Hei!
Jeg holder på med en artikkel om Empowerment eller mestring av Bipolar lidelse. Jeg er Bipolar I selv og har en god del egen erfaring på dette, men jeg vil gjerne høre fra andre som har funnet gode mestringsstrategier for å holde "sykdommen" i sjakk. (Jeg tror ikke det er snakk om en sykdom, bipolariet er et unikt talent for å se og høre ting som andre ikke ser og hører.) Jeg vil prøve å finne ut hvordan jeg kan leve best mulig med mitt handicap. Kanskje jeg kommer frem til at jeg må leve med medisiner, kanskje ikke.....

"Maria"

Dette høres veldig interresant ut. Holder du på å skrive/undersøke enda?

Jeg er bipolar, har hatt dette i mange mange år. Ble "trigget" i starten på tenårene. Har klart meg mange år uten medisiner, men er nå på Lamictal fast.

Måter jeg håndterte og fremdeles håndterer (før og med medisiner) sykdommen på er å lytte til kroppen. Kjenne mine begrensninger og mine fordeler å prøver (skriver prøver for det er ikke alltid det er like vellykket:) å legge opp livet mitt etter dette.

Dette gjøres i praksis:
- Prøver å bremse ned når det blir for mye, prøver å plassere uroen til sykdommen når den begynner og tidvis har jeg andre rundt meg som hjelper meg til å ta meg tid til å slappe av i de hektiske periodene.

- Jeg har også tilrettelagt arbeidslivet mitt. Jeg jobber ikke om morgenen. Kun ettermiddager og nattevakter. Da har jeg alltid tid p å meg til å komme meg opp av senga når det er tøft. Jeg jobber mye i perioder og mindre i andre perioder. (dette kan jeg regulere en del selv)

- i ungdomsårene mine gikk jeg til en utrolig dyktig psykolog. Hun lærte meg å kjenne når opp og nedturer begynner. Da kan jeg forebygge litt selv, dette gjelder spesielt nedturene. Da går jeg lange turer med bikkja i skogen, setter av tid til å være med meg selv og lager ikke for mange avtaler.

- Sammen med medisinen klarer jeg å "plassere" depresjonene og tiltaksløsheten utenfor meg. Slik at jeg vet at jeg ikke kan styre det. (unngå skyldfølelse/ikke strekke til følelse å komme i en vond sirkel)

- å ha dyr!!! Det er utrolig hvor givende det kan være med noen som alltid er glad for å se deg og alltid trives i ditt selskap. Dyrene er der når man trenger noen å prate med, de lytter, gir av seg selv, man kan gråte i pelsen deres, eller de kan komme å vekke deg, ligge seg i senga di for nærhet eller bare trenge deg! De har en utrolig terapeutisk virkning på meg! Og det har de alltid hatt.

Hmm.. ja, det er det jeg kommer på i farten. Tror nok at jeg gjør mye mer også. Mye ubevisst. Det er iallefall disse valgene og tilretteleggelsene jeg har gjort som gjør den store forskjellene for meg.

Håper du skriver mer om prosjektet ditt. Og om hvilke tanker du har om bipolar. Du begynte å skrive noe om at du ikke mente det var en sykdom? Hadde vært interresant å høre mer om hva du mener med dette.

Hei, jeg er en ny bruker av dette forumet og synes det er fint å se at slikt finnes for "folk som oss".

Jeg synes personlig at det ikke er noe galt i å kalle det jeg lider av for en sykdom. For meg har det vært en lettelse å endelig få svar på hvorfor jeg i så mange år har opplevd uforståelige episoder, perioder og sinnstemninger. Jeg har gjort en god del sprøe ting og rota meg borti mye tull, til og med perioder jeg ikke husker en ting av!!
Da var det godt å få et såpass enkelt svar som : du lider nok av bipolar lidelse, og kan ha god nytte av terapi og medisinering.

Nå er jeg på andre året med tilpasset medisin, og føler at tåka har letta for første gang på mange år. Jeg har bedre kontroll over livet mitt, er sosial og aktiv.

Når *maria* skriver at hun synes det ikke er en sykdom, men en egen evne til å se og forstå det andre ikke får til, skjønner jeg godt hva hun mener. Jeg har tenkt det samme selv. Jeg tror at mennesker som har vært langt nede og som jobber med seg selv for å reise seg igjen, har gjort seg mange flere tanker om liv og død enn de gjengse mennesker.
Vi sitter på kunnskap og refleksjoner på grunn av hvem vi er, og det er jo en styrke!!