Er det flere enn meg som reagerer på den konsekvente stigmatiseringen og farliggjøringen av psykisk syke? I dag har VG en fryktelig sak på "Svenskene rystes av kannibaldrap" (http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10011168)

Lenger ned i artikkelen kan man lese at forsvareren hans uttaler: "- Det er ikke noe motiv. Dette skjedde fordi han er psykisk syk, sier han til Aftonbladet"

Dette gjelder ikke bare VG, men stort sett alle nyhetsmedier. Pga. slike uttalelser, og gjengivelse av slike uttalelser fra media finner jeg det ikke det minste rart at den normale mann i gaten har en negativ holdning til psykisk syke. Som en konsekvens av det igjen bidrar det til en mindre åpenhet blant psykisk syke rundt mange temaer jeg tror det hadde vært en fordel å ha åpenhet rundt. Det er slettes ikke alle psykisk syke som er farlige og går rundt som tikkende bomber som bare venter på å få skjære hodet av samboerene sine og i tillegg spise dem.
Bruken av samlebåsene "psykisk syke" og "mentalt syke" for alt mellom lette depresjoner og angst til dype psykoser og forvrengte virkelighetsoppfatninger, er noe jeg vil definere som et stort problem for oss det gjelder. Jeg har blitt møtt med skepsis og vantrohet i mitt møte med flere offentlige etater hvor ignorans og uvitenhet rundt emnet har fått råde fritt. Jeg har barn, og jeg har gjentatte ganger måtte forsvare det faktum at jeg er i god stand til å ta meg av disse, både i perioder hvor min sykdom er forstyrrende i min hverdag,i større og mindre grad.

Jeg kunne ønske noen tok tak i dette slik at media kunne bidratt til en bedre hverdag for oss psykisk syke. Jeg plages angst, og det er utrolig irriterende at jeg må gjemme mine plager så godt jeg klarer for omgivelsene mine i mange sammenhenger. Dette takker jeg en samlet norsk presse for, som gjennom mange år har klart å gjøre oss med en hvilken som helst psykisk diagnose til uberegnelige monstre som både kan skade og drepe andre mennesker.

Mitt ønske er at dette var noe som ble satt på en agenda for PFU, slik at media ble litt mer varsomme med bruk av et begrep som "psykisk syke" hver eneste gang en irrasjonell handling skal forklares.

Man skulle kanskje ønske seg at folk i alminnelighet var litt mer opplyste hva gjelder psykisk sykdom, men jeg tenker at media gjør jobben sin når de gang på gang skriver om psykisk syke som har blitt sendt på dør av psykiatrien forut for tragedier. Det skrives mye om angst og depresjoner i media synes jeg. Jeg tror ikke man blir tatt for å være øksemorder hvis man har et angstproblem. Da har nok schizofrene det verre.

Jeg opplever også at hjelpeapparatet ofte mistror meg som omsorgsperson. Det er jo ikke så gøy, men jeg synes faktisk det er mye verre at jeg vet jeg kan møte låste dører hvis jeg en dag virkelig trenger hjelp. Vi har et kapasitetsproblem i psykiatrien. Folk som trenger hjelp blir avvist hver dag og det ville vært fint med mer, ikke mindre, fokus på det i media.

Jeg er ikke sikker på hvorfor man bruker samlebetegnelsen psykisk sykdom så mye. Kanskje det er for å alminneliggjøre psykiske problemer? Jeg leser ofte at 20% til enhver tid sliter psykisk. Hvis det er sant, så synes jeg det er merkelig at jeg kjenner så få som sliter. Regner man da edderkoppfobi, depresjon etter dødsfall, flyskrekk osv som psykiske lidelser? Det er vanskelig å orientere seg synes jeg.

:) Krummelure

Ganske utrolig. Kom over denne som tar opp akkurat dette temaet. Jeg bor dessverre ikke i Oslo, så jeg får det dessverre ikke med meg.

www.litteraturhuset.no/program/2010/11/stigmatiseringavpsykisksyke.html

Sønnen til min kone er snart 29 år og er ikke lenger et barn.
Like vell klamrer han seg fast til sin mor, nekter å bli selvstendig.
For å si det rett ut, han har et adferdsproblem som gjør at han ikke respekterer andre mennesker.
Denne voksne sønnen gjør som det passer seg og reagerer bl.a med sinne, trussler og hærverk dersom noe går han i mot eller han får tilsnakk for sin oppførsel og merkverdige påstander.
Denne voksne sønnen sitter bokstavelig talt på oss som bor i huset.
Nav har fått beskjed om at han i realiteten er bostedsløs og ikke er interessert i annet enn å heve dagpenger til rus og fest, uten at de reagerer på det. Dagpenger får han selv om han i realiteten ikke er psykisk frisk og ikke er reell arbeidssøker.....

Denne mannen trenger oppfølging, et egnet sted å bo, en kontaktperson og et ufravikelig treningsprogram slik at han kan komme i jobb og fungere i samfunnet.
Hva skal vi gjøre når NAV nekter å ta sitt ansvar, men skyver det over på oss nærmeste, vi uten nødvendig kompetanse til å håndtere adferdsproblemet til denne 28-åringen ??
Har ikke vi, de nærmeste rett på et privatliv og trygghet ?

