Nå har man igjen prestert en undersøkelse vedrørende innkludering av menneske med psykiske problemer i arbeidslivet. Og akk, som forventet tenger resultatet atter en gang et rosenrødt bilde over tingenes tilstand. En idyllisk tilstand de fleste av oss nok ikke kjenner oss igjen i. Men hva kunne man forvente all den tid man velger en harmonimodell, der sammarbeidspartneren er ingen andre enn NAV.
Man kunne vel nesten ha forutsagt resultatet på forhånd. Man ser i sitt rosenrøde bilde bort fra det faktum at man har en rell arbeidsløshet her i landet, og at anntallet trygdede som kunne tilbakeføres til arbeidslivet nok ligger et sted rundt 200 000. Norge er et land som pr.dags dato ikke har full sysselsetting av sine ordinære arbeidstakere. Da stiller jeg følgende spørsmål til Mental Helse og til NAV ; hvor skal man ta disse vel 200 000 jobbene i fra ? Denne problematikken nevnes aldri når man snakker om et inkluderende arbeidsliv, men den er et empirisk faktum. Bedrives her svada ? Kastes det "blår i øynene" på målgruppen ? gies de falske forhåpninger av politikere og et system som ser ut til å mangle evne eller mot til å ta de virkelig substansielle grepene ? Og ikke minst, hvike typer jobber snakkes det i så fall om ? Vaskehjelper og kantinemedarbeidere ? Det skal man også sette akademikere til kan jeg tenke meg, slik er nemlig NAV tankegangen? En ytterligere stakkarsligjøring ? Ellers takk ! Da fortrekker vi heller trygda og verdigheten !
Er dei ikke bedre at mental hele, istedet for alle disse sammarbeidsprosjektene med det offentlig snart begynner å stille krav !
Man burde begynne med å KREVE en prosentvis kvotering av funksjonshemmede i arbeidslivet ! Det er kansje mer offenssivt enn sammarbeidsprosjekter finansiert av motparten !!!

Hei !
Jeg er faktisk enig med deg. Mange ganger har jeg gått i fra NAV kontoret dårligere enn når jeg kom. Man tilbys ingen skikkelig hjelp, du må nesten være uten noen utdanning for å ha noe å hente på NAV tilbudene.

Det du sier om arbeidløsheten, og at det ikke finnes nok jobber er nok sant. Jeg føler ofte at politikerne lover mer i ord enn hva de viser i handling. De vil ikke bruke lovene til å få oss i arbeid og derfor synest jeg heller ikke at en interesseorganisasjon burde sammarbeide så mye med hverken NAV eller det politiske systemet, som egentlig ikke gidder gjøre noe for oss.
Kansje det faktisk er på tide vi begynner å protestere kraftig for så lang har vi kun blitt møtt med tomme ord og fagre løfter.