MELLOMMENNESKELIG NÆRHET – VIKTIGERE ENN DIAGNOSEN

Vi har en overdreven tro til at når spesialister utreder og setter diagnoser, så kommer rettighetene og behandling nærmest av seg selv. Vi ønsker ikke å ta innover oss at vi er underlagt et system som sorterer hvem som kan komme tilbake til arbeid og hvem som får trygd. Når det samme systemet kun ser diagnosen som viktig, mens det menneskelige blir satt til side, er det et overtramp mot menneskeverdet. Jeg falt ut av arbeidslivet da diagnosen ble forklaringen på alt som ikke fungerte.

2008 – Faller ut av arbeidslivet – Hva gjør BHT (Bedriftshelsetjenesten) ?

Jeg ble sykemeldt p.g.a. en depresjon som ble utløst av stress, vantrivsel og dårlig kommunikasjon i Arkivseksjonen. Av arbeidsgiver ble jeg tilbudt samtaler og oppfølging hos BHT og takket ja i den tro at de ville se mine muligheter og ressurser, samt ivareta mine interesser. Jeg var åpen om min diagnose Bipolar lidelse og tydelig på at jeg ikke taklet stresset i Arkivet og at den beste løsningen for å unngå utstøting fra arbeidslivet var omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer forutsigbarhet. BHT og Etaten (tidligere arbeidsgiver) konkluderte med at omplassering ikke ble aktuelt da arbeid i en ny enhet ikke ville endre problemene. Derfor måtte jeg fortsatt være sykemeldt og kom aldri tilbake. Diagnosen ble forklaringen på alt som ikke fungerte.

BHT satte aldri i gang en arbeidsmiljøundersøkelse som kunne avslørt uheldige faktorer i arbeidsmiljøet, og de skjønte heller ikke at dårlig personkjemi kunne vært en mulig årsak. Diagnosen ble svaret.

BHT `s hovedmålsetting er å forebygge psykiske og fysiske helseskader i arbeidsmiljøet, sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. I den sammenheng skal BHT opptre som nøytral sakkyndig overfor arbeidsgiver. Med dagens bemanningssituasjon makter ikke BHT å ivareta behovene til de mange som rammes av den store uhelsebølgen psykiske helseplager. En annen viktig barriere mot å forebygge utstøting fra arbeidslivet er fordommer og stigmatiserende holdninger i mange fagmiljøer inkludert BHT. Mange helsearbeidere er opplært til å fokusere på sykdom og begrensninger og ikke på menneskets ressurser og muligheter. Det er fremdeles en lang vei å gå for og anerkjenne psykisk helsesvikt på linje med somatisk helsesvikt.

2010 – Klager til LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet)

Da jeg hadde en godt dokumentert diskrimineringssak, sendte jeg inn klagen og begrunnet den med at jeg til forskjell fra andre medarbeidere i Etaten ikke fikk muligheten til å prøve annet arbeid. Jeg viste også til at mange medarbeidere gjennom årenes løp av ulike grunner ble tilbudt omplassert til andre avdelinger. Mange av disse har langt mindre utdanning enn
meg. Jeg fikk aldri den muligheten og anser derfor dette som usaklig forskjellsbehandling.

Etter å ha innhentet Etatens versjon konkluderte LDO med at arbeidsgiver ikke hadde brutt arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven da BHT synes å ha frarådet omplassering/tilrettelegging. Til klagen la jeg ved psykiaters uttalelse som anbefalte omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer stabilitet. Ombudet tok ikke hensyn til psykiaterens vurderinger og min versjon ble heller ikke hørt.

Ombudet la til grunn at arbeidsgiver ikke kunne klandres for ikke å ta opp spørsmålet om tilrettelegging og oppfølging da bedriftslegen synes å ha frarådet dette.

Hvorfor lyttet ikke LDO til psykiateren som er fageksperten på psykiske lidelser og til meg som er ekspert på mitt liv ? Jeg klaget på Ombudets avgjørelse og sendte saken med nye opplysninger til Likestillings- og diskrimineringsnemnda som uten å ha vurdert saken på nytt støttet LDO `s uttalelse.

Mangler LDO og Nemnda kompetanse om psykiske funksjonshindringer ?

En av LDO `s mange oppgaver er å håndheve arbeidsmiljøloven og loven om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede som begge er gode papirbestemmelser. Spørsmålet er
: Hvilke kunnskaper og holdninger til psykiske helseutfordringer finner vi hos dem som forvalter disse lovene ? Møter vi fordommer og stigmatiserende holdninger blant disse ? På tross av gode lover ligger Norge på Europatoppen i antall uføretrygdede og bak hver tredje uførepensjonering er en psykisk lidelse.