I Norge er det slik at man skal være et velfungerende betalende menneske og er man ikke i det ja så strever man. Standarden som ligger ute er ikke oppnåelig for noen og det er trolig enorme mørketall innenfor felt som er nevnt. Jeg har liten tro på at vi alle vil få den samme støtten som Bondevik fikk siden oss dødlige bare er symboler på et papir for Norge-a/s. Om man ikke våkner opp til dette faktum og ser ting slik de er så er det vanskelig å forholde seg til ting.

Grunner til at media bruker "psykisk syk" er trolig flere og man kan ikke bare rette fingre og skylde på andre for sin egen lidelse. Jeg tror kanskje at det i flere tilfeller ikke er klarhet i en situasjon. Jeg har vært i psykiatrisk behandling i to år og har enda ikke fått noen diagnose så ting tar tid. En kjente godt til stigmatisering innenfor det å ikke fungere godt mentalt så man klorte seg fast til arbeidet til det ikke var fysisk mulig lenger. Denne holdningen om at "alt er greit" er ikke annet en rent tull og det legger mye mer press på både individer som sliter og på et hanglende helsevesen. Alt avhenger av kroner og ører så det er ikke videre optimisme med et syn på fremtidens utfordringer. Forebygging og tidlige intervensjoner ville gitt mye bedre resultater men siden normen er at alt er greit så er det ikke mye man får gjort. En kan jo også tenke på hva alle disse statlige etater driver med og om det er om å gjøre å bruke opp budsjettet eller å faktisk utføre en oppgave. Bukken og havresekken kommer frem igjen og igjen og jeg savner i grunn noen som kommer frem i media med konkrete planer istedet for en gjøk som lirer av set at "vi må sette oss ned og se nærmere på dette" eller noe i det leiet. Det som kreves er fremtidsplanlegging og kompetanseøkning i alle sektorer. Jeg er redd vi kan oppleve å se alt kjørt skikkelig i grøfta i vår levetid for jeg oppfatter det som en kamp om sedler og PR og mennesker er den nyeste handelsvare. Se på helsevesen, skole, eldreomsorg, innvandring, kriminalitet, infrastruktur, stat, kommune, olje... Alle snakker om det samme. Tall og penger. Det er lite konkret som kommer frem om hva som virkelig trenger å bli gjort. Mens man driver å surrer så forfaller alt og til slutt vil det falle i sammen.

Er kanskje litt brutal i min måte å yttrykke meg på men jeg tror det er litt viktig å være klar over hva som foregår i denne sammenhengen.

Om man er psykisk syk eller fysisk syk er jo egentlig det samme. Det som er synd er at det er veldig få som tør innrømme at de er/har vært psykisk syk, fordi det forbindes med skam/annerledeshet. Man får kanskje en følelse av at folk tror man er unormal/rar. Sånn føler jeg det av og til.
Men, istedenfor å henge seg opp i hvordan media gjentatte ganger tar for seg fellesbetegnelsen "psykisk syk" for en mengde bakenforeliggende diagnoser, det er jo det samme som når de bruker begrepet "fysisk sykdom".
Det er, sånn jeg ser det, ikke media som gjør noe feil. De forteller bare saken sånn den er, og om mulig, er med på å ikke gjøre psykisk sykdom så unormalt som man skulle tro. Men, problemet ligger i at folk flest kanskje ikke forstår så mye til slike lidelser/sykdommer. Dessverre...!

Jeg tenkte/tenker at dersom man ikke er så opphengt i hva andre mener om det vi sliter med eller er plaget av, så er det i bunn og grunn ikke så mye å fokusere i om folk kaller det ene eller det andre.

Ok, om folk virkelig har forutsetninger og negative meninger om de hører ordet "psykisk syk", ja...da sier det faktisk litt mer om deres kunnskap om emnet - at de kan lite. Og hvorfor skal vi/de som sliter psykisk ta hensyn til folk som mener ting uten å vite hva de snakker om?
Jeg skal nok innrømme at jeg selv har følt det provoserende å lese sånne saker som blir nevnt i denne debatt-tråden. Men, istedenfor å bli provosert hele tiden, så måtte jeg prøve å se på det fra en annen vinkel. Er ikke noe man får gjort noe med sånn uten videre.

Om man har angst, depresjon, ADHD, bipolar, etc. - så er det overhode ingenting å være flau over i det hele tatt. For å si det på en annen måte da: "Hadde du synes at en person som satt i rullestol skulle være flau fordi han/hun var sånn hun var og hadde en fysisk sykdom?". På lik linje har vi/de som har psykiske lidelser ingen grunn til å skamme oss.

Folk tenker uansett tanker om folk hele tiden. Det trenger ikke være sykdom og diagnoser, men kan like godt være utseende, legning, væremåte....Alt!

Jeg er FOR at man fortsetter å være åpen og stolt over den man er, uansett om vi er psykisk eller fysisk syke. Uten åpenhet vil jo ingen forstå hva det er snakk om.