorfor? fordi ingen som er så syke ønsker mer oppmerksomhet - de ønsker bare å dø. Det er åpenbart at det bør bli enklere å saksøke udugelige psykologer - både for etterlatte, barn og overlevende. Det er på tide folk av Norge forlanger at mennesker som skal ha ansvar også blir stilt til ansvar og at kvakksalverloven blir oppdatert og gjeninnført.