Kompetanseheving og holdningsendringer må til om LDO skal makte å møte oss med respekt og forståelse. I diskrimineringssaker med psykiske lidelser bør LDO leie inn fagfolk med spisskompetanse i psykiatri som kan bistå juristene , og de bør også lytte til den som saken omhandler.

Mer raushet – Diagnosen må brukes som verktøy

Tenk om alle kunne vært litt rausere med hverandre så kanskje flere kunnet kommet raskere tilbake i full jobb. Hvis diagnosen kun blir en rettighet man har for å få sykepenger, og ikke et verktøy for veiledning og tilrettelegging, starter man i feil ende. I dag har vi et rigid system som ikke tar høyde for skjønn i vesentlig grad selv om intensjonen for nettopp det å utvise skjønn skal være bærende i all oppfølging av sykemeldte.

Mange beskriver opplevelsen av avmakt, jeg vil si at det nærmest er en forakt for svakthet i vårt velferdssamfunn. En utstøting av de med alvorlig psykisk lidelse. En psykiatridiagnose de aller fleste helst vil slippe å forholde seg til.


Gunn Pound
Leder Mental Helse Stovner

Et stort problem innen helse generelt virker å være basert på lite viten. En har lest og herjet mye for å finne ut hvordan en kan tre seg selv inn i livet på en måte som ikke trigger for mye stress og som setter en i en sterkere posisjon. Dette er ikke noe en vil få noe hjelp til med mindre en er en perfekt kandidat til å passe inn i et system som er basert på prøving og feiling.

Mye av dette ses både somatisk og psykisk, hvor det finnes såpass mye som kan havne i en gråsone. En skulle jo tro at en med lang utdannelse ville ha god peiling på hva som skjer, men i mange tilfeller virker det bare som at de har en god peiling på hvilken medisin som passer til til den enkelte diagnosen. Mennesket blir redusert til noe mekanisk og når en havner der er det jammen ikke rart folk føler det slippper helt.

Mye av utviklingen later også til å bli bremset opp på bakgrunn at det finnes autoritær makt som bestemmer hvordan ting skal være fremfor å la viten være viten og la de svarene som kommer langs vegen instruere hvordan en skal gå videre fremover.

Om en har kjørt seg selv altfor hardt så kommer det for en dag at en trenger å være utrolig sterk for å takle helsevesenet også. Dessverre har de færreste resurser til dette og dem havner inn i noe der de kan anses som en kasteball i beste fall. En vil vingle gjennom det ene og det andre mens en sitter der og føler seg som en vott fordi det tilsynelatende ikke er noe en kan gjøre selv annet enn å vente på "ekspertene".


På mange måter er problematikken altomfattende i struktur og det bærer også lenger en innen helse. Samfunnet generelt er tjent med å oppgradere sin egen viten og preventive tiltak kunne gitt fremtidige generasjoner mye mindre pes enn om en fortsetter med utdaterte modeller. Det er jo ingen hemelighet at det finnes mange som vil bestemme og som forfekter sitt eget syn fremfor å gå med dit utviklingen går.

Nå er det ikke slik at det ikke finnes ting som fungerer, det gjør det på mange måter og det er mange som skal ha ære for den innsatsen de faktisk gjør. Det er dog altfor mye som er helt på trynet til at det kan godtas videre. Å sitte på gulvet vil ikke gjøre en i stand til å endre noe alene, men en kan lese seg opp på ting og gi sin ærlige mening der en kan og deretter la det synke inn videre hos andre. Når en etterhvert begynner å få et bedre blikk på ting hvor individet blir styrket så vil det kreve en endring fra det autoritære også. Det kan gi rom til et skifte som ivaretar mennesket på en mye bedre måte.

Konkluderende kan en jo si at helhet fremfor spesifikk diagnostisering vil gi mer muligheter for hva som må til for økt funksjon når det begynner å slippe. Dette må inn som en total forståelse og ikke overlates til enkeltmennesker og autoriteter.

Og her har arbeidsgiver en jobb å forbedre, med tilrette legging og med menneskelighet kan mange fortsette i jobb sin , tror i hvert fall jeg ,

vi blir lurt! det er på tide å få bort de virkelige syke. de klarer seg. vi som såkalt blir syke eller får en diagnose reagerer stort sett bare på en sunn måte at det er noe sykt med verden. vi er klodens immunforsvar og de mest levende som sier i fra at noe galt er fatt. komunikasjon, forståelse,respekt er snart ikke tilstede. uten komunikasjon så vil jeg tro at det blir en fremtid med kaos. jeg håper det skjer noe snart. ditt problem kommer av den pesten som har lagt seg over landet. vi må nok rette blikket ut mot verden og begynne å engasjere oss. der ute fins det noen folk som tar knekken på oss alle for penger. penger vi kaster ut i lufta fordi det mangler kjærlighet. kjærlighet er nødvendig for at det skal bli skapt noe som helst