IA - INGEN ADGANG ?

Eller inkluderende arbeidsliv ? Iflg. NAV står 8 - 900 000 yrkesaktive utenfor arbeidslivet. Omlag
en fjerdedel av disse har psykiske lidelser. IA-avtalen feiret sitt 10-årsjubileum i 2011 og derfor
kan man spørre om IA står for ingen adgang eller inkluderende arbeidsliv.
Med mine 29 års erfaring fra organisasjonen Mental Helse vet jeg med mange at folk med
psykiske og fysiske funksjonshindringer mye oftere enn andre utsatte grupper møter stengte
dører i arbeidslivet.
IA-avtalen, arbeidsmiljøloven og loven om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede er
alle gode papirbestemmelser. Spørsmålet er : Hvilke kunnskaper og holdninger til psykiske helse-
utfordringer finner vi hos dem som forvalter disse lovene ? Finnes det fordommer og stigmatisernde
holdninger blant disse ?
Året er 2012 og fremdeles støter vi på mye uvitenhet og fordommer som gjerne fordummer.
At mediene stadig trekker frem at det var en psykisk syk som stod bak en voldelig handling, styrker
ikke gruppas status i samfunnet.
Folk med psykiske og fysiske helseutfordringer er også utestengt fra den offentlige arbeidsmiljø- og
sykefraværsdebatten samt diskrimineringsdebatten.
Inkuderende arbeidsliv handler også om å lytte til og å ta brukernes erfaringskompetanse på alvor.
Hvorfor blir ikke funksjonshemmede med erfaringer fra barrierene i arbeidslivet invitert til å delta
i undervisningen på kurs hos LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet), Arbeidstilsynet, NAV
kurs for verneombud, tillitsvalgte og ledere med personalansvar ? På kursene bør også de
inkluderende arbeidsgiverne med sine arbeidstakere som Stormberg, Telenor, Nille på Stovner
m.fl. inviteres slik at undervisningsopplegget blir balansert.
Stadig flere unge starter sin karriere med uføretrygd. Hvordan skal vi da møte eldrebølgen ?

Gunn Pound
Leder Mental Helse Stovner

Nå er jeg jo for ung til og jobbe... ute sånn i 100% stilling. blir 17..men jeg mener at noen burde ta ordentlig tak. Jeg mener det blir for dumt at vi med pykiske problemer/lidelser skal "lide" mer med at vi blir trykt nedover at systemet. VI som har de problemer burde få hjelp, uten at det skal gå får langt, og vi burde også kunne få arbeide normalt. vi er mennesker vi også.. vi kan faktisk komme lengre fordi vi har så mange erfaringer vi kan dele.. se på kjendisene f.eks... det kommer fram at de fleste har hatt det tøft i barndommen. men se så langt de har kommet.. vi som har møtt eller møter masse motbakker tidligere vil kunne takle motbakker senere mye bedre enn de som aldri har møtt en motbakke i livet..

jeg syntes at det blir for dumt at det skal bli forskjellsbehandling fordi man har det vondt inni seg.. skal man ikke få lov til noe da fordi man har vondt ett sted? vi med så mange erfaringer.. kan bidra til MYE i samfunnet vis vi får lov. fordi vi har MANGE erfaringer selv. i motsetning til de som sitter høyt oppe. som kanskje/mest sannsynlig ikke har det erfaringene. og kan ikke sette seg inn i de ulike systemene.så jeg mener derfor at vi burde komme mer fram. vi har masse erfaringer med livet,og kan bidra med masse, og vi kan være normale vi også!

vi er mennesker vi også!

Jeg kjenner meg godt igjen etter mange år i NAV systemet.
Følelsen av ikke å bli trodd.

Hadde en ordentlig knekk hvor jeg ble lagt inn på psykiatrisk avd.
Var lagt inn i 6 uker og ble rimelig dopet ned. Husker ikke mye fra den perioden.

Fikk så omskolering av NAV, viste ikke hva jeg ville men følte at jeg måtte velge et eller annet da det virket som om det hastet at jeg kom meg ut i arbeid. Var jo fortsatt ikke frisk men tok meg it utdannelse.
Denne utdannelsen kan nesten ikke bli brukt til noe da de fleste it bedrifter krever høyskole og jeg gikk på it-akademiet.
I tillegg så slet jeg ute hos kunder da jeg sliter med sosial angst.
Så da ble det arbeidsavklarings penger isteden.

Nav krevde at jeg gikk til behandling for å se om jeg kunne bli frisk. Var hos to oppnevnte psykologer/psykiatere som NAV brukte. Og de kom til konklusjon at jeg var arbeidsudyktig men at jeg kanskje ved hjelp av terapi kunne komme meg i jobb.

Var helt grei i et par år til NAV ville at jeg skulle til behandling. Søkte da via fastlege om behandling hos flere psykologer i nærheten av meg. Fikk time hos ei etter et halvt år. Etter å ha gått til henne noen måneder så ble jeg dårligere og dårligere. Hun hadde klart å fått meg ned i kjelleren. Det var så ille at hun vurderte om hun skulle få meg tvangsinnlagt. Jeg sluttet hos henne for jeg ble dårligere og dårligere for hver gang jeg var der. Og jeg skylder på NAV som tvang meg til dette....

I fortvilelse over hvor langt nede jeg var så søkte jeg om alternative behandlingsmetoder på nettet og fikk kontakt med en psykiater på Gaustad. Sendte en mail til ham og han kunne ta meg imot om et halvt år. Så da var det bare å holde ut et halvt år.
Psykiateren sendte meg til grundig undersøkelse på Rikshospitalet, hvor jeg tok alt som er å ta av tester i Norge når det gjelder psykologiske tester. Psykiateren mente at jeg var bipolar 2, mens undersøkelsen på Rikshospitalet kom frem til at jeg hadde en diagnose som kalles tilbakevendende depressiv lidelse.

Er ikke helt enig i den diagnosen da jeg og andre som kjenner meg vet at jeg kan være rimelig overaktiv i perioder.
Men fortsatt maser NAV og psykiater om at jeg burde prøve meg i jobb. Og jeg har nå prøvd meg og det kan gå bra i en liten periode så blir jeg dårligere. Og jeg blir ekstra dårlig når det er ting jeg ikke takler men å få NAV eller psykiater til å forstå dette er ikke enkelt.

Det virker som om alle tror man er en snylter, men jeg selv skammer meg over å ikke bidra men jeg er så dårlig i perioder at jeg har nok med å overleve. For depresjonene mine er som regel veldig dype og jeg sliter mest med selvmordstanker. Og de har jeg flere ganger i uken....